GULL?: Erik Valnes har havnet i en posisjon som kan ende i OL-gull, skriver sportsredaktør Rune Robertsen. Foto: Ronald Johansen

I skyggen av verdens beste skiløper har Erik Valnes havnet i en posisjon som kan gi han OL-gull. Tidlig i januar er sola ennå bak horisonten, og noen få timer med skumring midt på dagen er det vi får her i Tromsø. Disse timene brukes godt av dem som liker å være ute.

Noen dager med heftig snøfall har gjort skiforholdene på Storelva optimale. Og nå er temperaturen så lav at lydene av stavtakene fra ivrige talenter høres før du ser dem kommer susende ned mot skihuset, der de haster forbi for å ta nok en runde.

De har selskap. Et stykke opp fra parkeringsplassen, i løypene fra NM i 2016, kjøres det intervalløkt. Målet ligger noen uker fram i tid, men først står det bare i hodet til Erik Valnes å fullføre akkurat den siste delen av akkurat denne treningen.

Umiddelbart etter det siste draget kjører han ned til skihuset, tar av seg skiene og går med raske skritt mot bilen. I bagasjerommet ligger blant annet en grønn og grå jakke som skal gi han den varmen som kroppen trenger. Her teller alle detaljer med tanke på det som venter.

Sprint-distansen i OL er bare en av mange øvelser Norge kan vinne gull i. Men for Erik Valnes er det akkurat denne dagen han har hatt i bakhodet helt siden i vår, da oppkjøringen begynte.

Tilbake på Storelva tidlig i januar flytter vi oss noen meter tilbake fra den halvfulle parkeringsplassen etter at Valnes har skiftet, og han går de få meterne tilbake til løypa. Rett forbi der Kongehytta tidligere sto under NM i 2016, og Kongen delte ut pokalen til den daværende skikongen Petter Northug.

Den gangen var Erik Valnes bare en relativt ukjent 19-åring fra Sørreisa som kom i mål som nummer 61 på 15 kilometer klassisk, nesten tre og et halvt minutt bak Martin Johnsrud Sundby. Foran tusenvis av tilskuere som hadde bakset seg oppover i den samme lia som Valnes nå nettopp har trent i.

Seks år senere er verken Sundby eller Northug de som skal levere. For når prologen i OL-sprinten starter klokka 09.00 tirsdag morgen i Beijing er det ingen tvil om at Johannes Høsflot Klæbo er den store favoritten.

Faktisk så stor at det omtrent bare er et stavknekk eller fall gjennom prologen, kvartfinalen, semifinalen eller finalen som kan hindre trønderen fra å ta dette gullet, tenker jeg i det Valnes lener seg på skistavene rett ved målområdet på Storelva, der løperne stopper for å drikke.

Den norske langrennsmodellen er ikke slik at utøverne holder mye skjult, for å dra fordeler av det. Men realiteten er at i det øyeblikket Valnes står på startstreken er Klæbo den han vil slå, selv om de utenfor løypa er lagkamerater.

– Vi holder ikke noe hemmelig for hverandre, sier Valnes oppriktig. Og prøver å forklare hva som skiller Klæbo fra han selv og resten av langrennsverden.

– Han gjør ingen feil, og du må gjøre absolutt alt rett for å slå han, forteller Valnes som bruker store ord når han skal beskrive kvalitetene Klæbo bringer til torgs.

«Den mest sammensatte sprinteren gjennom tidene», «gjør ingen feil», «bedre sprinter enn Northug».

Likevel skinner det på en ubestemmelig måte igjennom at Valnes har funnet ut hvordan han faktisk kan slå lagkameraten. Eller i hvert fall prøve.

– Der Johannes ikke har kontroll er når vi går rett fram. Jeg er helt på høyde med han når det kommer til stakingen.

Der forskjellen ligger, til fordel for Klæbo, ligger blant annet på to sentrale deler av et skirenn. Tidligere ble Klæbo kjent for «klyvet», der han nærmest løp opp bakkene, og flyttet grensene for hva som er mulig i langrenn. Nå er det svingene og avslutningen, som skiller han fra resten.

– Når vi er uthvilt, er det mange som holder følge. Derimot er det annerledes når man er stiv i muskulaturen på slutten av et renn. Da viser det seg gang på gang at Johannes løser svingene veldig bra, sier Valnes.

Hvordan svingene er blitt Klæbos «hemmelighet» er interessant når jeg hører hvordan Valnes er på sine egne muligheter for å bli verdens beste.

– Legger man seg bare bak han, blir man ikke bedre. Jeg må gå min egne veier på mine egne ting, og det må ikke bli sånn at man på alt ser etter Johannes. Jeg har bra styrke, og der hvor jeg får brukt kraften, er der jeg kan skille meg fra de andre, sier Valnes.

Stående utenfor skihuset sammen med trener og støttespiller Kristian Skogstad merkes det at han er litt utålmodig. En kort og rolig tur for å la kroppen få en bra avslutning på treningen gjenstår. En siste følelse av snø før han kjører hjem til Workinntoppen, og pakker de siste sakene og setter seg på flyet bort fra hjembyen.

Neste gang han er tilbake i Tromsø kan det være med et OL-gull.