Se for deg at du forlater Chelseas hjemmebane, Stamford Bridge. Mesteparten av Fotball-Londons pokaler de siste 20 årene er vunnet her. Russiske Roman Abramovitsj har pøst ut milliarder for å ta klubben til topps.

Ta T-banen noen kilometer vestover. Du er fortsatt i samme velstelte nabolag. Murhusene er moderne, hekkene frodige og grønne. Vestkantvibbene er sterke.

Men der stopper likhetene mellom Chelsea og Brentford. På Stamford Bridge har de feiret 34 store pokaler. Brentford har ingen.

Du ser knapt arenaen deres før du står foran det røde banneret ved inngangen. Brentford Community Stadium er minst i Premier League.

Men denne sesongen har laget som spiller hjemmekampene sine her, rystet Premier Leagues mektigste. De jakter suksess, men vil gjøre det uten oljemilliarder eller investorer med usikre visjoner.

Aftenposten fikk komme på innsiden av Brentford. Vi har truffet noen av nøkkelpersonene bak denne sesongens store eventyr i engelsk fotball. De forklarer hvordan noe som ble sett på som utopi, er blitt mulig.

Jubelsesong

Det kokte inne på arenaen. Brentford-fansen hadde ventet 74 år på å komme tilbake til engelsk fotballs øverste nivå. 13. august startet comebacket med seier.

Motstanderne var ikke hvem som helst. Arsenal holder også til i London, men befinner seg på et helt annet sted både økonomisk og historisk.

Men Brentford vant 2–0 i det som var denne sesongens første Premier League-kamp. Den nyopprykkede klubben var dømt rett ned igjen av de fleste, men ligger nå an til å berge plassen i toppdivisjonen med god margin.

Norges landslagsstopper Kristoffer Ajer har vært imponerende i den sterke sesongen. Han kom fra skotske Celtic i fjor sommer. Et møte med Brentford-ledelsen overbeviste ham om at det var riktig klubb.

– Det var noe spesielt med følelsen jeg fikk av Brentford, sier Ajer.

Triumfen over Arsenal er senere blitt fulgt opp med flere jubelscener. De banket Chelsea på Stamford Bridge i april. Brentford er også blant de få som har tatt poeng fra titteljagende Liverpool, etter at lagene spilte 3–3 i fjor høst.

Med andre ord: Det er godt å være «Bees»-fan om dagen. Men det er ikke så altfor lenge siden scener som dem i kampen mot Arsenal virket utenkelige.

Fra bank til Premier League

Mellom 2004 og 2014 hoppet klubben opp og ned mellom League One (tredje øverste nivå) og League Two. I samme tidsrom slet den med omfattende økonomiske problemer.

I 2005 var Brentford faktisk nær å bli satt under administrasjon. Dette ville betydd at en ekstern part ville tatt kontroll og enten funnet en ny eier eller solgt unna store deler av eiendelene, altså spillerne. Klubber som må settes under administrasjon, blir ofte straffet med minuspoeng. Noen ganger kan dette være starten på slutten.

Men da Brentford nærmet seg stupet, dukket en lokal supporter opp. Han ga et lån til supportergruppen Bees United, som kjøpte opp nok aksjer til å bli majoritetseier.

Den lokale supporteren var Matthew Benham.

– Han er den største enkeltfaktoren for å oppnå det vi vil. Han er personen som kom med finansieringen og visjonen, sier Brentfords daglige leder, Jon Varney, til Aftenposten.

På starten av 2000-tallet jobbet Benham som bankmann, men etter hvert fant han veien inn i gamblingbransjen. Der tjente han gode penger. Han startet SmartOdds, et firma som selger statistikk og databaserte tips til profesjonelle gamblere.

I 2012 lot Bees United Benham kjøpe opp deres aksjer. Han ble dermed Brentfords eier. To år senere kjøpte han de siste aksjene som trengtes for å få full kontroll. På banen gikk det oppover. I 2014/2015-sesongen var de tilbake i Championship, nest øverste nivå.

