«To i Soweto» #11

Fotballen vil vi ha ubesudlet av yankees

Om frisbee-fans, Michael Bolton, gresskarformet «ball» og «soccer».
sport

Vi sitter på en pub i Melville, et hyggelig område i Johannesburg.

Melville ligger sentrert rundt Auckland Park og University of Johannesburg. Her kan man føle seg trygg i gatene, det hviler en helt annen harmoni her enn de andre stedene vi har vært. Vi koser oss, skåler med hverandre og er enige om at dette er pinadø litt av et fint sted.

Idyllen blir derimot brutt av et kobbel amerikanere som ruser inn pubdøra. Stupfulle, høylytte og brautende amerikanere. De har på seg digre Uncle Sam-hatter, røde og hvitstripede bukser og blå kapper med masse stjerner på.

De er amerikanske soccer-fans. De roper «We are the yanks!». De overdøver alt og alle. De jævlene. Vi har sett og hørt dem før. Vi så dem spille soccer i går.

Dagen i forveien hadde vår venn Lesiba invitert oss til å overvære en vennskapskamp mellom Johannesburg-laget Fat Cats og et sammensatt lag av amerikanske soccerfans. De har leid en gressbane i to timer for 600 rand, og Joachim og jeg står og ser lagene varme opp. Fatcats løper frem og tilbake i sine gule og svarte drakter, de tøyer ut, de spiller entouch innenfor kjeglemarkerte firkanter. De varmer opp slik fotballag gjør det over hele verden.

På den andre banehalvdelen varmer amerikanerne opp. De fleste av dem løper rundt med caps, og de kaster frisbee til hverandre. Det ser ut som en dårlig Monty Python-sketsj. Bare det faktum at de løper rundt og roper «soccer!» og «We are the yanks!» irriterer meg.

De kan ikke engang kalle denne flotte idretten med sitt egentlige navn, så de har funnet opp et eget navn, og dette bare fordi de selv har en rar og annerledes idrett de kaller football, en fjollete aktivitet, der de løper rundt i dustete outfit; drakter med digre skulderputer, åletrange langbukser med kne- og rumpebeskyttere, hjelmer med tannbeskyttelse, og trakterer en gresskarformet «ball» i armkroken, som de skal løpe inn ei slags sone.

Ballen sparkes nesten ikke i det hele tatt, og når den gjør det, er det for å treffe et mål som er montert på ei stang, som ikke har tverrligger.

Det er altså en vennskapskamp. Amerikanerne har likevel egen coach, han bærer en diger USA-caps og står med et kamera og filmer kampen. Fatcats leder 1-0 etter fem minutter. Joachim og jeg klapper.

USA-coachen snur seg mot oss og spør hvorfor vi holder med Fatcats. Fatcats består utelukkende av svarte. USA-laget er kritthvitt. Joachim og jeg er ikke så verst krittthvite, vi heller. Vi er fra Norge, sier Joachim. Og vi bor i Soweto, tenker vi.

- Da burde dere holde med USA, sier caps-mannen. På grunn av Marshall-hjelpa, og fordi vi hjalp dere under andre verdenskrig, tilføyer han.

Joachim ser på meg med et faderlig blikk som mildt ber meg holde kjeft. Han kjenner meg godt, Joachim. Han vet hva som er i emning. En tirade om andre verdenskrig, om USAs unnfallenhet frem til Pearl Harbor, om slavehandel og behandling av afrikanere vil neppe føre særlig frem.

Så jeg holder klokelig kjeft, og nøyer meg med å grynte et furtent svar om at USA har bidratt med like mye til fotballen som Michael Bolton har gjort til heavy metal. Frisbeesoccer-gutta utligner til 1-1 med et soleklart offsidemål. Vi buer.

Coachen snur seg igjen og sier at USA har en meget stolt fotballhistorie, at de er ranket som nummer fjorten i verden, at de har arrangert VM og at de har en VM-bronsemedalje, noe verken Norge eller noen afrikanske lag har.

USA har kvalifisert seg til åtte VM, Norge til to, og de ligger bestandig rangert blant de 10-15 beste nasjonene i verden. Norge ligger på 22.plass. USAs kontinuerlig høye ranking skyldes at de kun spiller kamper mot Cuba, Honduras, Costa Rica, Trinidad og Tobago og andre fotballstormakter.

Det eneste de har å skryte av er likevel bare en lusen tredjeplass, eller «bronse» som de selv kaller det, og dét til tross for at det bare er snakk om en tredjeplass de i 1930 ble tildelt av FIFA foran Jugoslavia, uten engang å ha spilt bronsefinale.

