«To i Soweto» #12

Ekstase i bakgården

Brått blir det brillefin stemning i leiren.
sport

- Vi har noe vi må snakke med dere om, sier Siya på telefonen. Kommer dere begge to?

- Ja, vi kommer nå. Vi har akkurat kjørt inn i Soweto. Ti minutter så er vi der.

Det brenner overalt. Sola henger lavt over Hector Pieterson Memorial. Flammene sveiper over slettene, og det ligger et tjukt teppe med røyk over hele Orlando West.

Vi er på vei tilbake til huset vårt i Soweto etter noen dagers hvile. Vi sitter baki en gammel, hvit Mercedes, og sjåføren vår, en diger mann fra Meadowlands, sier at det har vært tørt så lenge nå, at gresset ville selvantent når som helst, at det var bedre at de kontrollerte flammene enn at hele Soweto tok fyr.

De står i porten og venter på oss. Siya og Star, de to spinkle brødrene som bor her aleine mens faren deres sitter i fengsel; de har et alvorlig uttrykk i ansiktet, uttrykket er det samme; to dype kløfter mellom øyebrynene, sammenknepet munn.

Det er Egon de ser på. Han spør hva det er.

- Vi kan gå inn først, sier Siya. De hjelper oss med bagene. Setter dem inne på soverommet. De har ryddet. Redd opp sengene våre. Vaska badet.

De ber oss sette oss i stua. De skrur av TVen, demper musikken, vi setter oss. Igjen ser de på Egon.

- Vi vet hvem som har tatt brillene dine, sier Siya.

- Å? sier Egon.

- Men vi har ikke greid å få tak i dem ennå.

- Å.

For å rekapitulere helt kort: For en ukes tid siden, seint om kvelden, etter at vi hadde lagt oss, hadde noen vært inne i huset, rota i Egons jakkelommer og naska med seg solbrillene hans.

Dette falt Egon tungt for brystet, ja, han var regelrett forbanna, og raseriet trengte igjennom både språklige og kulturelle barrierer, for å si det på den måten. De brillene skal være her når jeg kommer tilbake, sa Egon, og brødrene nikket alvorlig. Selvfølgelig, Egon, selvfølgelig.

Nå flakker Egons blikk fra bror til bror. Han venter på fortsettelsen. På avsløringen om hvem forbryteren er. Han slår ut mer armene. Så, hvem er det? sier han.

- Vi er ganske sikre på at det er Finni, sier Siya.

- Finni, sier Egon forferdet. Finni?

Finni er den to meter lange nabogutten som Egon liker så godt. Den kvikke, morsomme og veltalende sjarlatanen. De to har spilt biljard borte i baren hver eneste dag, de har sittet oppe om natta og prata etter at alle har gått og lagt seg.

Finni har betrodd seg til Egon; fortalt om de seksten månedene da han satt i fengsel inne i Johannesburg, om årene med dop, om faren som tok livet av seg uten noen form for forklaring, om hverdagen hans nå, uten jobb, uten skoleplass, uten penger.

Egon har til og med vært borte og besøkt ham. Hilst på bestefaren som han bor sammen med. Lyttet til de gamle historiene fra Soweto. Fortalt dem om midnattssola, om samene som lever av reindrift helt oppunder nordpolen.

- Det kan ikke være Finni, sier Egon med fortvilelse i stemmen.

Vi er ganske sikre på at det er Finni, sier Siya. Han har en historie, vet du. Han har hengt rundt huset her hver dag etter at dere kom, han var aldri her før. Og han var her den natta da solbrillene forsvant. Han er den eneste som kan ha tatt dem.

- Hva sier han selv da?

- Han nekter selvsagt. Men det er han, helt sikkert. Vi har sagt at vi ikke vil se ham igjen.

- Aldri? sier Egon.

- Aldri, sier Siya.

Brødrene reiser seg. De snakker sammen på zulu. Siya ser på Egon og sier at han er lei for at de ikke har greid å skaffe solbrillene tilbake. Så spør de om vi vil være med opp i baren og se på Brasil - Elfenbenskysten.

Vi går ut. Inne i gården hos naboen står Finni og vennene hans og varmer seg over et oljefat. Han får ikke være med oss og se fotballkamp. Vi rusler oppover bakken. Star, Siya, Senzo, Egon og jeg. Det er et tjuetalls menn i baren. De sitter på ølkasser og drikker øl av store flasker. De hilser på oss med faste håndtrykk.

De holder med Elfenbenskysten, det eneste afrikanske håpet. De banner når Fabiano tar med seg ballen med handa og scorer. De jubler når Didier Drogba reduserer. De klapper oss på skuldrene og spør hvordan det går med oss.

Egon er taus. Han reiser seg og rusler bort til biljardbordet. Han spør en fremmed mann om han vil spille. De spiller. Når de er uenige om reglene, forteller Egon om hva han har lært av Finni.

Egon støter biljardkulene uinteressert rundt på bordet. Han klager over at den fremmede finner på nye regler hele tida. Det gjorde jo alltid Finni også, sier jeg. Ikke på den måten, sier Egon. Han taper kampen. Han takker den fremmede for kampen og kjøper en øl til ham.

Nå er det morgen. Star står og vasker klær i kummen i bakgården. Senzo ruller seg en joint. Egon sitter på en plaststol i skyggen. Han har beveget seg i skyggen i en uke nå. Han har ikke funnet noen solbriller han liker.

Det er stille i Shabangu Street. Star henger klærne langsomt over de slakke snorene. Egon følger ham med blikket. Så reiser han seg opp. Han fester blikket på noe i gresset. Han myser. Så tasser han ut i lyset og bøyer seg ned.

- Hey, guys! roper han. Han holder et brunt etui mot himmelen.

- Se hva jeg fant!

Star legger fra seg klesvaska. Syia kommer ut på trammen. Egon snur seg mot hver og en av dem.

- Se hva jeg fant!

Han løfter solbrillene ut av etuiet. De har vært borte i en uke nå. Noen har kasta dem over muren i natt. Noen med veldig dårlig samvittighet. Noen, som har sittet og sett på de dyre, fine brillene til Egon i dagevis, veid alternativene mot hverandre. Selge dem for fem hundre rand oppe i markedet ved Caltex, eller levere dem tilbake og rense samvittigheten. De spinkle brødrene, Siya og Star, kaster seg om halsen på Egon i ren lettelse.

Egon tar brillene på seg. Han tenner seg en røyk. Star ser på Egon og sier at han ser skikkelig bra ut i de brillene. At det ikke er rart at han har vært forbanna. Egon sier takk og ler og sier de er nypussede. Han løfter dem av seg igjen, holder dem opp mot sola og sier:

- Finni, vet du, for en bra mann! Han har pussa solbrillene mine og alt!