Nederlands Vivianne Miedema skyter mot Norge i sommerens EM. Vertene vant kampen 1–0. Her mot Maren Mjelde (i midten) og Ingrid Moe Wold. Nederlands Vivianne Miedema skyter mot Norge i sommerens EM. Vertene vant kampen 1–0. Her mot Maren Mjelde (i midten) og Ingrid Moe Wold. Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Kveldens kamp er en eksamen for det norske landslaget

ANALYSE: Fotball-EM i sommer ble en enorm nedtur for de norske landslagsjentene. Tiden etterpå tyder på at de har tatt lærdom av feilene. Nå venter imidlertid eksamen mot europamester Nederland.

Å mislykkes i mesterskap, er blytungt. Mulighetene til suksess kommer så sjelden på den arenaen. Å mislykkes så radikalt som Norge gjorde i Nederland, trenger likevel ikke være negativt over tid.

Stuper du fra timeteren og lander på magen, da går du ned en avsats neste gang. Martin Sjögren har trolig tenkt litt på samme måten. Han må ha sett at fotballen han ønsket vi skulle spille på under mesterskapet ble for uklar- og for ambisiøs. Det er en dårlig kombinasjon.

Lars Tjærnås, fotballekspert. Foto: Borgen Ørn E

Ga for store rom

Den viktigste lærdommen handlet ganske sikkert om den ene delen av de to fotball består av. Det handler om å forsvare seg med klokt nok og godt nok. Litt enkelt forklart forsøkte vi å vinne ballen uten ryggdekning. De beste forsvarslagene forsvarer seg nesten alltid som en enhet. Norge forsvarte seg med én og én lagdel, litt for ofte også med én og én spiller. Det var store avstander, noe motstandere på det nivået vet å utnytte.

Caroline Graham Hansen er Norges største stjerne. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT, BILDBYRÅN N

Skal en vinne titler, noe Norge fortsatt bør ha ambisjoner om, kan en ikke gi motstandere enorme rom bak seg og mellom seg, som det norske laget gjorde da.

Brukes der de er best

Det andre læringspunktet bør ha handlet om den andre delen av spillet – det offensive. Norge ble for lette å avsløre. Hovedgrunnen til det var – etter min mening – at Norge angrep for smalt. Det gir motstander muligheter til å ligge kompakt, tette de viktigste rommene, og hindre målsjanser. Den «diamantformasjonen» vi ofte brukte under EM gir noen fordeler, men blir for lett å avsløre hvis en ikke har backer med enorm løpskapasitet og ferdigheter.

Det viktigste som har skjedd, er likevel en enkel erkjennelse. Nå brukes spillerne i posisjoner der de naturlig hører hjemme, og der de er best.

Elise Thorsnes var det mest slående eksempelet. Hun ble «ofret» og omskolert fra spiss til back. Det fungerte ikke. Nå har hun blitt brukt i mer offensive roller i de to kampene etter EM. Det er klokt.

Isabell Herlovsen (t.h.) er tilbake på det norske landslaget. Her sammen med Elise Thorsnes. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT, BILDBYRÅN N

Hegerbergs landslagsnei

Ada Hegerbergs nei til landslaget har gitt plass til Lisa-Marie Utland. Røas storscorer er en måljeger, og kan score fra mange ulike vinkler og distanser. Hun kan danne spisspar med Isabell Herlovsen, som gjør et spennende comeback etter en tid ute.

Lisa-Marie Utland (t.h.) er en farlig spiss. Her fra kampen mot Slovakia i september. Foto: FREDRIK VARFJELL / BILDBYRÅN ÅN

En annen som har beriket laget, er Guro Reiten. Hun har spisskompetanse i tilslaget med venstreben, og har endelig fått en sentral rolle i laget.

Våger Norge å spille 4-4-2, blir det trolig hun og Caroline Graham Hansen på hver sin side. I så fall er det å ikke true bredt i banen heldigvis utopi.

Guro Reiten under treningssamlingen før kampen mot Nederland. Foto: VEGARD WIVESTAD GRØTT, BILDBYRÅN N

Nederlands nye standard

Om vi bør spille ren 4-4-2, er en annen sak. Motstanden vi møter er nemlig ubehagelig vrien. Nederland begeistret et helt folk da de vant EM etter tidvis å ha spilt fotball fra aller øverste hylle.

På mange måter har de satt en ny standard offensivt én mot én. De har mange spillere i ulike posisjoner som alle er i stand til å passere motstandere og skape ubalanse.

Derfor blir dette den store testen på om vi nå er i stand til å forsvare oss med kløkt, og angripe enda klokere.