Han minnet om Putin
Et fotball-VM er fullt av øyeblikk. Her kunne jeg skrevet om adrenalinet som pumpet da Richarlison scoret Brasils første scoring i turneringen med et spark jeg aldri har sett helt maken til før. Jeg kunne snakket om hvordan Luka Modric viste stor sportsånd da han trøstet de slagne brasilianerne etter kvartfinalen. Eller hvordan Lionel Messi endelig førte Argentina til tronen i en dramatisk finale.
Faktisk kunne jeg stoppet opp ved hver eneste argentinske VM-kamp. Jeg kan fortsatt kjenne hvordan fansens sang og rytmer strømmer bortover bakken og gjennom kroppen min.
Men jeg skal ikke dit. Jeg kan ikke. For hver gang jeg lukker øynene for å fortape meg i disse øyeblikkene, dukker et annet minne opp.
Jeg åpner øynene, og der sitter Fifa-president Gianni Infantino. 20–30 meter foran meg er han tydelig oppgitt. Så setter han i gang snaut en times lang monolog.
Han føler seg som en migrantarbeider, sier han. Han føler seg homofil. Faktisk føler han seg som alt annet enn en fotballtopp som er villig til å akseptere sitt ansvar.
Akkurat det var ikke overraskende. Det overraskende var at han dagen før VM valgte å gå til angrep på alle kritikere av mesterskapet. Det var en krigserklæring i en polarisert fotballverden.
Slik fortsatte skrekkens idrettsår, ni måneder etter at Xi Jinping takket for OL-følget i Beijing.
I 2019 fikk Infantino en vennskapsmedalje av Vladimir Putin. Jeg vet ikke om de har kontakt nå. Men hvis Russlands diktator hørte talen i Doha, var han nok stolt.
Daniel Røed-Johansen
Myggene og giganten
«Wow, han er en gigant!»
De to karene foran meg på tribunen på London Stadium satt stort sett og pep hver gang Manchester City hadde ballen. Men denne gangen greide de ikke helt å skjule sin beundring for gjestenes spiller nummer 9.
Helgen i forkant hadde Erling Braut Haaland bommet på store sjanser i Community Shield-finalen mot Liverpool. På sosiale medier hadde tvilen allerede kommet sigende, noen hadde til og med prøvd å latterliggjøre den nye City-stjernen. Men denne ettermiddagen øst i London var det ikke bare solsteiken og den trykkende varmen som gjorde West Ham-supporterne svette.
Mellom alle de irriterende myggene som svermet for oss som satt på hovedtribunen, summet det en slags resignasjon blant hjemmefansen. Den norske Premier League-debutanten var i en klasse for seg.
Jeg var mange ganger og så faren Alf-Inge spille for Nottingham Forest, Leeds og Manchester City, men dette var noe helt annet.
Farten. Kraften. Timingen på løpene. Avslutningene. Alt stemte.
Ti minutter før pause sprintet han inn i bakrommet på Ilkay Gündogans pasning. Keeperen måtte felle Haaland. Straffe til City. Ett minutt senere rullet han ballen inn i venstre hjørne. Han scoret i debuten i Molde, i Red Bull Salzburg og i Borussia Dortmund. Nå gjorde han det på ny.
En time senere hadde han scoret sitt andre og lagt grunnlaget for en perfekt start på sesongen for de regjerende mesterne. Resten av høsten ble som en drøm for Norges største idrettsstjerne. 18 Premier League-mål er det blitt på 13 kamper.
To be contiued. For sure.
Bertil Valderhaug
Ruuds gjennomslag
De største idrettsøyeblikkene er gjerne de som flytter grensene for hva man trodde var mulig. De siste 20 årene har tennisinteresserte sett Roger Federer, Rafael Nadal og Novak Djokovic duellere om de største titlene. Det var utenkelig at en nordmann skulle stå på samme scene en dag.
Men i 2022 måtte norske fans gni seg i øynene. Da speakeren på den ikoniske Philippe Chatrier-arenaen i Paris ropte ut de to herrefinalistene i French Open, var Casper Ruud ett av navnene. Han hadde aldri nådd kvartfinale i en av tennisens fire Grand Slam-turneringer før 2022. Nå var han i Norges første finale på herresiden.
