Stemmen hans kan virke både skarp og skremmende, og mon tro hva gjestene ved den lille kafeen i Kranjska Gora tenker når TV 2-sluggeren glefser.
Lersveen er ikke veldig glad i støy, og kaklingen ved nabobordet er bortimot uutholdelig.
«HYSJ!!!!»
Gjengen med de slovenske skijakkene skvetter og snur seg mot det strenge norske ansiktet. Full stillhet, og så henter den kommende pensjonisten seg inn med noe som minner om et varmt smil.
– Jeg har vært gift i 44 eller 45 eller 46 år, jeg er litt usikker på hvor lenge. Men at Bjørg har holdt ut med meg, er en prestasjon på høyde med alle de store idrettsprestasjonene jeg har opplevd.
Lang karriere
Lersveen startet karrieren ved Smaalenes Amtstidende i Halden midt på 70-tallet, fortsatte i Halden Arbeiderblad, Østlendingen, gjorde noen frilansoppdrag for ukebladet Hjemmet, før turen gikk til Altaposten, så til Glåmdalen og etter hvert NRKs lokalkontor i Kongsvinger midt på 80-tallet.
Lersveen var en periode i Dagsnytt, men det var først som svært engasjert kommentator i Radiosporten at han skapte seg et navn. Og da han ble hentet til TV 2 for å kommentere Premier League i 1995, ble det starten på en lang epoke med enorme idrettsopplevelser – og mange bruduljer.
Men nå har 70-åringen igjen en stafett, tremil og femmil. Søndag er det slutt på en nesten 50 år lang karriere.
Hva den garvede reporteren føler?
– Ikke en dritt. Jeg er ikke ferdig ennå!
Bjeff, bjeff, bjeff.
– Men jeg forstår at det skal skrives en slags nekrolog, ja.
– Tolker du intervjuet som det?
– En arbeidsnekrolog kan vi vel si at det er. Det skjønner jeg jo. Men jeg er ikke der at jeg vil slutte å jobbe. Jeg har bare skjøvet dette foran meg. Litt fordi jeg ønsker å gjøre en best mulig jobb for TV 2 mens jeg fortsatt er her.
– Ingen dimmelenke?
– Nei, jeg gir bånn gass til jeg stuper. Men mandag må jeg tenke på fremtiden. Skal jeg gå på Nav? Jeg aner ikke. Men jeg har såpass mye guts igjen at jeg må finne på noe å gjøre.
Kjenner på sårhet
Lersveen er ikke så nøye på hva det blir, og sier han vet hvordan man holder i en hammer.
– Jeg kommer ikke til å gå rundt og sutre og klage over at jeg ikke får lov til å jobbe lenger. Men 70 år er grensen. Og så har jeg prinsipielt ment at ledere skal ha åremål, og da må jeg bare akseptere at de lederne greier å kaste ut folk når årene har vært innfridd. Men det er jo sårt, det er klart det, jeg har jo vært med så lenge.
– Hvordan kjenner du på sårheten?
– Jeg kan ikke sammenligne det med at Bjørg skal gå fra meg. Men det har jo vært livet mitt, da. Jeg har slukt opp jobben min, og jobben min har slukt opp meg.
Lersveen hevder at han ikke har ofret en tanke på sitt siste seiersintervju søndag.
– Det driter jeg i. Jeg er flink sånn, konstaterer han.
– Men noe må jeg finne på, det er så mange timer som skal fylles. Ikke samler jeg på frimerker, heller. Kanskje jeg kaster meg inn i noe frivillighetsarbeid. Jeg har jo brukt hele livet på å jobbe med bortskjemte drittunger, så kanskje det er noen som gleder seg over at jeg faktisk gjør en jobb også.
Et skudd for evigheten
– Hvilket øyeblikk husker du best?
– Noen vil stå der til evig tid. Jeg var så heldig at jeg fikk jobbe mye med Drillo og landslaget. Da Rekdal klinket den ballen opp i hjørnet på Wembley, det var ganske fett.
Lersveen gikk opp i fistel da Rekdal satte inn 1–1-målet mot England i oktober 1992:
«Et skudd som går inn i evigheten!»
Lersveens kommentatorstemme ble en del av landeplagen «Alt for Norge».
– Det ene barnebarnet mitt på 12–13 år kom til meg i vinter og sa: «Er ikke det deg, farfar?» Det synes jeg er kult.
Han var med på hele Drillos-eventyret, han fulgte Ole Gunnar Solskjærs gjennombrudd, han var svært tett på Lillehammer-OL, og i senere tid trekker han frem Petter Northugs inntog i langrenn som en stor opptur.
– Han skapte en kunstig interesse for langrenn. Folk med saggebukse, som ikke var i nærheten av å være interessert i langrenn, ble interessert. Han kommer sikkert ikke til å gå inn i historien som verdens beste langrennsløper, men den mest betydningsfulle.
– Du som journalist ble også venn med kilden?
– Jeg har alltid stilt de spørsmålene jeg ønsket. Han har respektert det. Og så har jeg sagt ting til ham som «meg», uten at jeg forsøkte å ha en oppdragende funksjon.
