– Ja, det er vanvittig lenge og jeg gleder meg til å bli ferdig. Det er ikke én dag som ikke gjør vondt. Jeg har veldig mye vondt i kroppen. Det krever enormt av meg å legge ned jobben som skal til for at jeg skal kunne ta medalje, svarer han på VGs bemerkning om at han har drevet med bryting i et halvt livsløp.

Etter VM 2. til 10. oktober er det slutt. Da legger Stig-André Berge opp. Fem år etter karrierens desiderte høydepunkt, OL-bronsemedaljen i Rio de Janeiro, og 20 år etter at han første gang deltok i et internasjonalt mesterskap for seniorer, EM i 2001. Det er 29 år siden han som niåring på TV så Jon Rønningen bryte for sitt andre OL-gull i Barcelona og bestemte seg for at han skulle til OL en gang.

– Samtidig er det skremmende. Jeg har ikke drevet med noe annet. Jeg vet ikke om noe annet enn å stå opp på morgenen og tenke «i dag skal jeg bli en bedre bryter», sier Stig-André Berge – som for et par uker siden sølvmedaljen i 63-kilosklassen i nordisk mesterskap i danske Herning (Norge beste nasjon).

På spørsmål om hvor han har mest vondt hver dag, svarer han skuldre, nakke, rygg. Men også, bank i bordet, han har sluppet lett. Et brudd i albuen anser han som sin mest alvorlige skade. Det tok 13 uker å lege, men han trente bryting likevel. Med en arm. Han må fikse en skulder og nesen som er potte tett, men frykter ikke varige mén.

– Ja, altså ..., begynner han – før han penser tilbake til det for øyeblikket viktigste.

– Det krever så enormt mye av meg og de rundt meg for at jeg skal prøve å være på nivå. For jeg gidder ikke stille opp i et VM for å være listefyll. Jeg vil være hundre prosent forberedt og faktisk ha ambisjoner om å kjempe om en topplassering. Det er ikke vits å gjøre det halvveis, slår han fast.

Innvendingen, for å si det slik, er at det innebærer to daglige treningsøkter der han brenner alt kruttet, og at han bruker lengre tid på å restituere enn før. Og at han nå har to små barn, en sønn på tre og en datter født i sommer, som krever at energinivået hans er litt oppe og hopper.

STØRSTE ØYEBLIKK: Stig-André Berge feirer sin bronsemedalje i Rio de Janeiro-OL for fem år siden. Foto: Bjørn S. Delebekk

– Det har jeg ikke, innrømmer han med tanke på behovet for energi på hjemmebane.

– Jeg sover halvannen time midt på dagen og er helt utslitt, og så må jeg på trening igjen, sier han.

– Har du dårlig samvittighet?

– Jeg har kjempedårlig samvittighet, svarer Stig-André Berge.

Det er derfor han – 38 år gammel – trener som om han skal bli verdensmester i oktober. Det betyr at han hver gang han er på trening gjør det hundre prosent. Eller så er det ikke verd det. Han er trøtt og sliten, kona Rosell Utne Berge (31) er det fordi hun må ta seg av barna.

OVERENS: Rossel Utne Berge og ektemannen Stig-André Berge er skjønt enige om at sist nevnte skal prioriteres frem til siste VM-dag 10. oktober. Foto: Bjørn S. Delebekk

– Men hun og jeg er innforstått med at vi vil dette, understreker han.

Han sier at han ikke helt vet hvordan hverdagen vil bli fra og med mandag 11. oktober. Følelsesmessig. Hva det blir til med jobb, vet han. Trener sammen med landslagssjef Fritz Aanes, pluss nok av forespørsler om det ene og det andre. Han mener også at han i løpet av livet har fått utdelt «verktøy» som vil gjøre ham rustet til mentalt å takle utfordringene som kommer.

– Jeg tror jeg fort bør sette meg nye mål. Jeg har lyst til å løpe New York Marathon. Men jeg må nok skru om, fra «nå skal vi ikke være der for deg» (ham), nå skal vi rette fokus mot de andre. Mot utøverne for å hjelpe dem med å få oppfylt sine drømmer, og barna mine med det samme, sier han.

Han tilføyer at det ikke er tvil om at han har mye energi om må få utløp – fysisk – for den etter at jobben som bryter på internasjonalt toppnivå brått er over. Han må trene seg gradvis ned, og ser for seg en daglig treningsøkt.

– Hvis du setter deg i sofaen, forsvinner energien. Da blir du lat etter hvert. Garasjen blir som den er. Det blir ingen bil i den, slår han fast. Garasjen ved familiens hus på Rælingen er innredet med førsteklasses treningsutstyr.