VM i 1930 hadde kun tretten deltagerland, som ikke hadde kvalifisert seg, men som var invitert av FIFA, og det ble totalt spilt kun atten kamper i hele mesterskapet. USA gikk direkte til semifinalen, etter å ha slått Paraguay og Belgia i gruppespillet. I semifinalen tapte de 6-1 mot Argentina. De spilte tre kamper. Selv Norges bronse i OL i 1936 henger høyere.

Fatcats går opp til 2-1. Vi klapper igjen. Denne gangen supplert med jubel og plystring. Amerikanerne backes av et tyvetalls fans. De har på seg digre Uncle Sam-hatter. De hoier og roper «High five!» hver gang spillerne deres gjør noe bra på banen. De synger sanger. Eller, rettere sagt, de synger to sanger.

Den ene sangen er om deres landslagskeeper Tim Howard, en skalla fyr som ble vraket av Manchester United og som nå spiller for Everton. Joachim og jeg holder med Liverpool, erkerivalen til både Manchester United og Everton. Også synger de «C'mon yanks!». At de fortsatt eier kampen og at the yanks vil vinne.

Eier, ja. Englands to suverent største klubber, med tanke på både meritter og fanskare, er Manchester United og Liverpool. Begge klubbene eies av amerikanere, er neddynget i gjeld og er i store og alvorlige, økonomiske problemer.

Supporterne til Manchester United hater de amerikanske eierne sine, og dét så dypt at fraksjoner av dem har begynt å kle seg i gule og grønne drakter og skjerf, de fargene klubben hadde i sine første år, for å vise sin avsky til den amerikanske eieren Malcolm Glazer, mannen som har stukket et tjukt sugerør inn i klubben, som har byttet ut deres opprinnelige maskot, en liten og rød djevelfigur (lagets kallenavn er «The Red Devils), med en superteit og Disney-aktig nisse som heter «Fred The Red».

Situasjonen er enda verre i Liverpool FC. Texanerne Tom Hicks og George Gillett, venner og sponsorer av George Bush jr., notoriske løgnere og juksemakere, eier nå klubben, har skrudd igjen kranene til spillerkjøp og satt klubben i så mye gjeld at Liverpool FC i vår måtte søke om tillatelse for å få lov til å spille i den engelske toppserien og europacupen. De lovet å bygge et nytt stadion få uker etter de tok over klubben. Det er fire år siden. Det er ikke tatt et eneste spadetak.

Fansen har demonstrert og organisert seg i anti Hicks/Gillett-grupperinger. Parlamentsmedlemmer i England har tatt til orde for at de skal jages ut av engelsk fotball med endret lovverk. Royal Bank Of Scotland, som de har lånt penger hos, har tvunget dem til å legge klubben ut for salg i igjen. De må ha livvakter når de er i England. På hver eneste Liverpool-kamp svaier det en rekke bannere med påskriften «Yanks out!».

«C'mon yanks!» langt opp i den bleike ræva mi.

Til pause leder Fatcats 3-1. Reservene på Fatcats løper ut på banen og begynner å trikse med ballen, slå langpasninger til hverandre og prøver seg på spektakulære skudd. De amerikanske reservene stiller seg midt på midtbanen og kaster frisbee.

Vi rister på hodet og snakker vi om da det var VM i USA i 1994, og at det amerikanske fotballforbundet forsøkte å innføre tre omganger ganger tredve minutter, fordi sponsorene mente det var for lite innsmett til reklame i det tradisjonelle to ganger førtifem.

Heldigvis ender kampen 4-1 til Fatcats. Gutta river i øl på amerikanerne, og har satt frem en kasse Windhoek, dette friske og gode ølet fra Namibia, og han forferdelige treneren med capsen presterer sågar å klage på at det ikke er Budweisser, som også er det offisielle stadionølet under VM. Dette søte, smakløse og vannaktige englepisset.

Dét forventer en amerikansk trener i caps, som varmer opp spillerne sine med å kaste frisbee, som helt uten grunn skryter av amerikansk fotballhistorie, som forguder den skalla keeperen til Everton (som ikke var god nok for Manchester United), som gjør narr av afrikansk fotball, som akkurat har tapt en vennskapskamp mot et afrikansk lag, som blir møtt med velvilje og gjestfrihet og en kasse øl.

På puben i Melville er det som et øyeblikk var rørende idyll blitt gjort om til en blanding av Disney World, Danskebåten og slaget ved Gettysburg. Vi går til et annet sted.

USA er ledende på en rekke kulturelle felt. De styrer verden. De er ei militær og økonomisk stormakt. De er helt drøye medaljegrossister i OL og VM i omtrent hver eneste idrett i verden. Og jeg aksepterer det, om enn noe motvillig. Men fotballen får de faen ikke. Den vil vi ha ubesudlet av yankees.

Det er ekstremt viktig at USA ikke vinner VM. Det kan bare ikke skje. Så fæl er ikke verden.