Ruuds idol Rafael Nadal var motstander, 14 år etter at Ruud så spanjolen live i Paris på guttetur med pappa Christian.
Det finnes ingen vanskeligere oppgave i tennisen enn å møte Rafael Nadal i French Open. Gjennom en lang karriere har han tapt bare tre ganger i Paris. Da han entret Philippe Chatrier, nådde publikumsjubelen et nivå man sjelden opplever på en idrettsarena. Dette var ekte gudedyrkelse.
Men Casper Ruud hadde fått sine fans gjennom to imponerende uker. Det kunne høres ut som buing, men det var «RUUUUD» publikum ropte de gangene nordmannen fikk inn en vinner med den fryktede forehanden.
Til slutt ble Nadal for sterk. Han tok sin 14. French Open-tittel.
Men Ruud hadde skapt tennisfeber her hjemme. Om noen år kan vi kanskje si at finalen i 2022 bare var begynnelsen for det norske tenniseventyret.
Det hører med til historien at Ulrikke Eikeri spilte doublefinale dagen før. I løpet av ett døgn opplevde norsk tennis ikke én, men to Grand Slam-finaler.
Pål Strande Gamlemoen
Frossen historieskriving
Utpust ble til frostrøyk.
Munnbind på. Beskyttelse mot et virus.
Ull under, over, lag på lag. Beskyttelse mot kulden.
Når vi ser bort fra et par tre andre greier om menneskerettigheter og Kina, snømangel og skikulturmangel, så var det kampen mot kulden og kampen mot et virus som ble en overtydelige ramme rundt OL i Beijing. Også for oss journalister.
Og den rammet inn en av norsk OL-histories største dager. Skiskytterstadion i Zhangjiakou var lyskasterhvitt og stort sett øde. Den siste skiskytterkonkurransen var over. På stadion var det snart bare et par, tre norske skiskyttere og fem seks frosne norske journalister som trampet tørr kunstsnø asfalthard, slo OL-floker og jobbet hardt for å spare mobilstrøm.
Johannes Thingnes Bø hadde drøyt en time tidligere gått inn til gull. Lillebroren til Tarjei var størst. På sportsklisjenorsk var han «OL-konge» med tre gull. Norge hadde tatt 14 medaljer i skiskyting. Seks gull. Det var Norges 15. gull i OL. Så mange hadde ikke Norge tatt før. Rekord på rekord.
Han som satte rekordene, kom etter mange lange TV-intervjuer til bunten av boblejakker, ullstillongser og munnbind sist i intervjuerekken, også kalt det norske pressekorpset.
– I dag var jeg ikke sliten en gang. Skiene var bra, kroppen var bra og jeg var smart taktisk på skytingen, sa han.
«Ikke sliten». Han sa det? Jo da, vi hadde hørt riktig.
«Ikke sliten», sa han som hadde vært gjennom seks konkurranser i ekstremkulde, tynnluft, trå kunstsnø, med et smittevernregime mer lik forholdene på lukket sykehusavdeling.
Vi kunne høre noen av oss smile med lyd bak maskene.
Kurt B.M. Haugli
Filleristing for evigheten
Så arrogant. Så overlegent. Så lekent. Jakob Ingebrigtsens VM-gull på 5000 meter i Eugene var en filleristing for evigheten.
Nede på dekket pumpet han opp musklene i overarmene. Den unge mannen strøk det nyfriserte mørke håret, flirte til fotografene fra verdenspressen, så kom det et høyt jubelbrøl.
Det kunne vært Clark Kent i supermanndrakt. Men det var en 21-åring fra Sandnes drapert i det norske flagget.
Nordmannen fikk endelig kalle seg verdensmester, og 21-åringen lot ikke anledningen gå fra seg da han lånte mikrofonen på Hayward Field:
– I wanted it! And I deserved it!
Cocky? Ja. Men amerikanerne elsket det. For det ble en «awesome» avslutning på VM ved USAs vestkyst, fem dager etter at løperfenomenet hadde pisket seg selv etter «bare» sølv på spesialdistansen 1500 meter.
