Rafaela Silva dos Santos og mannen Márcio Henrique de Jesus Moza og de fire barna hennes nektet å flytte fra Vila Autódromo, den såkalte olympiske favelaen, i Rio de Janeiro. Rafaela Silva dos Santos og mannen Márcio Henrique de Jesus Moza og de fire barna hennes nektet å flytte fra Vila Autódromo, den såkalte olympiske favelaen, i Rio de Janeiro. Foto: MORTEN UGLUM

Da de olympiske lekene kom til Rio, startet familiens kamp for tilværelsen

De olympiske idealene til IOC handler om etikk og fred. Rafaela Silva dos Santos (28) og ektemannen Márcio Henrique de Jesus Moza (35) tenker at det bare er pene ord uten betydning.

I natt tennes OL-ilden på mektige Maracanã i Rio de Janeiro. De neste to ukene skal over 10.500 idrettsutøvere fra 206 land konkurrere mot hverandre. Større idrettsfest finner du ikke.

Men for det brasilianske paret Rafaela Silva dos Santos (28) og ektemannen Márcio Henrique de Jesus Moza (35) er dette en fest uten glede, et selskap de ikke er en del av.

Mens de olympiske idealene sier at idrettsmenn skal vise respekt for universelle, fundamentale etiske prinsipper og at idretten skal praktiseres uten diskriminering av noe slag , har OL betydd en kamp for tilværelsen for Rafaela og Márcio.

De bor i Vila Autódromo, like ved Olympiaparken i Rio de Janeiro, i et lite hus Márcio bygget på den gamle muren til konas barndomshjem. Vila Autódromo var som en liten bydel i byen med over seks millioner innbyggere.

Dette området ble kalt den olympiske favela. Det var bebodd av vanlige arbeidsfolk eller folk i lavere middelklasse. Men utbyggingen av OL-parken like ved gjorde området attraktivt for spekulanter. Rio de Janeiro solgte det til en utvikler som slo fast at dette ikke skulle være et område for fattigfolk.

Vis fakta ↓
De fundamentale prinsippene for den olympiske bevegelsen

Veier og luksusboliger

Her bodde 600 familier som ble presset til å flytte for å gi plass til veier til OL-anlegget. Deler av området ble solgt til en eiendomsutvikler for å bygge luksusboliger.

Rafaela Silva dos Santos og mannen Márcio Henrique de Jesus Moza sa nei.

— Vi ville ikke ta imot tilbudet som kommunen ga oss. Vi hadde havnet i en toroms leilighet om vi hadde gjort det, sier hun.

Paret har fire barn. Familien trives. Helt til anleggsmaskinene kom, kunne ungene leke trygt. Etter hvert ble hus etter hus revet. Restene som sto igjen ble et bilde på hvor mange familier som hadde gitt opp da presset ble for stort.

I likhet med alle andre her har Rafaela og Márcio en leiekontrakt på 99 år. Men de aller fleste av de 600 familiene som bodde her er flyttet – de har gitt opp kampen mot bulldoserne.

Bare kort tid før OL åpnet inngikk man et kompromiss. De 20 familiene som har holdt ut, får fortsette å bo der. Om de blir å se på OL-arenaene er tvilsomt.

Rundt 80.000 personer i Rio er blitt tvangsflyttet i perioden mellom 2009, da Brasil vant kampen om å få arrangere OL, og 2015. Rafaela Silva dos Santos og mannen Márcio Henrique de Jesus Moza og de fire barna hennes nektet å flytte. Foto: MORTEN UGLUM

De ekskluderende lekene

For å si det litt hardt: Det er ikke mange som vil merke at de ikke er der. Det er nok av folk som har stått i kø for å skaffe seg billetter til det som skal være en over to uker lang idrettsfest.

Men ifølge de olympiske idealene, skal OL være noe mer enn det. Idretten skal tjene til å utvikle et fredelig samfunn , heter det. Og: Den olympiske bevegelsen skal fremme det beste i mennesket .

I Rio de Janeiro har det vært en kraftig økning i antall politidrap. Siden 2009, da byen ble tildelt OL, er over 2600 personer blitt drept av politiet. En høy andel av de drepte er svarte menn fra fattige områder.

Høsten 2015 ble 17 år gamle Eduardo Felipe Santos Victor et av ofrene i statistikken. Politiet forklarte at han ble drept i en skuddveksling. Gjennom vitner kom en annen historie frem, ifølge en rapport fra Kirkens Nødhjelp: Eduardo overga seg, men politiet avfyrte et skudd med guttens pistol. Deretter la de den i hånden hans.