– Men du som hardtslående reporter skjønner at det ble stilt spørsmål ved rollen, at det kunne bli for nært?
– Selvfølgelig. Men jeg føler at jeg har kunnet stille alle de kritiske spørsmålene uten at han er blitt sur og sint på meg. Han har hatt respekt for at jeg har gjort min jobb.
– I et ferskt VG-intervju har også Northug kalt deg «reservepappa»?
– Han har både «reservepappa» og «reservemamma» på Sjølyst. Han bor jo ikke hos oss, men er innom. Han kommer syklende, og Bjørg steller så pent med ham.
– Dere var der også i de tunge periodene?
– Jeg hadde ikke noe problem å si til ham, hverken første eller andre gang, hva jeg mente om handlingene. Men jeg har aldri fordømt ham som person. Jeg har fordømt det han har gjort, han vet hva jeg mener om det. Jeg har prøvd å bidra på min måte, å være der og bry seg litt.
– Hvordan tror du selv at du blir husket som sportsreporter?
– Nei, hva var det Vidar Løfshus sa? En bølle? Nei, jeg aner ikke. Det driter jeg i. Når det har gått et par skirenn, er det glemt. Jeg blir ikke husket, ingen blir husket. Om to øyeblikk spør folk: «Har Ernst sluttet?» Jeg tror typene tidligere blir husket i mye større grad fordi det var færre, nå er det så mange kanaler og stemmer.
Stormene
Det har vært noen mediesaker rundt Ernst A. Lersveen. Han opplevde seerstorm etter å ha drukket øl og skålte under en FotballXtra-sending i 1999 for å markere at Kåre Valebrokk ble ny TV 2-sjef. Valebrokk var kjent for uttalelsen om at «det skal lukte øl av journalister etter lunsj».
– Men vi skålte i alkoholfritt øl, påpeker Lersveen.
Han ble oppfattet som så negativ og kritisk under herrelandskampene i fotball tidlig dette årtusenet at TV 2 valgte å fjerne Lersveen som kommentator. Han ble regelrett skjelt ut av landslagskaptein Henning Berg for åpen mikrofon på Gardermoen fordi han forsøkte å gjennomføre et intervju som ikke var avtalt. Og da det stormet rundt skilandslaget med to dopingsaker høsten 2016, havnet Lersveen selv på førstesidene fordi han stilte svært tøffe spørsmål. Det var boikott og sirkus.
– Har du vært bøllete med mange?
– Jeg er jo ikke en bølle. Jeg er direkte. Jeg gidder ikke å gå omveier for å spørre om folk har dopet seg.
– Hvilke reaksjoner får du når du spør utøvere om de doper seg?
– Det varierer. Jeg spurte Bolsjunov da han slo gjennom. Han gikk jo så fort, og med én gang andre enn norske løpere går fort, begynner vi å lure. Så jeg spurte om han var dopet. Jeg spurte Lukas Bauer om det samme. Men jeg har likevel hatt et flott forhold til Bauer, og jeg har et utmerket forhold til Bolsjunov. Jeg tror at det å være ærlig og ordentlig er viktig. I stedet for å gå rundt og snakke om det så spør jeg om det. Det kan være ubehagelig også.
– En del personer i Skiforbundet var sinte på deg under de to norske dopingsakene i 2016?
– Ja, men det er en kompliment. Vi er nok flinkere til å være kritiske når det er utlendinger som havner i den situasjonen. Jeg mener fortsatt at det er mange spørsmål som ikke er besvart.
Johaug-saken
Han syntes det var for mange usannsynligheter rundt dopingsaken til Therese Johaug. Lersveen stilte mange spørsmål, som nok føltes ubehagelig for de involverte. Men reporteren synes fortsatt at ikke alt ble redegjort for i hendelsesforløpet før Johaug smurte inn den såre leppen med krem.
– Tror du at du noen gang kommer til å få svar?
– Nei, jeg går ikke rundt og tenker på dette eller skuler på noen av de andre. Ikke i det hele tatt. Men det var du som dro frem dette nå, og da svarer jeg.
– Har du såret mange i din karriere?
– Mange? Det synes jeg var voldsomt! Jeg har sikkert såret noen, men ikke mange.
– Hva er den verste nedturen i karrieren?
– Jeg har ikke noen sånne «verste-eksempel». Men jeg var fotballkommentator da Nils Johan Semb var landslagssjef, og var ganske direkte også da. Og så mente ledelsen i TV 2 at jeg ble veldig direkte, at jeg var veldig kritisk. Jeg ble sikkert oppfattet som negativ, men for meg så var det et engasjement. Men når det blir oppfattet sånn, så er det uvesentlig hva jeg mener. Den perioden var ikke noe hyggelig, men jeg tenkte som så: «F... heller, da gjør jeg noe annet.» Jeg har ikke noen rett til å kommentere fotball i TV2.
– Noen år før det kommenterte du ski-VM i Ramsau 1999 med et vaffeljern i boden?
– Ja, sammen med Vegard Ulvang. Plutselig kom Arne Brimi inn med verdens feteste vafler. Det var i hvert fall bra at det ikke kom noen skihopper innom for å smake, for da hadde de aldri kommet ned bakken. Det rant fett fra det vaffeljernet i den boden.
