Foto: Klaudius

Proffdrømmen som forsvant

KOMMENTAR: Han søkte seg selv inn i et NRK-program som 12-åring for å lære seg å takle press. Sju år senere ser Sigurd Grønli ut til å være en del av en tapt generasjon TIL-spillere.

Veien til å lykkes i norsk toppfotball har aldri vært enkel. Noen klarer å ta steget inn som tenåringer. Andre går veien om lavere divisjoner i håp om en gang å nå målet i mer voksen alder.

For å komme dit tas det mange virkemidler i bruk. Men få så særegen som Sigurd Grønli, som mandag fikk beskjed om at han er ferdig i TIL etter at kontrakten går ut ved årsskiftet.

12 år gammel, vinteren 2013, sendte han inn en søknad til NRK Troms for å være en del av programmet «Fotballproff», der fire unggutter skulle følges, på og utenfor banen, gjennom et helt år. Begrunnelsen var blant annet at han ønsket å lære å håndtere presset det medførte, som ville kunne komme nyttig med i en framtidig fotballkarriere.

JAKTET DRØMMEN: Henrik Carlyle (t.v.), