«To i Soweto» #14

South West Township Travels

Han kom om natta. Han hadde ikke adgang til huset lenger, han var nektet for evig tid, men han sneik seg over porten, gjennom hagen og inn i garasjen.

Vedens beste Finni  Foto: Joachim eller Egon, vi er litt usikre.

sport

Der inne sto han, med ansiktet helt inntil den lille, knuste ruta mot rommet vårt, og hviska: Egon! Egon! Egon!

Egon satte seg opp i senga. - Finni? Er det deg, Finni?

Han lista seg bort til vinduet.

- Jeg får egentlig ikke lov til å være her, hviska Finni. - De tror at det var meg som stjal solbrillene dine. Han bøyde den lange kroppen enda nærmere vinduet. - Men det var det ikke. Jeg lover.

- Jeg tror deg, Finni, sa Egon. - Selvfølgelig tror jeg deg, du er jo vennen min!

Egon spurte hvorfor han kom midt på natta. Finni sa at han hadde et tilbud. Han ville ta oss med på en guida tur i Soweto. Han skulle nemlig starte firma. Et slags reisebyrå. Og dette skulle bli hans aller første tur.

- Jeg vil at du skal være min første kunde, Egon, sa han.

Takk! sa Egon.

Så lista Finni seg ut av garasjen og forsvant ut i den mørke hagen.

Og i morges sto han her. Han ankom i en gammel japansk pick up, og var gledd i hvit solhatt, silkeskjorte fra Kina og rød sløyfe. Han ville at vi skulle sitte på lasteplanet. For å komme tettere på Soweto, som han sa. Kom her og sett dere! Vi klatra opp på planet. Finni klappa på førerhuset og ba sjåføren kjøre ned gata og til høyre, og så var den første turen til det nyopprettede firmaet South West Township Travels i gang. Finni dytta igang bilen.

Han byksa inn på planet idet bilen starta. Så kjørte vi ned bakken. Og til høyre. Vi hadde Funkys fotballbane på vår høyre. Et nedlagt bilverksted på vår venstre. Finni sa at denne turen var godt forberedt. At han hadde planlagt den ned til minste detalj. Egon klappa Finni på skuldra og sa at han gleda seg veldig. Og så begynte motoren å hoste.

Sjåføren forsøkte å tråkke på gassen, men motoren responderte ikke. Han ropte ett eller annet ut av vinduet, og Finni ropte noe tilbake. Bilen stoppa. Sjåføren prøvde å starte den, men ingenting skjedde. Finn hoppa ned på veien og åpna panseret. Sjåføren fant fram en skiftenøkkel. Finni kom tilbake til oss og sa no problem. Vi venta. Sjåføren lukket panseret og sa at det ikke var noe galt. Vi var bare tom for bensin.

Men vi har bare kjørt fire hundre meter, sa Egon. Ja, men tanken var tom da vi starta, sa sjåføren.

Finni og sjåføren snakka sammen. Finni sa at han måtte hente en kanne med bensin. Han spurte om vi hadde penger. Vi ga ham en hundrelapp, og så sprang han avgårde. Han snudde seg og ropte: Ten minutes, guys! Ten minutes! Sjåføren gikk han også. Han skulle røyke og trengte fyr, sa han.

Så satt vi der aleine. Bakpå et lasteplan i Soweto. Og folk begynte å trekke mot bilen.

Jeg trakk pusten. Egon sa at dette kunne skje den beste. Joda, sa jeg. Og dette er tross alt den aller første turen hans, sa Egon, vi må være litt romslige. Jada, sa jeg.

Det gikk femten minutter. Finni var fortsatt borte. Sjåføren også. Folk sto og så på oss. De lurte på hva vi gjorde bakpå den bilen. Egon sa at vi var to journalister fra Norge på guidet tur i Soweto. Det gikk ti minutter til. Fortsatt ingen Finni.

En gammel dame kom bort til bilen og sa at vi ikke kunne sitte der alene. Det var ikke trygt. Ikke i lengden. Hun sa vi burde gå bort til slakteren. Hun pekte. Der kan dere vente på guiden deres. Det virket som Egon likte at hun sa guiden deres. Vi gikk. Satte oss på trappa hos slakteren. Og etter ti minutter kom Finni.

South West Township Travels er nødt til å skaffe til veie en ny bil sier han, og fem minutter seinere, sto en litt nyere pick up der. Turen var i gang. Vi kjørte gjennom Mofolo, White City, og Diepkloof. Finni pekte og snakket. Der er Sowetos største ungdomsskole, sa han. Dette er Sowetos første asfalterte vei, sa han. Og der er friidrettsbanen vår, der er det stevne hvert år i desember. Og der er en barneskole, og der er en brannstasjon.