– I naboboden satt NRK og kommenterte det samme rennet med Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen?
– Det var helt tullete! Vi snakker om at ting skal være bærekraftig, men det var helt på trynet. Det er akkurat like dumt som at Viaplay og NRK sender samtidig her. De sitter ved siden av hverandre og sender til den steinrøysnasjonen vi er.
– Har du vært så direkte at yngre kolleger eller utøvere kan bli litt skremt?
– Ja, det tror jeg nok. Problemet er at jeg kødder litt også. Det ser jeg også selv, at når du kødder, kan noen bli skremt. Og så glemmer jeg at de har et annet forhold til meg. Noen av dem kunne jeg vært faren til.
– Er det noe du angrer på at du har gjort?
– Det er så liten hjelp i å angre på noe. Jeg gjorde sikkert flere dumme ting tidligere. Det er jeg overbevist om. Men jeg er ikke en type som går rundt og angrer på ting. Om det blir bokstaver her eller der, det har jeg driti i, om det har vært noen som synes at jeg har vært røff, har jeg aldri brydd meg om det. Det har vært mer følsomt for barna når de har sett faren sin i løssalgsstativene.
Mindre alkohol
Livserfaring gjør noe med mennesker. Bransjen har også endret seg på noen tiår. Den er sunnere og det konsumeres mindre alkohol.
– Det var et røffere miljø i begynnelsen av min karriere enn det er nå. Da gjorde jeg dumme ting som jeg i hvert fall ikke gjør nå. Ikke fylleskandaler, men det er jo veldig dumt å være dårlig når du skal på jobb. Det var andre forhold, i sporten hadde vi sendinger 18.50 og 21.30, og så var det ferdig. Det var ikke noen annen arena å levere til. Det var mange sosiale lag ute på jobb, kveldene ble i hvert fall senere da. Det kan handle om alderen min, i tillegg til at det er deadline døgnet rundt. Men nå er folk ute og trener. Det er to vidt forskjellige verdener. Heldigvis!
– Tror du det finnes noen i norsk idrett som er glad for at du slutter?
– Ja, det er klart det er det. Men det er ikke mange. At noen er glade for det, ser jeg på som en hedersbevisning. Man må provosere noen, ikke bare fly rundt som en heiagjeng. Hvis noen er provosert, berettiget eller ikke, så har jeg vært på hugget.
– Hvor mange reisedøgn i året har du hatt i snitt de siste 30 årene?
– Skal jeg tippe? Kanskje 130, jeg aner ikke. Jeg har vært borte i mange år, så for guds skyld ikke regn på hvor mange år jeg har vært borte.
Hvis Lersveens anslag stemmer, så har han vært på reisefot i 10,7 år siden 1993.
– Hva har vært din sterkeste egenskap?
– Det tror jeg er arbeidskapasiteten min. Jeg har høy arbeidsmoral.
– Hva synes du om utviklingen i mediebransjen?
– En kan få inntrykk av at alt var bedre før, men det var ikke bedre før. Nå må jeg dessverre rose din arbeidsgiver, Aftenposten, og dette skal du sitere meg på. Jeg er så full av beundring over de folkene som jobbet frem sakene med stortingsrepresentantene og boligene. Det er for meg den beste bekreftelsen på at ting ikke var bedre før. Journalistikken er minst like bra som den var, men vi har fått inn så mye søppel i tillegg – særlig på nettet. Det er blitt sånn at enhver som har vært på TV, eller faktisk har en TV, er blitt en sånn «Farmen-Nils» eller «Reality-Jonas» eller hva pokker det er. De har ikke opplevd noe, de har ingenting å fortelle, men får likevel plass fordi de gir klikk. I min verden er det søppel, og dette hadde vi ikke tidligere.
– Hva er din mest «klikket» sak?
– Aner ikke, jeg følger ikke med på det. Men jeg skal skjerpe meg på det nå som jeg blir pensjonist. Jeg har aldri vært på sosiale medier, fordi jeg kunne vært i stand til å irritere meg og melde mye, som igjen ville skapt mye jobb for mine ledere. Men nå skal jeg starte, og jeg skal snakke med barnebarna om hvordan jeg skal gjøre det.
– TV 2-Ernst blir Tiktok-Ernst!
– Jajaja. Og så skal jeg bli sånn influencer. Se for deg det, da, at jeg blir invitert til Dagsnytt 18. «Gjest: Ernst A. Lersveen, seniorinfluencer», skratter han.
– Men jeg lover å være irritert også i fortsettelsen.
– Har irritasjonen vært en drivkraft?
– Bjørg sier jeg blir sint. Jeg prøver å bruke et hyggeligere ord, jeg er engasjert. Når jeg banner og sverter foran TV-skjermen, er det fordi jeg brenner for at produktet skal bli bedre. Men jeg var sintere før.
– Tror du det finnes idrettsledere som mener at du er en varm mann?
– Ja, innerst inne.
– Men er du en varm mann?
– Jajaja.
– Svar på spørsmålet!
– Dette blir helt håpløst.