«To i Soweto» #5

Hvor mye skal man tåle i Soweto?

- Jeg skulle ønske at han gangster-pappaen deres hadde rana til seg litt mindre gangsterpenger, så de gangstersønnene hans ikke hadde hatt råd til et sånt digert gangsterstereoanlegg!

Funky og Egon i et harmonisk og finfint øyeblikk  Foto: Privat

sport

Klokka er halv seks om morgenen og Joachim roper ut i soverommet. Det er natt til søndag. Lørdagen hadde vært ganske hektisk, vi hadde loket rundt i varmen og lett etter et sted med trådløst nett, og ikke minst uendelig mye venting på våre Soweto-venner, som har et noe lurvete forhold til tid og punktlighet.

Så vi sa god natt rundt midnatt, og tenkte at nå hadde det jaggu vært oppbyggende med en god natts søvn. Fem og en halv time senere har vi fortsatt ikke sovet et minutt. Huset vi bor i har utover natta blitt fylt opp av festglade ungdommer som pimper Heineken, strirøyker marihuana og spiller drithøy housemusikk. De tynne veggene mellom oss og dem tar ikke nevneverdig av for støyen.

Jeg har reist mye i lag med Joachim, og på ett felt er vi svært forskjellige. Han trenger mye søvn og han sover og våkner lett. Selv i sitt trygge og rolige hjem i Oslo, der han bor i lag med samboer og barn, bruker han ørepropper og sånn rar Zorro-maske uten hull til øynene, for å holde alt lys ute. Nå ligger han i Zorro-blinde og roper til meg om han gangsterpappaen, for å overdøve den enerverende housemusikken og sine egne ørepropper.

Og selv om jeg ler litt av det åpenbart komiske ved situasjonen, tenker jeg likevel: Hvor mye av dette skal vi egentlig tåle? Går det ingen grenser?

Vi lurer på om vi skal be dem pent om å dempe musikken, men den sitter langt inne. Vi bor i deres private hjem, og det er unektelig noe ukledelig intolerant med å være to hvite menn i slutten av tredveårene som klager over søvnmangel fordi noen ungdommer i Soweto fester i sitt eget hjem natt til lørdag.

Vi sovner begge to rundt klokka seks. Så våkner vi igjen. Det er TK som vekker oss. Han har slått på lyset i soverommet, står og sjangler i døråpningen og stiller det - etter forholdene - temmelig bisarre spørsmålet.

- Are you guys OK?

- Yeah, we were OK guys before you turned on the light and asked if we guys were OK.

Han fniser, slår av lyset og lukker døra.

Joachim har ørepropper. Det har ikke jeg. Dét gjør at han iallfall slipper å våkne en gang til, som jeg gjør, fordi Star og ekskjæresten Posh har bestemt seg for å legge til side gammelt uvennskap, og igangsette et aldeles heidundrende, høylytt og løssluppent samleie. Heldigvis er de ganske fulle, og det hele er over på befriende kort tid. Jeg sovner.

Neste dag starter med at jeg ikke finner solbrillene mine. Noen har rappa dem. Solbrillene mine. Mine solbriller. Solbrillene med stor S. Solbrillene jeg anser som en del av kroppen min, som jeg bruker daglig fra februar til november. Jeg er nær ved å klikke. Joachim må roe meg ned. Fortelle meg at det er liten vits å vekke alle i huset og riste en tilståelse ut av en av dem.

Han har unektelig et godt poeng, selv om hans forslag om å låne brillene hans ikke er i nærheten av å blidgjøre meg. Jeg ser teit ut med de brillene. De er små og brune og brillestengene rekker ikke fram til ørene. Hodet mitt er gigantisk.

Så jeg nøyer meg med å vekke Star og fortelle ham at jeg er den sinteste hvite mannen han noengang har hatt i huset sitt.

Joachim kjenner meg bedre enn de fleste. Han vet at kombinasjonen lavt blodsukker, søvnmangel, kaffetørst og Egon Holstad er nokså uheldig, og han vet hvor høyt jeg setter solbrillene mine. Spesielt med tanke på mandagens form, samt at sola skinner og vi bor i to tusen meters høyde.

