«Toisoweto» Joachim og Egons blogg fra Sør-Afrika #3

Vuvuzela, selvforakt, Motörhead, elefantkuker og fravær av egg i Sør-Afrika

Motörhead live i en telefonkiosk kunne ikke målt seg hva angår intenst lydnivå.

** FOR USE AS DESIRED, YEAR END PHOTOS ** FILE -In this June 11, 2010 file photo, people celebrate during the South Africa against Mexico opening match of the Soccer World Cup at a public viewing in Soweto, outside Johannesburg. (AP Photo/Frank Augstein, File)  Foto: Frank Augstein

sport

Man la merke til det allerede under Confederations Cup i Sør-Afrika i fjor; det helt vanvittige publikumsbråket som var under hver kamp. Ikke bråk som i hooligan-opptøyer, men bråk som i decibelnivå fra tribunene. Og bråket var av en helt ny kategori.

Selv jeg er ganske verdikonservativ når det gjelder hva man skal ta med seg av remedia for å lage lyd på en fotballtribune. Strengt tatt liker jeg egentlig bare synging, klapping, piping, plystring og banning.

Det er dette som skiller fotballsupportere fra f.eks. norske håndballsupportere, som sitter i organiserte grupper, med matchende Postbanken-grilldresser og klapper i takt med sånne tullete plastrør som Byggmakker har betalt for og lagt klare på setene deres.

Fotball-VM er annerledes. Her aksepterer jeg alt fra høylytte skarptrommer og tamburiner, klappehatter og kastanjetter, bongotrommer og didjeridooer, skingrende trompeter og fløyter, og i det hele tatt det som måtte være støyremedier i de respektive lands fotballkulturer. Noe annet ville vært i overkant intolerant, selv for en tradisjonalist. Er jo et verdensmesterskap, dette.

Under Confederations Cup dukket det opp noe helt nytt. På tribunene sto samtlige sørafrikanere med noen dritlange trompeter av plast og blåste i dem av fulle lungers kraft en atonal, fryktelig høy og ubestemmelig lyd. Selv bare én slik plastsak hadde vært nok til å overdøve publikum på et gjennomsnittlig norsk stadion, og når et sted mellom førti og åtti tusen mennesker gjør dette samtidig, snakker vi om et menneskeskapt støynivå jeg ikke trodde det var mulig å mane frem.

Glem «Kollen-brølet», «Bislett-drønnet», The Kop eller den samlede lyden av surtspillende korps på 17. mai. There's a new guy in town, og det er et instrument av plast.

Instrumentet kalles vuvuzela, og er et relativt nytt fenomen innen fotballen. Sør-Afrika arrangerte Afrika-mesterskapet i fotball i 1996, det første internasjonale arrangementet i landet etter apartheidregimets endelikt, men vuvuzela var ikke et tema den gang.

Disse litt tilbakestående trompetene var i utgangspunktet støpt i tinn, men da noen kreative hoder - av en eller annen grunn - bestemte seg for å masseprodusere dem i 2001, ble de laget i plast, og det er altså denne plastdingsen som gjelder nå. Det er den som er the real thing. Og den lages i alle farger.

Etter Confederation Cup var det flere europeiske TV-selskaper som sendte klager til FIFA og forlangte et resolutt forbud mot faenskapet til VM, fordi overføringene av reporternes kommentarer fullstendig druknet i støyen fra plasttrompetene. Svarene fra sørafrikansk presse var uovertrufne:

«Vil dere se kampene uten støy, er det bare å skru av lyden på TV» (Johannesburg-blekka Sunday Times)

«Dette er en høy og vidunderlig støy» (The Sowetan)

For én gangs skyld gjorde FIFA noe rett, ja, til og med fysaken Sepp Blatter repliserte at dette er afrikansk kultur og at det å legge et VM til Afrika betyr at en må regne med noe annet enn om det var i Europa.

Vi har bodd i Soweto i fire dager nå. Utenfor huset vi bor tasser det flere høns og haner rundt, og vertskapet vårt har fortalt at det er null vits i å sette på vekkeklokka, da disse hanene - i god tegneserietradisjon - vil stå for den biten. Likevel er det verken haner eller digitale lyder fra mobilen som har vekket oss hver dag.

Det siste vi hører når vi legger oss, og det første vi hører når vi våkner, er nemlig lyden av usynkrone vuvuzelaer som tuter over hele området. Ungdommer, barn, voksne, gamlinger; alle drar de rundt på disse fargesprakende plastdingsene og blåser knallhardt i dem, som det står om liv, noe det i hvert fall høres ut som.

Stakkars fjærkre. Stakkars høns og haner. Det kommer ikke til å bli lagt ett egg i Sør-Afrika den neste måneden.

Min jobb til vanlig er å beskrive lyd. Å forsøksvis fortelle folk hvordan musikk høres ut. Når det kommer til den grensesprengende vuvuzela-bonanzaen som møter oss i en trang kneipe med feilstilt storskjerm i Soweto under åpningskampen mellom Sør-Afrika og Mexico, merker jeg at jeg blir tom for ord. Én sak er å se/høre det på TV. Noe annet er det å høre det live.

Da Sør-Afrika går opp i ledelsen, tror jeg trommehinnene mine skal sprenges. Motörhead live i en telefonkiosk kunne ikke målt seg hva angår intenst lydnivå. Folk blåser i vuvuzelaene så kinnene strutter. Det veltes stoler og bord, det klemmes og kysses, det blåses enda mer, skåles og blåses. Stemninga på en enge

lsk pub i 1966, da England vant sitt foreløpig eneste VM, ville fortont seg som en døll andakt i en grisgrendt og kysk, norsk bygd på Sør-Vestlandet.

Lyden er så avgjort i en egen kategori, og lar seg knapt beskrive. Men jeg prøver, og når jeg lukker øynene, tenker jeg umiddelbart på hundre mannevonde og sprengkåte elefantokser som bestemmer seg for å måke de struttende elefantkukene sine inn i bolene til en koloni veps.

Den intense summingen av de illsinte vepssvermene, og den påfølgende lyden av brunstige, rasende og livredde elefanter som blir stukket på særs vitale organer, er det nærmeste naturen selv kunne skapt av lydinstallasjoner som nærmer seg.

Også tar jeg meg i å like det. Ikke lyden, men det faktum at sørafrikanerne har kreert noe eget, noe svært effektfullt og noe ingen andre har. Jeg hadde vært pissredd om jeg sto utpå ei gressmatte og trodde svære bølinger av lynforbanna elefanter omkranset av bisvermer skulle ta meg.

Det samme kan man lese i øynene på meksikanerne som nå løper forvirret rundt på gressmatta i arenaen Soccer City. (At de utligner, og i tillegg unngår et tap med tidenes stang ut-sjanse, får så være, Vuvuzela-våpenet har funka.)

Dette er et hardt slag for en nokså dogmatisk, anglofil fotballtradisjonalist. Jeg hater at jeg elsker lyden av dette bisarre plastblåserorkesteret. Jeg har sågar begynt å holde med afrikansk lag i et Fotball-VM, noe jeg a-l-d-e-r-i før har gjort.

Faen, jeg er i ferd med å miste grepet om egne prinsipper.

Mine grunnholdninger er nær ved å gå opp i liminga.

Jeg rakner i sømmene.

Jeg er nær ved å miste grepet.

Selvforakten stiger.

Og VM har så vidt begynt.

Kast meg i brønnen, hvor skal dette ende?

  Foto: Privat