Norsk fotball hadde vært i hardt vær i flere år allerede før debatten om åpenhet og pengebruk i norsk idrett vinteren 2016. Veigar Páll Gunnarsson-saken, Drillo-avgangen, bråk med kvinnelige styremedlemmer og det omstridte salget av TV-rettigheter var noen av årsakene.
Høsten 2015 varslet Yngve Hallén at han ville gi seg som fotballpresident. Etter at Karen Espelund sa nei, ønsket valgkomiteen at den gamle RBK-sjefen Terje Svendsen skulle overta.
Tre dager før Svendsen ble valgt til fotballpresident fortalte VG at lønningene i Norges Fotballforbund hadde økt med 88 millioner kroner siden 2011. Avisen hadde bedt om innsyn i reiseregninger og representasjon, men NFF sa nei. Det var starten på åpenhetsdebatten, som etter hvert spredte seg til idrettsforbundet og har pågått nesten til nå.
Sammen med Sundby- og Johaug-saken har dette preget den utenomsportslige debatten i norsk idrett de to siste årene. Der Tom Tvedt og idrettsforbundet fortsatt sliter med å komme videre, og der skiforbundet har brukt lang tid for å få fokus bort fra doping og astmamedisiner, har stemningen rundt norsk fotball snudd.
Noe avhenger naturligvis av resultatene til flaggskipet, herrelandslaget, men det er ikke hele årsaken. I løpet av de to siste årene er det tatt flere avgjørelser som hver og en har bidratt til å endre stemningen.
1) Terje Svendsen erstattet Yngve Hallén som fotballpresident: Skiftet hadde ingen sammenheng med åpenhetsdebatten, men kom på et gunstig tidspunkt. Svendsen hadde ikke vært en del av systemet som ble kritisert og hadde troverdighet da han pratet om endringer. På styremøtet 27. april 2016 ble de mye omtalte reiseregningene offentliggjort, og det ble varslet en ny kurs i norsk fotball.
2) Kjetil Siems avgang som generalsekretær: Det skjedde 17. mai 2016. Inn kom Pål Bjerketvedt, også han uten en fortid i systemet.
3) Ansettelsen av Lars Lagerbäck: 1. februar 2017 ble det klart at den meritterte svensken overtok for tidvis utskjelte Per-Mathias Høgmo. Umiddelbart skjedde et stemningsskifte. Mens det tidligere hadde vært på moten å latterliggjøre det aller meste som foregikk i norsk fotball, særlig landslagssjefen og toppene i forbundet, forsvant dette elementet nærmest på dagen da Lagerbäck ble sjef. Hovedæren for ansettelsen har en annen mann som de siste årene har vært utskjelt, toppfotballsjef Nils Johan Semb. Med Lagerbäck vendte herrelandslaget tilbake til en filosofi som minner mye om den som ga suksess på 1990-tallet.
4) Ansettelsen av Lise Klaveness: Der skiforbundet snakker om kjønnsbalanse og å få kvinner inn i posisjoner, men velger å erstatte Sverre Seeberg med Erik Røste i det mannstunge FIS-styret, overrasket Norges Fotballforbund med å ansatte 37 år gamle Klaveness i stillingen som ny direktør for elitefotballen. Ansettelsen er blitt unisont hyllet. Som alle ledere, både mannlige og kvinnelige, må hun få tid både til å tilegne seg rollen og å vise at hun duger før vi kan felle noen dom, men signalet forbundet sendte ut ved å ansette en kvinne passer perfekt i tiden.
Dette er noen av beslutningene som har gitt ledelsen i norsk fotball arbeidsro til å jobbe med det de skal: Gjøre norsk fotball bedre. I hvor stor grad alle kom ut fra et bevisst ønske om en ny kurs kan diskuteres, men uansett er det ulikt måten andre organisasjoner har løst problematikken på.
Mens Siem skiftet beite raskt, tviholdt Inge Andersen på posisjonen som generalsekretær i idrettsforbundet i et helt år etter at åpenhetsdebatten startet. Idrettspresident Tom Tvedts største tabbe var sannsynligvis å ikke kvitte seg med Andersen på et langt tidligere tidspunkt. Ved å beholde Andersen ble Tvedt selv en del av systemet, og nå sliter han kraftig med å bli kvitt ettervirkningene.
På samme måte er det i skiforbundet, hvor det er grunn til å stille spørsmål rundt hvor store reelle endringer som har funnet sted etter dopingskandalene. Ski-Norge valgte uten motkandidat å gjenvelge Røste sist helg. De to neste årene vil vise om det var riktig.
Der Svendsen har handlet og raskt foretatt endringer som er synlige, ledes både ski- og idrettsforbundet i stor grad av de samme som satt på toppen da bråket startet vinteren 2016 og fortsatte med dopingskandalene senere på året.
Alle de tre organisasjonene har havnet i kriselignende tilstander.
Mye tyder på at fotballen har valgt best strategi for å møte de uventede utfordringene.