Nordmannen tok 11 enkeltseirer og vant verdenscupen suverent - men testet positivt for corona og fikk dermed ikke så mye ut av VM.
Når VG en varm Oslo-dag i Midtstubakken spør hvordan han skal beholde sulten, svarer Halvor Egner Granerud slik:
– Jeg merker at jeg må være obs, at det er fort gjort å miste litt hodet. Men jeg har vært veldig obs på dette og klart å fange det opp med en gang. Jeg er veldig motivert og veldig klar.
I tillegg til at han måtte følge både storbakken og laghoppingen i VM fra hotellrommet, bidrar det fortærende sølvet i skiflygings-VM sist vinter og drømmen om å vinne i Garmisch-Partenkirchen, samt selvfølgelig OL i Beijing, til at han fortsatt er sulten.
– Kan skuffelsene sist vinter være en fordel?
– Ja, det er ikke en ulempe i hvert fall. Jeg har lyst til å ta litt revansj i noen hopprenn. Jeg føler fortsatt at det er mye jeg har lyst til å få til. I enkelte hopp sist vinter var jeg betydelig bedre enn resten. Jeg har lyst til å ha flere sånne hopp. Jeg føler at jeg både er nysgjerrig og sulten, sier Granerud.
Landslagssjef Alexander Stöckl er heller ikke redd for noe annet:
– Jeg tror ikke det er noen utfordring med sulten. Han er veldig motivert. Halvor ønsker å bevise for seg selv at han kan fortsette på det nivået han har vært på. Han sier at han har en del ting som han føler han kan bli bedre på. Det er alltid et godt tegn på denne tiden av året.
Hjemme i Trondheim bygges det VM-anlegg, så der blir det ikke noe hopping denne sommeren.
– Men den store bakken i Granåsen var stengt også i fjor sommer på grunn av ras. Så det er ganske likt. Men det blir en annen dynamikk når det er bare på samlinger jeg kan hoppe på ski. Det betyr at de vanlige «hoppdagene» tirsdag og torsdag kan brukes til annen nyttig trening, uten å føle at «jeg skulle ha vært i hoppbakken».
Halvor Egner Granerud var langt nede i fjor sommer. Men så kom han bare sterkere og sterkere og tok utrolige 11 verdenscupseirer, pluss to 2. plasser.
Halvparten av hopperne sliter med skader: – Som i Liverpool
– I slutten av juni i fjor hadde vi åpent KM her i Midtstubakken. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være med, for jeg merket at jeg ikke hoppet tilstrekkelig godt. Og så ble jeg nummer 19 av alle hopperne. Jeg tror jeg var nummer seks i selve KM for Akershus. Det var tungt den tiden. Jeg bygde meg stadig opp gjennom prosesser, men da vi kom i bakken, stemte det ikke i det hele tatt.
– Det var kjedelig på komme i hopprenn og få i fleisen at jeg ikke var god nok. Det er vanskelig å skjønne hvor sakte det gikk fremover. Det var progresjon i mer eller mindre hver eneste økt, men det gikk så sakte! Først da vi kom på isspor begynte jeg å være blant de beste. Da hadde jeg hoppet cirka 250 hopp der nesten alle var bitte litt bedre enn forrige.