Vis fakta ↓
Tall fra Rio-OL

Christian Schøien er koordinator for Kirkens Nødhjelps Brasil-program og del av et stort nettverk av organisasjoner og sosiale bevegelser som avdekker menneskerettighetsbrudd i Brasil. Han mener at forberedelsene til Rio-OL viser at de olympiske idealene ikke står særlig høyt i kurs.

— Det ble lansert som de inkluderende lekene, men det vi ser nå er at det er blitt de ekskluderende lekene, sier han.

Da Rio de Janeiro ble presentert som OL-arrangør i 2009, brøt hundretusener av brasilianere ut i vill jubel på den berømte stranden Copacabana. Bildene av daværende president Lula og fotballegenden Pelés gledestårer gikk verden rundt.

Det ble snakket mye om arven etter lekene for Rio de Janeiro. Det ble snakket om inkludering, om å skape arbeidsplasser og om at anleggsutbyggingen skulle gi treningsfasiliteter til flere.

Syv år senere fremstår dette som tomme løfter for store deler av lokalbefolkningen. Meningsmålinger viser at støtten til OL stuper. At IOC-president Thomas Bach denne uken lovet at «historien kommer til å snakke om ett Rio de Janeiro før lekene, og et mye bedre Rio de Janeiro etter lekene», har ikke gjort voldsomt inntrykk.

Juks og bedrag

Det startet for 120 år siden: En av kongstankene bak OL var fred.

Den franske baronen Pierre de Coubertin hadde en visjon. Inspirert av den greske antikken og samtidige ideelle bevegelser hadde han en plan for å skape fred på tvers av nasjoner. Idrett skulle brukes som redskap for å oppnå målet.

Pierre le Coubertin grunnla IOC. Foto: NTB SCANPIX

I 1894 inviterte han til en internasjonal kongress i Paris. Resultatet ble stiftelsen av Den internasjonale olympiske komité (IOC). To år senere ble de første moderne lekene arrangert i Athen.Idretten skulle være et ideelt samfunn der alt var rettferdig. I det olympiske charteret, IOCs regelbok, danner Coubertins tanker grunnlaget for de olympiske idealene.

De olympiske idealene sier at den olympiske ånd krever gjensidig forståelse og vennskap, solidaritet og fair play .

Det har selvsagt vært vakre øyeblikk. Under OL i 2008 omfavnet to kvinnelige skyttere fra Georgia og Russland hverandre samtidig som soldatene fra landene deres skjøt mot hverandre.

— Hvis verden kunne lært noe av det vi gjorde, ville det ikke vært mer krig, sa georgiske Nino Salukvadze.

Men OL-historien er også historien om politiske spenninger mellom nasjoner, om juks og bedrag.

Juks er en øvelse som er nesten like gammel som lekene er. I 1904 ble den første maratonvinneren avslørt, han hadde haiket med bil store deler av løypen. Det er heller ikke mulig å glemme Ben Johnsons 100-meter i Seoul i 1988. 9,79. Fantastisk. Men kroppen hans inneholdt ulovlige stoffer, og han ble fratatt seieren, verdensrekorden og all ære.

Ben Johnson langt foran konkurrentene under 100-meteren i Seoul i 1988. 9,79. En utrolig tid. Den var for god til å være sann. Foto: GARY HERSHORN, SCANPIX/NTB

Og hva med russerne?

Opptakten til disse sommerlekene har vært preget av en stor dopingavsløring. En rapport fra Verdens antidopingbyrå (WADA) avdekket systematisk, statlig doping av Russland under OL i Sotsji i 2014. Ifølge rapporten ble 37 russiske utøvere i forkant av lekene identifisert som «beskyttede». De skulle ikke bli tatt. I rapporten beskrives det hvordan positive prøver ble byttet ut med negative om natten ved hjelp av russiske antidopingeksperter og sikkerhetsvakter. Prøver skal ha blitt gjemt i jakkelommer og byttet gjennom «musehull» i vegger.

WADA ba om en total utestengelse av Russland fra Rio-OL, men IOC skjøv i stedet ansvaret over på de internasjonale særforbundene. Saken endte slik: 118 russiske utøvere får ikke delta i OL. Russlands tropp på 271 utøvere er den minste på 104 år. Blant dem som ikke får være med er varsleren Julija Stepanova, som har bidratt til å avsløre det russiske dopingsystemet. Kritikken av IOC lot ikke vente på seg.