I mai i fjor kom et etterlengtet høydepunkt. Swansea ble slått i playoff-finalen på Wembley. Brentford var klare for Premier League. Benham slapp seg løs da han fikk løfte pokalen. Normalt liker han å holde seg i bakgrunnen. Men rollen hans i ferden oppover ligasystemet er ubestridt.

Jon Varney er daglig leder i Brentford. Foto: Mark D. Fuller/Brentford FC

Populær eier

Nylig gjennomførte avisen Daily Mail en større leserundersøkelse blant Premier League-fansen. Over 100.000 svarte på spørsmål om hvor fornøyd de er med sitt lags eier.

Glazer-familien, som eier Manchester United, kom desidert dårligst ut. Kun 4,04 prosent av de spurte mente at de gjorde en god jobb.

I den andre enden av skalaen? Matthew Benham. 98,8 prosent ga tommelen opp for det han gjør i Brentford. Han har supporternes gunst. Bees United har ett styreverv i klubben, og ledelsen har forpliktet seg til å møte fangruppene minst fire ganger i året. Da får supporterne spørre om priser på sesongbilletter og andre ting som påvirker dem. De har muligheten til å stille ledelsen til veggs.

Historien har nok av eksempler på rike eiere som har involvert seg mye i klubbdriften for så å trekke seg ut når ting har gått galt.

Benham involverer seg ikke mye i det daglige. Istedenfor har han ansatt folk som har prestert i rollene de har hatt, både i administrasjonen og den sportslige delen.

– Det er kjekt å ha en god bil, men hvis den ikke har drivstoff, går den ikke langt. Hver gang jeg har sagt til ham at vi trenger flere ansatte hvis vi skal vokse, så har han vært støttende, sier Varney.

Nye muligheter i nytt hjem

«Har skapt en bærekraftig klubb», skrev noen som svarte på Daily Mail-undersøkelsen.

I 2020 tok Brentford og fansen farvel med Griffin Park. Stadionet med tilskuerkapasitet på litt over 12.000 hadde vært deres hjem siden 1904. Vemodig, men det fantes ingen vei utenom. I september 2020 åpnet Brentford Community Stadium.

Med kapasitet på 17.250 er arenaen klart minst i Premier League, men for Brentford betyr flere tilskuere stor forskjell. Tidligere hadde de rundt 40 millioner kroner i inntekter fra alle hjemmekampene i løpet av én sesong. Ifølge The Athletic vil dette tallet stige til 116 millioner kroner.

– Kommersielt fungerte Griffin Park som en brems for oss. Der hadde vi 60 VIP-seter. Her har vi 1500. Man kan ikke bygge noe sponsorprogram rundt 60 VIP-seter, sier Varney.

Når klubblederen viser Aftenposten den nye arenaens plettfrie gressmatte, er det ikke fotballmål som står på den, men rugbystenger. Rugbylaget London Irish leier banen av Brentford. Premier League-laget får ikke bare penger for det, men de ser også en verdi i å gi innbyggerne et kulturtilbud til.

Arenaen skal ikke bare sørge for økte inntekter, men også bedre forhold for lokalsamfunnet. Det bygges nye leilighetsblokker rett ved stadionet.

I tillegg ønsker Brentford å bidra til mindre klimautslipp. Det er ikke en enkel sak i Premier League.

– At stadionet er helt nytt, betyr at det er bygd etter bærekraftsmålene som var satt da det ble bygget. Men vi er fortsatt bevisste på at vi som klubb har store utslipp. Slik er bare realiteten, sier Varney.

I den sammenhengen passer leieavtalen med London Irish fint. Da er det ikke nødvendig å bygge en rugbyarena like rundt hjørnet.