Så han geleider meg faderlig ut døra, legger en hånd over skuldra mi og forteller meg at nå skal vi to gå en tur for oss selv, holde oss unna litt, spise en god lunch og se på fotballkamper på pub. Drikke kaffe. Helle nedpå noen kalde øl. Lese aviser.

Jeg føler meg som en femåring som skal blidgjøres ved hjelp av softis og sjokolade, men akkurat nå er jeg ikke spesielt mer mentalt velutviklet enn nettopp en forsmådd femåring. Så jeg lar onkel Joachim ta føringen.

Vi spiser en helt aldeles utsøkt lunch, drikker en helt passe pulverkaffe og drikker noen herlige og duggfriske Windhoek, et namibisk øl jeg har begynt å få mer og mer sansen for. Så tusler vi bort til Glen's Place. Vi ser Ghana - Serbia og Algerie - Slovenia. Humøret kommer sigende tilbake.

Vi snakker om at de folkene vi bor og oppholder oss med egentlig er en jævla fin gjeng. At vi har det topp. At Soweto, det er steike ta meg litt av et sted. Vi blir enige om å dra tilbake til gutta for å se Tyskland - Australia. Vi kjøper med oss en kasse øl og noe grillmat på supermarkedet. Jeg har bestemt meg for å inngå fredsforhandlinger. Jeg vil at vi skal være venner, hele gjengen.

For ordens skyld: Jeg erkjenner at vi bor der vi bor, og at det igjen gir et annet sett av regler og kutymer enn de jeg er vant med hjemme. Så jeg godtar at ølet mitt er borte hvis jeg lar det stå igjen på bordet når jeg går og pisser. Da henter jeg meg bare en ny.

Jeg aksepterer at alle bommer røyk av meg hele tiden, at de alltid tar minst to sigaretter når jeg holder frem pakken til dem, og sågar at de lusker seg inn på soverommet mitt på natta og tusker til seg sigaretter fra pakken i jakkelomma mi. Jeg har bestemt meg for ikke å hisse meg opp av dette.

Jeg synes ikke det gjør all verden at TK hele tiden er på kjøkkenet og henter glasset med pulverkaffe som vi har kjøpt inn til hele kollektivet og satt på kjøkkenbenken, og som jeg hver eneste morgen må inn og lete etter på soverommet hans.

Jeg aksepterer, bærer over med iallfall, at Finni hele tiden jukser i biljard og finner opp regler underveis for ikke å tape mot meg. Jeg synes det er helt greit at Bonga på det lokale gatekjøkkenet i Bootshing street skjærer av toppen på en halv loff, fyller den med noen ubestemmelige kjøttgreier og kaller det hamburger, og at hvis jeg spør om chips til den, så stapper Bonga jaggu meg frityrpotetene inn i «burgeren». For det er ikke hamburger. Ikke i det hele tatt. Men jeg tar imot, betaler, tygger, svelger og smiler, jeg.

Jeg syter slettes ikke over at vi betaler husleie for å bo i en kåk der det festes hver eneste natt til tidlig på morgenen, til tonene av elendig housemusikk og høylytt, ublu og intens parleik. Jeg digger det ikke, men jeg klager ikke.

Og enda mer overbærende, kulturrelativt og stikk i strid med hva jeg aksepterer i mitt eget hjemland: Jeg klager heller ikke på at Basil, den konstant knisende og nevrotiske privatsjåføren vår, er pisse stein på marihuana og drikker Heineken når han kjører oss rundt i den hvite og langt fra pålitelige BMW-en, som han låner av Siya.

Og jeg lar meg ikke vippe av pinnen av at vår fotballgale venn i rullestol, Funky, spiller på - og utnytter - sitt handikapp til å tuske til seg pengene mine for å få sin daglige dose med whisky. Jeg godtar det.

Men jeg godtar ikke at noen bøffer solbrillene mine. Uansett grunn. Der går grensa. Og nå har jeg gitt klar beskjed.