Vi har kanskje opplevd like store idrettsprestasjoner. Det er for eksempel et par å ta av bare fra Tokyo-OL i fjor, inkludert Ingebrigtsens gull på 1500 meter. Og så har vi Karsten Warholm. Vebjørn Rodal. Magnus Carlsen. Straffen i Marseille. Alle vinterheltene.
Det er øyeblikk og prestasjoner som ikke kan måles opp mot hverandre. Og det kan godt være at noen av dem er større enn Ingebrigtsens 5000-meter i Eugene som ren idrettsprestasjon.
Vår påstand er likevel at vi aldri har opplevd en nordmann herje og leke seg på denne måten med konkurrenter fra en hel verden.
Petter Northug gjorde det i noen episke skirenn, alle hans spurter og sprell mot svensker og russere er minner for livet.
Men resten av verden går ikke på ski. Resten av verden løper.
Og det gjør Jakob Ingebrigtsen bedre enn alle.
Erlend Nesje
0–8!
Aller best husker jeg kanskje de fortvilte ansiktene til spillerne, de som skar grimaser og ropte ut mot trenerbenken i takt med at målene rant inn.
Norges 0–8-tap for England i EM i juli var en ydmykelse.
Da jeg gikk opp trappene på fotballstadion i Brighton før kampen, var forventningene store. Norge hadde Caroline Graham Hansen og Ada Hegerberg. EM-kvalifiseringen hadde vært bra. Og de hadde feid Nord-Irland av banen noen dager tidligere.
Men så startet kampen.
Etter en brukbar norsk start tok England ledelsen etter 12 minutter. Da raknet alt. Spillerne virket usikre. Feilene ble verre og verre. Erfarne og normalt bunnsolide spillere traff plutselig ikke på enkle pasninger.
«It’s coming home», sang den engelske fansen mens England overrumplet Norges forsvar. Landslaget samlet seg i en ring etter hvert eneste baklengsmål. Der ble kroppsspråket mer og mer irritert, deretter mer og mer halvhjertet.
Kontrasten til de nådeløse motstanderne var enorme. Alt stemte for England. 2–0, 3–0, 4–0, 5–0. 6–0 til pause! Til slutt endte kampen 8–0. Ingen lag i EM-historien hadde tapt med større sifre. Og nå gjorde de doble europamesterne Norge det. Stemningen på pressetribunen bar preg av vantro. Hva i huleste var vi egentlig vitne til?
Igjen sto et resultat som gjorde at det var grunn til å tenke over vår plass i fotballverdenen på nytt.
Og igjen sto en mann med verdens kjipeste jobb: Å forklare hva som hadde gått galt. Landslagssjef Martin Sjögren svarte høflig på spørsmålene som kom. Men det sterkeste minnet var kanskje blikket hans.
For det bar rett og slett preg av sjokk.
Nicholas Bergh
De modige jentene
Det er ingen tvil om at 2022 har vært et uvirkelig år sett med norske sportsbriller. Vanvittige idrettsprestasjoner har flommet som boblene i nyttårschampagnen, gylne og tettpakket.
Men årets idrettsøyeblikk for meg utspilte seg på en av de aller minste scenene. På kryss og tvers langs de utallige fotballbanene på Ekebergsletta, av en gruppe modige tenåringsjenter, fikk jeg en leksjon i den iboende makten idretten huser.
En potent motgift mot galskapen og sportsvaskingen som i stadig større grad preger toppidretten.
Nyawa United hadde ikke bare geografisk en av de mest krevende reiseveiene til Oslo. 50 kilometer på en humpete grusvei, 70 kilometer på motorvei og X antall timer i fly, var ingenting mot den faktiske veien jentelaget fra Zambia hadde tilbakelagt.
For veien til verdens største fotballturnering var en tre år lang kamp mot fordommer, diskriminering og kjønnsroller. I Zambia er det ikke vanlig at jenter driver med organisert idrett, særlig ikke på landsbygda. Jentene er stort sett henvist til sidelinjen, og nesten én av tre er giftet bort før fylte 18 år.