– Alle gressklipperne våre er elektriske. Vi forsøker å fly så lite som mulig, noe som har vært vanskelig på grunn av covid-19, sier Varney.

Et grått, men viktig rom

Solen er i ferd med å dukke frem mellom regnskyene, men klubbsjefen ber oss slå følge inn i spillertunnelen under tribunen. Der pågår det snekkerarbeid. Intervjusonen må utvides for å få plass til de mange TV-intervjuene som gjøres etter en Premier League-kamp.

Så står vi plutselig i et gedigent, tomt rom. Det er grå betong å se til alle kanter. Det minner mest om en kjempestor garasje. Varney smiler lurt.

– Dette er det minst glamorøse rommet, men kanskje det viktigste.

«Garasjeanlegget» er nemlig rommet der de store vogntogene som produserer TV-sendingene, kommer. Millioner av seere sitter i den andre enden.

Et opprykk til Premier League er verdt godt over 1 milliard norske kroner. I 2020 regnet Deloitte seg frem til 1,7 milliarder. Tallet varierer noe fra sesong til sesong.

Hovedårsaken til de enorme summene er TV-pengene som utbetales. Og jo oftere laget vises på TV, desto mer penger får man. Her har Brentfords nye hjem en fordel.

Stadionet har såpass mye ny teknologi at TV-produsentene kan kjøre rett inn i det grå betongrommet og deretter koble seg rett på systemene sine.

Ifølge Varney øker det muligheten for å få kamper vist på TV.

Kjemper mot overmakten

På banen har Brentford overrasket denne sesongen. Smart spillerrekruttering er nøkkelen. Britiske medier oppgir forskjellige summer for Brentfords lønnsbudsjett, men alt tyder på at det er klart lavest i Premier League.

Forretningsmodellen deres er avhengig av å ha finne gode talenter tidlig, kjøpe dem billig og så selge dyrt videre, etter at de har levert på banen.

Spillere som Ollie Watkins og Saïd Benrahma er blant dem som er kommet for lite penger før de deretter er blitt solgt til større klubber som Aston Villa og West Ham.

Før forrige sesong kom spissen Ivan Toney fra Peterborough. Prisen skal ha vært rundt 60 millioner kroner. I denne sammenhengen er det småpenger med tanke på at hans nesten 50 scoringer har vært avgjørende både for opprykk og suksess i Premier League.

Så hvordan klarer Brentford å gjøre disse kuppene? Svaret kan oppsummeres i ett ord.

Data.

De avgjørende tallene

Alle Premier League-klubbene benytter seg av data i kjøp og salg av spillere, men Brentford var tidlig ute med å ta tilnærmingen ett steg videre.

Som nevnt slo eieren Benham seg opp gjennom å selge statistikk til gamblere. Han styrte Brentford inn i den samme datarettede tankegangen tidlig.

I 2014 kjøpte han det danske laget Midtjylland. Der testet han ut flere av de tallbaserte metodene sine. I årene etterpå er Superliga-klubben blitt en talentfabrikk. De kjøper spillere billig og sender dem så ut i Fotball-Europa for gode penger.

Benham skjønte at metodene kunne fungere også i Brentford. Han hentet personer fra ledelsen i Midtjylland over til England. Manager Thomas Frank kom også fra dansk fotball. Brentford har vært bevisste på hvordan de kan utnytte det skandinaviske markedet. I stallen er det hele syv dansker. Og ikke minst norske Kristoffer Ajer.

Han var koblet til mange store klubber da han skulle forlate Celtic. 24-åringen husker godt hvordan han møtet med Brentford gjorde ham sikker på valget.

– De var veldig strukturerte og hadde en tydelig plan for hva jeg måtte bli bedre på. Det likte jeg veldig godt. De fleste skryter og sier alt det positive, men Brentford var kritiske rundt det jeg må utvikle, sier Ajer.

Speiderne hadde sett over 100 av Ajers kamper på video før de signerte ham. I tillegg hadde de datagrunnlaget.

