«Toisoweto» Joachim og Egons blogg fra Sør-Afrika #2

Første dag i Soweto

Det er morgen i Dube, Soweto. Det blåser noe infernalsk. Det er kaldt.

Vi hadde med oss et nett med fotballer og drakter fra Tromsø, som vi ga bort til våre local lads. Det ble selvsagt rift om drakten til Sigurd Rushfeldt, som jeg tror Funky (manageren, i rullestol) til slutt endte opp med å beholde selv.   Foto: Privat

sport

Det er umulig å sove, for ungene springer utafor og blåser i plast-trompetene sine, og vannet er skrudd av fordi VM-arrangørene har skrudd av krana. De trenger vannet nede i Soccer City. Det er så mange plener som skal vannes der. Så mange pressefolk som skal dusje.

For å ta bosituasjonen først. Planen var at vi skulle bo hos fotballtreneren Funky. Han er førtito år, sønn av Maria og Josef («da var det jo naturlig at de døpte meg Funky» som han sier). Funky bor nederst i en lang bakke, og det er litt upraktisk, ettersom han sitter i rullestol.

Funky ble skutt i ryggen under et gjengoppgjør for noen år siden, og fordi han forsto at gangstere i rullestol ikke er like levedyktige som andre gangstere, og kanskje fordi han gikk i seg sjøl, bestemte han seg for å stifte fotballklubben Soweto Young Stars for alle ungene i nabolaget.


«Toisoweto» Joachim og Egons blogg fra Sør-Afrika #1

Da fotball-VM kom til Sør-Afrika

... og to bleikfiser bestemte seg for å bo i Soweto og rapportere derfra.


Vi skulle altså bo hos Funky. I garasjen hans. Men fordi broren hans er blitt sjuk, har han fått garasjen. Og faren hans bor i stua. Og søstra også. Og dattera til søstra. Derfor ordna Funky et rom hos naboen. Hos to gutter i begynnelsen av tjueårene. De hadde et ledig rom fordi faren deres sitter i fengsel for bankran og drap.

Og rommet er fint det. Vi har hver vår seng. Vi har do og dusj. Vi har tilgang på kjøleskap og kokeplater. Og vi har en gjeng som passer på oss. Brødrene Siya og Star, naboen Finni og naboen Basil. Han disponerer en gammel BMW, og kjører oss hit og dit hvis det er noe vi trenger. Vi må løpe i gang bilen hver morgen, og Basil er av og til høy på marihuana, men han er en god sjåfør og en god mekaniker.

Men det er altså morgen i Soweto. Jeg ligger aleine på rommet. Jeg har ikke sett en hvit mann på tre dager. Ja, bortsett fra han jeg bor sammen med da. Egon Holstad, min store, blonde venn fra det høye nord, som akkurat nå tråler butikkene oppe i Mahalefele Road etter solkrem. Han hadde ikke tenkt på det, Egon, at det ikke er noe særlig marked for solkrem i Soweto, og nå begynner han å bli rosa og frustrert.

I dag skal Fotball-VM 2010 starte. I gata vår er folk skeptiske. Den lokale heksedoktoren har sagt at skal de slå Mexico, så må det regne først. Hvis det regner i løpet av dagen, vil spillernes sjeler renses. Hvis det regner vil gudene og forfedrene hjelpe dem til seier. Men det regner ikke. Skyene farer over himmelen, men de stopper ikke. De samler seg ikke over Soweto. Det sørafrikanske landslaget må klare seg på egenhånd.

Men det skal spilles en annen kamp først. Funky har kavet seg på den steinete sletta med et ballnett på slep etter rullestolen. Han har samlet ti sekstenåringer rundt seg. Han forklarer dem hvordan de skal spille. Korte pasninger. Få touch.

Han snur seg mot oss og rister på hodet. Han banner. Han spør om vi har røyk. Vi spør hva som er problemet. Noen har sagd ned det ene målet med baufil, sier han. Han peker. Banen har bare mål i den ene enden.

Stolpene er av jern, sier Funky. De er mye verdt, vet du. Vi får spille mot ett mål i dag.

Han blåser i fløyta. Han deler gutta sine i rødt og gult. Så ber han dem spille som Nederland.