Norge slo tilbake med seier etter et elendig EM og bråket etter Ada Hegerbergs exit. Norge slo tilbake med seier etter et elendig EM og bråket etter Ada Hegerbergs exit. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

«Etter hvert må Ada Hegerberg tilbake. Problemet er åpenbart»

KOMMENTAR: Her skulle det stilles krav, her skulle hver spiller gå i seg selv, her skulle det sprudle. Det skjedde i perioder.

NORGE-NORD-IRLAND 4–1

Spillerne hadde selv bestemt hva tilskuerne skulle se etter i denne kampen, bygd på evalueringen av den skrale EM-innsatsen.

Engasjement. Vinnervilje. Duellspill. Innsats. 

Da kan det være et lite problem at motstanderen er så dårlig at ingenting av dette kreves for å vinne. Men da måtte neste krav inn i bildet – større ansvar for egne prestasjoner.

Ola Bernhus. Foto: Vegard Grøtt

I kampen mot Nord-Irland, lavest ranket i vår VM-gruppe, måtte dette bety en tidlig avgjørelse, en sverm av røde, norske spillere i angrep, drøssevis av sjanser, mange mål.

Et forsiktig smil

Kanskje vi også ville få se en sprudlende norsk trener på sidelinjen? Nei, ikke det, Martin Sjögren er ikke typen på en trener som veiver med armene og brøler instrukser.

Muligens smilte han litt forsiktig da Norge tok ledelsen. Guro Reiten gjorde som i serien, skjøt i mål. Kvarteret var gått, dette burde være signalet til økt friskhet i det norske angrepsspillet.

Slik ble det ikke, det kom ikke en drøss av sjanser. Dro spillerne seg selv etter året, oppmuntret de hverandre, kom de med løsninger slik de hadde lovt hverandre?

Ikke slik at det syntes. Tempoet sank. Men 2–0 ved Caroline Graham Hansen (straffe) like før pause understreket at dette var en lett kamp å vinne.

Seier i hvert fall

Likevel måtte nødvendigvis pausen brukes til å gjenta de løftene spillerne hadde gitt seg selv. Kampen måtte i hvert fall duge som trening. Første ordre fra treneren – for spillerne har bedt om tøffere tone og strengere krav – burde være å be dem løpe fortere og få fart på ballen.

Det hjalp. 3–0 kom tidlig (Lisa-Marie Utland), og vi fikk en kortere periode da spillerne tydeligvis trivdes sammen. Resten av trivselen ble spart til garderoben (det må ha smakt med en seier igjen). Kampen trillet ut med et nordirsk mål til 3-1, et norsk til 4–1 (Guro Reiten igjen) og et resultat som ikke imponerer noen, men som i hvert fall var en seier.

Senere i VM-kvalifiseringen – til en viss grad mot Slovakia tirsdag og absolutt mot Nederland i oktober – må det løpes fortere, spilles raskere og brukes mer kraft.

Hegerberg savnet?

Og ikke minst – det avsluttende angrepsspillet må bli mer bevisst. Denne gangen suste ballen gjennom en klynge spillere gang på gang, uten at det ga tilsvarende tall i målkolonnen.

Betyr det at Ada Hegerberg var savnet? Ikke i denne kampen, den ville bli vunnet likevel.

Men etter hvert må hun tilbake, scoringsproblemet er åpenbart. Nå viser det seg attpåtil at de punktene hun tok opp, stemte godt med det spillerne selv tok opp en uke senere – etter at et par av de sentrale spillerne hadde sagt at de ikke kjente seg igjen i kritikken.

Da er det på plass. Da gjenstår det at NFF-ledelsen, som har gitt positive signaler, følger opp.

Det begynner med å innse at veien til toppen er kortere for kvinnene enn for mennene. Det bør bety noe for satsingen og pengefordelingen fremover.

Hør Tom Nordlie fortelle om da han måtte «flykte» fra 200 medlemmer fra Klanen på trening på Valle: