På Bislett har Ezinne Okparaebo hatt noen av sine største opplevelser i karrieren. Skuende utover arenaen hun kaller for «sitt Oval Office», er hun klar til å fortelle at livet som toppidrettsutøver er over.
– Nå har jeg slått meg til ro med det, men det har vært en prosess. Jeg ville ikke gi meg for tidlig, så det er en prosess og så kommer man til en erkjennelse at det er rett for meg. Nå gir jeg det fra meg, sier Okparaebo til VG.
Les Okparaebos kronikk: «I idretten fant jeg min plass»
Noe av det hun vil savne mest er å suge til seg energi fra et tent publikum og å kjenne på nervene før en viktig konkurransen.
– Jeg skal ikke gjøre noen «crazy» ting bare for å føle på det, men jeg tror jeg vil savne det litt. En venninne av meg beskrev det som en gladiatorfølelse. Akkurat der og da handler det om liv og død, men i ettertid så er det bare en idrettsprestasjon.
Hun sier selv hun ser tilbake på en karriere uten anger.
– Jeg er veldig fornøyd med det jeg har fått til. For min del var det alltid jeg som måtte «pushe» grensene. Det har vært mange opp- og nedturer, men samtidig har jeg lært mye om meg selv, sier sprinteren.
Sportslig sett var OL i London noe av det aller største for Okparaebo. Da løp hun inn til norsk rekord med tiden 11,10 og var bare ni hundredeler fra en finale.
Warholms superrival foran OL-duellen: – Ikke så stor forskjell på 46,7 og 46,8
– En ting er medaljene og opplevelsene. Når jeg ser tilbake på det nå, så er det større enn da det skjedde. Det er nesten som at du har et mål og når du oppnår det, så tenker du selvfølgelig klarte jeg det. Når du får det litt på avstand tenker man at det var veldig stort å løpe OL i London foran 70 000 tilskuere og løpe inn til personlig beste og nesten en finale.
– Eller det å løpe på Bislett og få stående applaus. Og de medaljene jeg har tatt, men alt i alt, når jeg møter noen som sier at «du er forbildet mitt» eller «du har inspirert meg» - det er det største for meg. Medalje er jo bare en ting. En rekord er noe som kan bli slått, men påvirkningskraften og at man har inspirert andre, det synes jeg er mye større, sier hun.
En som har hatt stor påvirkingskraft på Okparaebo er Unni Helland.
– Hun var den første treneren min og så har jeg hatt mange trenere siden det, men hun er mye mer enn en trener. Jeg føler hun alltid har vært der for meg og er en person man kan snakke med. Hun har vært en viktig person i friidretten og en viktig person for meg, sier Okparaebo.
– En gang kommer det, men det er klart man synes det trist. Hun har jo gitt seg før hun har blitt slått i Norge, men motivasjonen må du ha. Ellers får du ikke noe ut av det, sier Helland.
Etter deltakelse i OL i 2008, 2012 og 2016, må Okparaebo se sommerens OL fra sofaen.
– Jeg tror jeg skal klare det. Nå har jeg vært gjennom den prosessen i lang tid og har slått meg til ro med det. Da tror jeg det er lettere å kunne få det med meg og nyte det, sier hun.
– Kan det være at vi for eksempel får se deg i NM neste år?
Okparebo bryter ut i latter, før hun svarer:
– Det er alltid det man hører om. Stafett er noe jeg kan gjøre for klubben for å «booste teamet», men for min del er satsingen på det høye nivået over.