Han spurte Egon om han hadde en sigarett til overs. Han smilte bredt og spurte hva vi syntes om turen så langt. Flott, sa Egon. Men kanskje du skulle gitt guidinga et litt mer personlig preg. Det skal bli, sa Finni. Han smilte og knipsa sneipen ut i ei grøft. Vi kjørte inn i Meadowlands. Finni vinka til en jente. Han snudde seg mot oss og sa at hun der, hun ga meg en blow job natt til tirsdag i forrige uke.

Javel, sa vi.

Og to dager seinere dumpa hun meg fordi jeg ikke hadde penger eller arbeid, sa Finni.

Det var synd, sa vi.

Vi kjørte inn gjennom noen smågater. Stoppa foran et lite hus. Her bor bestefaren min, sa Finni. Han vil så gjerne hilse på dere begge. Egon har allerede vært innom en tur tidligere. Vi går gjennom en liten hage. På bakken lå kadaveret etter en geit. Finni sa at geita var ofra i forkant av Sør-Afrikas kamp mot Frankrike.

- Dere skulle nok valgt en ku isteden, sa Egon.

- Enig, sa Finni.

Inne i huset lå bestefaren under et pledd. Han venta på at kampen mellom Italia og Slovakia. Han hilste og sa det var en glede å møte nordmenn i Soweto. Gleden er på vår side, sa Egon. Utenfor sto sjåføren og venta. Han hadde tent seg en joint. Han spurte om vi ville ha. Vi takket nei. Finni takket ja.

Turen videre gikk forbi Nelson Mandelas barndomshjem. Og huset der Desmond Tutu bodde. Vilakazi Street er den eneste gata i verden som huser barndomshjemmene til to nobelprisvinnere, attpåtil to fredsprisvinnere.

Egon sier at begge har vært på besøk i hans hjemby Tromsø på nordpolen. Virkelig? sier Finni og smiler. Det skal jeg opplyse om på neste tur. Vi kjører tilbake til huset vårt i Shabangu Street. Innenfor gjerdet hadde Senzo fyrt opp grillen. De hadde satt høyttalerne ute på trappa. Alle vennene våre fra Soweto var invitert til avskjedsfest. Funky i rullestolen. Basil i campingvogna. Shumpy. Napster. TK og Romeo. Men ikke Finni. Finni var fortsatt hovedmistenkt i tyveriet av Egons solbriller og var utestengt på ubestemt tid.

Vi hoppa av lasteplanet. Vi tok Finni i handa. Finni fant fram en notatblokk. Han ville at vi skulle evaluere innsatsen på South West Township Travels' aller første tur.

Egon sa at det hadde vært en helt fabelaktig tur. At det var spennende å se Soweto fra et lasteplan. At han likte besøket hos bestefaren spesielt godt. Det ga en nærhet som jeg tror turister vil like, sa han. Finni noterte ivrig. Han så opp. Noe mer?

- Det er et par småting, sa Egon. La oss kalle dem barnesykdommer.

- Javel? sa Finni. Han la pennen mot papiret og venta.

- Jeg ville nok fylt bensin på forhånd, sa han. Og kanskje kosta lasteplanet. Når du begynner å tjene penger, kan du kanskje skru fast noen seter. Også tror jeg nok turister vil reagere på at han som kjører bilen røyker marihuana. Finni noterte. Nettopp, sa han. Nettopp. Jeg tenkte faktisk på det, jeg også.

- Og, sa Egon og trakk pusten. - Jeg vet at jeg ba deg være personlig, men det som skjedde i Meadowlands natt til tirsdag i forrige, det synes jeg skal bli mellom deg og hun jenta. Det ble i overkant intimt.

Finni nikka og noterte. OK. Jeg skjønner. Det er jo ikke så relevant heller, sa han.

- Nettopp, sa Egon.

Senzo kom bort til gjerdet med en Heineken i handa. Han sa at maten straks var klar. Finni ble stående på halvdistanse. Han hilste kort på Senzo. Senzo spurte hvordan det gikk med reisebyrået. Ikke verst, sa Finni. Ikke verst.

Det lange turoperatøren så på oss med et litt sørgmodig blikk. Han sa kom til å savne oss. Vi sa at vi kom til å savne ham. Jeg tok ham i handa. Egon ga han en klem. Finni en hand på hver av Egons skuldre. Egon, sa han. Det var ikke meg som stjal solbrillene dine. Jeg vet det Finni, sa Egon. Jeg vet det. Finni ba om en sigarett. Han fikk to. Han gikk mot bilen. Borte ved lasteplanet snudde han seg mot oss.

- Gutter, sa han. - Kunne dere gjort meg en tjeneste? Kunne dere fortalt folk i Europa om South West Township Travels?

- Selvfølgelig! sa Egon.

Finni sa takk. Han klappa handa mot brystet og bukka. Så hoppa han opp på lasteplanet, tente sigaretten og forsvant ned Shabangu Street.