I manges øyne er Russland-saken et nytt tilbakeslag for IOCs omdømme.

Thomas Bach og IOC valgte ikke å utestenge hele Russland fra Rio-OL. Her er IOC-presidenten sammen med Russlands president Vladimir Putin. Foto: NTB SCANPIX

— IOC har innført noen reformer som peker i riktig retning. Men jeg synes ikke håndteringen av den statsdrevne russiske dopingen vitner om at man er kommet så veldig langt. De klarer ikke å fremstå som uavhengige nok. IOC blir en brikke i det store politiske spillet, mener Adresseavisens sportskommentator Kjetil Kroksæter, som har fulgt internasjonal idrettspolitikk tett i en årrekke.

Bestikkelser og sørgebånd

IOC har forsøkt å riste av seg stempelet som et pampevelde. Det er flere saker som har bidratt til å skape det inntrykket.

Ett eksempel er bestikkelsesskandalen i forbindelse med utdelingen av OL i 2002. For å få lekene til Salt Lake City, lokket søkerkomiteen IOC-medlemmene med dyre rifler og hagler, gratis legehjelp til familiemedlemmer, skoleplasser til barna deres og lukrative eiendomstransaksjoner.

Et annet er IOC-folkenes krav til OL-arrangører om å få møte kongen til cocktailfest og at rommene de beveger seg i skal tempereres slik at de holder nøyaktig 20 grader.

Og et tredje er «sørgebåndssaken» under Sotsji-OL. Det norske kvinnelaget gikk med sørgebånd under en av øvelsene etter at Astrid Uhrenholdt Jacobsens bror var gått bort. Langrennsjentenes tårer i målområdet rørte en hel nasjon. Men IOC ga Norge en reprimande og viste til en regel i det olympiske charteret som forbyr slike markeringer. Det samme charteret der vennskap og solidaritet står som olympiske idealer.

Privilegert herreklubb

Men Sigmund Loland, professor i idrett og etikk ved Norges idrettshøgskole, mener at IOC står sterkt.

— De er blitt kritisert i mange tiår, men de fremstår fortsatt som sterke. Likevel lever vi i en verden som forandrer seg stadig raskere. IOC må bli endringsdyktige. Det er tegn til at de blir det, sier Loland.

— I Norge og i deler av Europa har IOC hatt et omdømme som en eldre, privilegert herreklubb. Men det bildet er noe urettferdig. Den olympiske bevegelsen er mye mer enn bare OL, og det er mye ideell virksomhet som skjer i regi av IOC, legger han til.

Loland påpeker også at den store tilskuerflukten aldri har funnet sted, til tross for en rekke skandaler gjennom årene som har satt idrettens troverdighet på spill.

— Den olympiske historien er også historien om moralske og etiske spenninger. På den ene siden er det sterke idealer som å være best når det gjelder, ha viljestyrke, være ydmyk og å komme tilbake. Men vi har også det stikk motsatte med juks og bedrag, aggresjon og doping. Det er en av grunnene til at vi er så fascinert av eliteidrett, mener professoren.

Sett denne?

Viktigere enn menneskerettigheter

Selv om en av de olympiske verdiene er å skape en livsstil basert på idrettsglede , er OL selvsagt blitt en pengemaskin. De to siste medieavtalene har gitt IOC 100 milliarder kroner – bare i det amerikanske markedet.

I takt med den økende kommersialiseringen er kravene til OL-arrangørene blitt høyere. Den høye prislappen skremte vekk en rekke søkere fra kampen om vinter-OL i 2022, Oslo inkludert. Til slutt sto IOC igjen med Almaty i Kasakhstan og Beijing som søkere. Valget falt på sistnevnte.

— I opplyste demokratier er vi ikke lenger villige til å bruke skattepenger på et OL. Los Angeles ønsker OL i 2024, men er helt tydelige på at det ikke skal brukes en skattekrone på arrangementet. IOC må utvikle en ny forretningsmodell der de tar medansvar for et eventuelt underskudd, sier Sigmund Loland.

Slik det har vært til nå, må arrangørlandene selv garantere for alle underskudd i forbindelse med OL.