– Uten å gå in i detaljer om nøyaktig hvilke data vi ser på, er det alltid viktig å huke av så mange bokser som mulig, forklarer Phil Giles, sportsdirektør og ansvarlig for spillerrekruttering.

Når Brentford skal signere en spiller som Ajer, er gangen slik:

  • I utgangspunktet er alle spillere i verden aktuelle. Så bruker de dataene sine til å korte ned listen. Hvilke posisjoner må de forsterke seg i? Hvor mye vil spilleren koste? Hvor gammel er vedkommende? Hvordan er han fysisk? Det er mange bokser å huke av.

  • Etter hvert har de en liste med navn som passer kriteriene. Da kommer speiderne inn. I Brentford ser de en spiller i mange kamper før de handler, slik de gjorde med Ajer. De ser på flere spillere og rangerer dem ut ifra hvem de aller helst vil hente. Forhandlingene med dem og forskjellige klubber pågår samtidig, slik at det ikke oppstår vanskelige situasjoner hvis ting ikke løser seg med førstevalget.

– Vi pleier ikke å kjøpe eldre spillere. Vi liker at de utvikler seg sammen med oss. Ta Ajer, for eksempel. Han kom som 23-åring, noe som er en fin alder for en stopper. Han dominerer fysisk og kan gå fremover på banen når vi trenger en ekstra spiller der. Han er høy også. Vi hadde mye data på fysikken hans. Han ga oss noe vi følte at vi trengte, sier Giles.

For Ajer har opplevelsene denne sesongen stemt med hva han ble fortalt under møtet i fjor sommer.

– Det er lett å si mye, men så stemmer det ikke. Her har det vært til punkt og prikke. Så det er enorme mengder innsats som legges ned av alle her. Det gir resultater, sier den norske stopperen.

Den gylne balansen

Daglig leder Varney setter seg ved et bord i kioskområdet på tribunen. Han nikker og hilser på rengjøringsarbeiderne som er på jobb.

Premier League-status. Økte inntekter. En arena som over tid vil knytte klubb og lokalsamfunn enda tettere sammen. Nøktern bruk av penger på spillerkjøp.

Det høres jo fint ut.

Men hva om de dårlige tidene kommer? Hva om Brentford må heve sesongkortprisene for å få spillerne som sikrer dem overlevelse i verdens mest populære liga? Hva om albuene mot lokalsamfunnet må spisses?

– Hvordan skal dere ivareta balansen mellom å være «familieklubb» og samtidig i Premier League?

– Vi kan ikke utvide kapasiteten på arenaen mer. Vi vil ta 17.250 så lenge vi er her. De 15.000 hjemmesupporterne som kommer, er enkle å betjene, for vi møter dem på kamp annenhver uke. Vi har konstant dialog med sesongkortholderne. Vi må sørge for at vi utvider fanskaren vår utover den kjernen, både i Storbritannia og internasjonalt, sier Varney.

Så hvordan skal Brentford gjøre det?

– Den beste måten er å ha sterke verdier som folk identifiserer seg med. Vi vil fronte dem på våre digitale kanaler.

– Tenker du at det fortsatt plass til en klubb som Brentford i Premier League?

– Selvfølgelig. Vi er da levende bevis på det? Premier League har hatt mange Brentford-er tidligere. Bournemouth var der lenge (og er tilbake neste sesong). Jeg mener det handler om å ha en klar strategi og ikke vike fra den.

Kristoffer Ajer er i hvert fall fornøyd med Brentfords arbeid.

– Jeg synes det er en fantastisk flott klubb. Jeg er blitt litt slått i bakken av hvor bra året her har vært, hvordan det har vært så enkelt å komme inn i spillergruppen, og hvordan støtteapparatet har tatt vare på meg. De tar ansvar og sørger for at du har det bra og utvikler deg. Det føles virkelig som en familieklubb.