Den samme duoen utgjorde laget som sikret VM-gull på lagsprint i forrige mesterskap, og i Beijing-OL gjentok Valnes/Klæbo bedriften i nær 17 minusgrader på langrennsarenaen i Zhangijakou.

– Det er det største, sier Valnes til VG.

Rennet ble skrevet etter perfekt norsk manus: Feltet sprakk ikke skikkelig opp før på den femte og nest siste etappen. Riktignok prøvde Aleksandr Bolsjunov å vise muskler i en motbakke tidlig på tredjerunden, men Valnes tok rollen som russerens ryggsekk og nektet å slippe.

Han ble droppet fra laget på den ordinære stafetten tidligere i OL, men på teamsprinten hentet 25-åringen fra Sørreisa i Troms frem isbjørnens krefter på sin siste etappe. Etter å ha mørnet selveste Bolsjunov, sendte han ut Klæbo i tet sammen med Finland (sølv) og ROC (bronse) med åtte sekunder ned til røkla.

– Det å se Erik på sisterunden i dag – du blir ikke annet motivert. Han moser fra både Ivo (Niskanen) og Bolsjunov. De ser ut som smågutter, sier Johannes Høsflot Klæbo om lagkameraten.

Sprinttrener Arild Monsen var borte hos Valnes etter to av tre etapper for å spørre forsiktig om hvordan eleven hadde det. Svaret kom kjapt, ifølge Monsen: «Slapp av, jeg har mer igjen!».

– Jeg hadde en plan. Jeg hadde litt krefter igjen. Jeg hadde ikke mulighet til å gå fra dem, men dette var det siste jeg gjorde her (i Beijing-OL), så det var fantastisk deilig å kjenne at det gikk bra opp motbakkenn, forteller Erik Valnes.

– Det var selvfølgelig et press på Erik Valnes. Han visste jo hvem som var motspillere, innrømmer Monsen.

I TVNorges studio lanserer ekspert Martin Johnsrud Sundby teorien om at Valnes kan plage disse «motspillerne» også utenfor sprintløypene:

– Det er ikke fryktelig mange minuttene til Erik Valnes er og utfordrer disse på langdistansene også, sier Johnsrud Sundby.

Klæbos utgangspunkt på ankeretappen kunne knapt vært bedre. Trønderen tok kommandoen og satte inn Klæbo-klyvet i den siste motbakken før siste sving og oppløpet. Deretter kunne han stake inn et nytt OL-gull med største selvfølgelighet.

– Jeg våget ikke snu meg. Jeg gikk full pupp hele veien. Hørte så vidt at det sprakk opp litt, forteller Klæbo til VG etter sin andre sprinttriumf i Beijing-lekene.

– Han får det til å se lett ut. Men det er ikke det. Han har noen av de beste sprinterne rundt seg, en som har vunnet verdenscup i år, påpeker Valnes.

Norge har nå fire strake mesterskapsgull i teamsprint. Johannes Høsflot Klæbo har vært med på samtlige som ankermann og forsvarer dessuten OL-gullet fra Sør-Korea for fire år siden. Da med Martin Johnsrud Sundby som parhest.

– Den fyren kommer til å trenge et svært, digert hvelv oppe på Byåsen, beskriver 2002-sprintmester og Discovery-ekspert Tor Arne Hetland om Klæbos allerede bugnende medaljesamling: 11 mesterskapsgull og 14 medaljer totalt.

– Johannes er tidenes beste sprinter, uten tvil. Han er komplett som sprinter – god i alt. Har kapasiteten, farten og teknikken, sier sprinttrener og tidligere verdensmester Ola Vigen Hattestad.

Aleksandr Terentjev falt i semien og russerne var utenom de fire beste i sitt heat. Den kanskje største forhåndsfavoritten tok seg likevel til finalen som såkalt flaksetaper, altså på bedre tid.