Usain Bolt er OLs kanskje største stjerne. En hel idrettsverden venter i spenning på om han kan gjenskape gulløpet fra London-OL. Men OL er ikke bare en idrettsfest. Foto: NTB SCANPIX

— Det virker som at det snart bare er totalitære stater eller stater som har behov for å markere seg som er villige til blø veldig økonomisk for å arrangere et OL, fastslår Kjetil Kroksæter.

Han er klar på at IOC bør føle et moralsk ansvar for at menneskerettigheter ivaretas i arrangørland.

— Man så det i Beijing, i Sotsji og nå i Rio de Janeiro: Det tas ingen hensyn. Hensynet til at det blir vellykkede leker er viktigere enn menneskerettigheter og alle lover og regler, sier han.

Som en del av reformplanene har IOC uttalt at de skal lage nye standarder for vertslandene og at søknadsprosessen skal bli billigere. Christian Schøien i Kirkens Nødhjelp blir ikke beroliget av det.

— Det må de bevise først. IOC som øverste ansvarlig må ha et ansvar for å følge opp at vertslandet gjennomfører lekene på en redelig og bærekraftig måte. IOC er blitt informert om alle menneskerettighetsbruddene i Brasil underveis, men det har hverken ført til noen tiltak eller dialog fra deres side. Det eneste de har vært opptatt av, er å sørge for at ting blir ferdig i tide. Koste hva det koste vil, sier han.

Torkjell Leira har studert og jobbet i Brasil i en årrekke, og ga i 2014 ut boken Brasil – Kjempen våkner . Brasil-kjenneren beskriver stemningen i OL-byen som litt avventende. Men som historien ofte har vist:

— Når det først er i gang, blir det en stor folkefest. Da vil nok stemningen snu seg til mer glede. Det må være lov å glede seg selv om man synes at det er en feilinvestering, sier han.

Sett denne?

Ord fra en OL-veteran

Én som gleder seg er den norske roeren Olaf Tufte. 40-åringen skal delta i sitt sjette OL. Han vant i 2004 og 2008. Aftenposten møter ham i gjestehuset «Mango Tree» i Rio, ikke langt fra den berømte badestranden Ipanema. I hagen er det palmer, i bakgården et mangotre. Roerne trives med å bo privat, utenfor deltagerlandsbyen.

Rett over veien ligger restauranten «Garota de Ipanema» — «Piken fra Ipanema», der bossa nova-musikken oppsto.

Olaf Tufte er med i sitt sjette OL. For den norske roeren betyr de olympiske verdiene svært mye. Foto: HEIKO JUNGE, NTB SCANPIX

Men Tufte har annet å tenke på. Han erkjenner at ikke alt i den olympiske bevegelsen er som det skal. Likevel snakker han varmt om OL.

— Verdensmester er noe du er en dag eller to, olympisk mester er du for alltid. Alle roerne bygger seg opp mot et OL. Vi prater alltid om olympiske perioder. Når det nærmer seg OL våkner mange rare følelser. Jeg får flere gir, sier Tufte. Han sitter med lave skuldre og fargerik shorts foran en hengekøye.

- Hva betyr de olympiske verdiene for deg?

— Olympiske verdier betyr alt. Det er det vi lever og ånder etter hver dag. Det ville vært feil å si noe annet, sier Tufte.

- Er det ganger der du tenker at OL-verdiene bare er meningsløse ord, som ingen etterlever i jakten på gullet?

— Å nei! Jeg tror at alle som jakter på gull etterlever, om ikke olympiske lover og regler, men ordene. De ordene ble skrevet for noen år siden, og verden går videre. Man kunne raffinert dem til moderne tekster.

- Hva med doping og juks, som også har vært en del av OL-historien?

— Jeg synes det er veldig synd. Jeg blir lei meg når folk har tatt det valget.

- Når du har lest om Russland og statsstyrt doping, hva har du tenkt?

— Der må det ryddes opp fra bunn av og det er nødvendigvis ikke utøverne skyld. De er et produkt av et miljø.

- Hva mener du om IOCs håndtering av dopingsakene?

— IOC kan absolutt sette ned støvelen en gang for alle, sier vestfoldingen, som alltid har hatt sterke meninger om bruk av dopingmidler, og at det må bli slått hardt ned på.

Kilder: Aftenposten, «Sommer-OL i Rio de Janeiro 2016: De ekskluderende lekene» (Kirkens Nødhjelp), The Guardian, Sigmund Loland, Christian Schøien, Torkjell Leira, Amnesty International.

Vil du lese mer om OL? Da kan vi anbefale disse sakene:

UTFORSK TEMA: