«To i Soweto» #9

Dette blir i hviteste laget

Vi har vært tøffe i kjeften. Vi har vært eplekjekke. Vi har kokettert. Vi har skrytt av livet i Soweto

Pressesenteret ved Soccer City stadium i Johannesburg er innkapslet bak høye gjerder og piggtråd. Sånn for sikkerhets skyld.  Foto: Matt Dunham (Scanpix)

sport

Også har vi gjort litt narr av alle de andre journalistene, de som bor på luksushoteller og vandrer rundt i kjøpesentre og spiser middagene sine på fancy restauranter. Men i går fikk vi nok. Ikke av gutta vi bor hos eller av nivået på maten etc., men for to menn i slutten av tredveårene er to-tre timer søvn i døgnet i underkant av hva kroppen krever.

Da husverten til slutt vekket oss ved å ha høylytt sex inne på soverommet vårt, gikk det ikke lenger, uansett hvor langt inne resignasjonen satt.

Vi har tatt inn på et fasjonabelt guesthouse i Edenvale utenfor Johannesburg. Kontrasten til Shabangu street kunne ikke vært større. Vi må gjennom to armerte porter før vi er inne. Huset er vakkert plassert mellom trær og palmer, og høye murer med piggtråd og strømgjerde. Rommet vårt er kjempekoselig. Stort bad, flatskjerm, elektrisk oppvarmede senger og gratis trådløst internett. Joachim roper til meg fra badet.

- Hey! Egon! Det er sånn ring på toalettet! Du vet sånn sete man skal sitte på. Jippi!

Det er rart med de små gleder. Ved toalettet står det en høy stabel med silkemykt dopapir, ikke sånn glatt matpapir, sånn som stopper midtveis på ryggen, og som vi har blitt vant til i Soweto. Det er helt stille utenfor. Ikke en vuvuzela å høre. Eieren av gjestehuset er ei stram og kald dame i midten av femtiårene som heter Liza. Hun snakker afrikaans, sier «jaaaa» i stedet for «yes» og mener vi er gale som har bodd i Soweto, og at vi nå har gjort et meget klokt valg.

Joachim har googlet seg frem til en bra italiensk restaurant som ligger i nabolaget, og vi spør henne om retningen. Til tross for at stedet bare ligger et par steinkast unna huset vårt insisterer hun på å kjøre oss dit. Vi går noe motvillig med på det.

- Dere vil trolig bli ranet om dere går dit på egenhånd. Hun peker rundt mens hun kjører.

- Nabohuset her ble ranet for to måneder siden. Vi kjører forbi det. They kill you for a sofa. «They» er de svarte. You have to give them what they ask for or they kill you. Or maybe they kill you anyway. Jaaa, it is very dangerous here. Very very dangerous. You must be very careful, jaaa. But we love South Africa, jaaa. It's a beautiful country.

Vi spør henne hvilket transportmiddel som tar oss til stadionet Soccer City. Hun forteller at hun tror det går et tog dit, men at det bare er svarte som tar toget uansett og at det er very very dangerous, for de bare slåss og herjer inni kupeene og på stasjonene. Taxi er det eneste kloke alternativet for oss. Dere bør holde dere til taxi, sier hun.

Det blir litt pinlig stemning i bilen. Joachim sitter i forsetet. Han snur seg og ser på meg med himlende øyne. Vi svarer kort, og gidder ikke å si at dette toget har vi allerede tatt mange ganger. At ingen herjet eller sloss. Vi har også flyttet oss rundt ved hjelp av overfylte minibusser, som er noen ombygde og trange Toyota Hiace-vans, der man bare stiller seg i veikanten og holder en finger opp i været for å stoppe dem. Der skviser man seg inn bak, sender pengene foran, og i løpet av ti minutter blir vekslepengene sendt tilbake via de andre passasjerene. Dette har heller ikke vært spesielt skummelt. Snarere heller tvert imot.

Kjerringa irriterer meg. Jeg føler at all velviljen og servicen er sterkt basert på hudfargen vår. Også tenker jeg på det livet hun lever bak murer, gitter, strømgjerder og piggtråd. På de aggressive og heslige vaktbikkjene som står og sikler og bjeffer på alt og alle. På hvordan hun kommanderer og hundser rundt med Barnet, den svarte og underdanige tjeneren hennes.

På det lille bassenget i bakgården, som Barnet må rense for løv to ganger om dagen, til tross for at det er vinter her nede nå og ingen av gjestene har tenkt å bade overhodet. På at det var nettopp dette Sør-Afrika vi lærte om på skolen, og som vi knapt trodde at fantes den gang. Dette Sør-Afrika lever fortsatt i beste velgående her i gården.

Hun setter oss av ved restauranten og ber oss ringe henne når vi vil hjem igjen, så skal hun komme å hente oss. Johannesburg er en av verdens mest kriminelt belastede byer. Antall drap og ran har blitt halvert de siste fem-seks årene, men til tross for dette ligger byen på verdenstoppen. I perioden 2008-2009 ble det begått 18150 drap i Sør-Afrika, og det ble registrert like mange drapsforsøk. I samme periode ble det innrapportert over 121.000 væpnede ran. Over halvparten av disse tallene er lokalisert til Johannesburg.

Vi blir grepet av en ekkel ambivalens til hele greia. Vi er trygge, vi har spist en god middag, drukket ei flaske aldeles utsøkt, sørafrikansk Cabernet Sauvignon, og avsluttet det hele med doble espressoer og en god grappa. Vi sitter i hver vår oppvarmede seng og ser Frankrike - Mexico.

Så ringer Funky til Joachim. Han er veldig lei seg for at vi har dratt fra dem, og forteller at han har orga noe jævlig med å stable på beina ei fotballturnering på mandag, og vi hadde lovet ham å være med på avviklingen. Vi skulle blant annet kjøpe medaljer og pokaler. Han han hadde fått satt opp et nytt mål på den skjeve grussletta, etter at det forrige ble skjært ned med baufil og solgt videre som skrapjern.

Hvordan kunne vi forlate dem nå? My two white sons from Norway! My dear friends! «My brother from another mother», pleier Funky å si til hver og én av oss, når han har drukket mye whisky og blir sentimental.

Joachim svarer at selvsagt skal vi komme tilbake. At vi bare trenger å hvile ut litt. Klart vi skal kjøpe pokaler og medaljer! At vi kjeder oss litt. Jeg blir ikke engang spurt. Det er helt unødvendig. Jeg kunne ikke vært mer enig. Vinen, grappaen og de oppvarmede sengene har gjort oss døsige, møre og melankolske.

Joachim klager på varmekablene i senga, den samme Joachim som har klaget på kulda i Soweto, og som har kjøpt seg ekstra pledd og stilongs. Nå klager han, og understreker hvor ekstremt unødvendig det er med ei seng som går på strøm. Jeg samtykker. Seng som går på strøm, du liksom. Dæven, det er teit.

Jeg tar meg i å ha dårlig samvittighet. Jeg savner Siya og Star, Shumpy og det blide åsynet til Finni. Sepo og Posh. Funky og Basil. Akkurat nå hadde jeg til og med bare ledd om Senzo hadde kommet ravende inn på rommet vårt og begynt å lete etter øl i skittentøyskurven. På TV-en ser vi at Mexico slår Frankrike 2-0. Dét betyr i praksis at Sør-Afrika er ute av mesterskapet før utslagsrundene er i gang, som den første vertsnasjonen i hele VMs historie. Jeg savner gutta enda mer.

Jeg skriver ei fellesmelding til alle sammen. Vi sitter i hver vår seng og formulerer den i lag. Forteller at vi bare skal sove og jobbe litt, komme oss til hektene. At det hadde vært en fantastisk fest på onsdag. At det er vi som har valgt å bo hos dem, at vi visste hva gikk til, at de ikke skulle tilpasse seg våre behov, men at vi måtte avfinne oss med deres måte å leve på. At nå skal vi faen meg komme tilbake snart. Også skriver jeg at Johannesburg er kjedelig. «Joburg is really dull, unexiting and boring». Jeg tenker at dette er noe de vil like å høre.

Joachim slokker lyset og ruller seg inn i den digre dyna si. Han sier god natt. God natt Jokkis, sier jeg. Det blir stille i fem minutter.

- På søndag tar vi toget tilbake til Soweto, sier han.