Men ting er nå i ferd med å snu, mye takket være tenåringene fra Nyawa. I hjemlandet har nasjonale TV-stasjoner dekket prosjektet, og responsen har vært overveldende positiv. På sidelinjen har gutter og menn stått og heiet dem frem.
Laget tapte samtlige kamper i Norway Cup, men det betydde lite. For på hjemmebane er de i ferd med å vinne en langt viktigere kamp.
Daniel Kjellgren
Den nordnorske urkraften
Det var vår i luften. Fjellene rundt var fortsatt hvite, men det var sørpe i gatene da vi gikk den korte turen fra sentrum av Bodø til Aspmyra noen timer før kampstart.
7. april skulle Bodø/Glimt gjøre det umulige mulig. Motstanderen var den samme som et halvt år tidligere. Samme navn, samme drakter og samme manager, men likevel noe helt annet.
Da Glimt sjokkerte en hel fotballverden ved å banke Roma og José Mourinho med tennissifrene 6–1 i oktober, virket både den eksentriske manageren og spillerne mest opptatt av å komme seg hjem fra stiv kuling og snø til en av verdens vakreste byer. Nå var de ute etter hevn for ydmykelsen.
Allerede to timer før kampstart var Aspmyra nesten fullsatt. Men det kunne ikke gå, kunne det vel? At en liten klubb nord for Polarsirkelen skulle ryste en så mektig motstander igjen, fremsto nesten utenkelig.
Derfor var det omtrent etter manus at Lorenzo Pellegrini sendte bortelaget foran rett før pause.
Men etter hvilen var det som om en egen nordnorsk urkraft hadde tatt bolig i hver og en av de gule spillerne. Ola Solbakken utlignet, Glimt presset, men det så ut til å ende med 1–1.
To minutter før full tid. Frispark ute til høyre for 16-meteren. Et innlegg slått hardt, en magisk stuss fra Hugo Vetlesens hode. En ball i det romerske nettet.
Folk kastet seg rundt halsen på hverandre i ren eufori. Da dommeren blåste av kampen, og et fullsatt stadion stemte i med «Vi e vennet for livet» var det mange tårer. Tårer for samholdet, vennskapet og alle opplevelsene fotballen kan gi oss.
Lars Tjærnås
Den nye eneren
Det slo meg hvor sterkt det spanske språket står i New York. Carlos Alcaraz var definitivt på hjemmebane under finalen i US Open. For Casper Ruud var det ikke bare en duell mot en hardtslående spanjol, men også et nådeløst publikum.
Verdens største tennisarena er hvert år samlingssted for mange av USAs kjendiser. Kendall Jenner, Jon Bon Jovi, Anne Hathaway og Jerry Seinfeld var noen av stjernene som denne søndagen i september hadde tatt turen til stadionet i bydelen Queens. Det hadde også 23.000 newyorkere gjort. Alle tilsynelatende med spansk som morsmål. I hvert fall føltes det sånn.
De var kommet for å se tenåringssensasjonen Carlos Alcaraz. Nå sto kun en nordmann mellom spanjolen og en plass på toppen av verdensrankingen. Uansett hvem av dem som vant, ville tennisen få en ny Grand Slam-vinner og en ny nummer 1.
Kakofoni av spanske heiarop før og under kampen.
Et desibelnivå som tiltok i styrke for hvert poeng Alcaraz tok. Da han sikret seieren, sto folk på stolene.
Første tegn på at dette ikke var Norges dag, opplevde en gruppe fra Oslo som egentlig var i byen i forbindelse med Fashion Week. De hadde fått låne et stort norsk flagg av Sjømannskirken, men vaktene ville det annerledes. «Sorry! Not allowed!» På innsiden var spanske flagg å se overalt.
Nå avgjøres ingen kamper på tribunen, men i tennis er det en stor fordel å ha publikum på sin side. Heldigvis er Ruud sterk mentalt og kjempet tappert, men han ble aldri noen festbrems.
New York og Spania fikk den vinneren de ønsket seg. 19-åringen Carlos Alcaraz er tidenes yngste verdensener.
Erli Berg Daneshmand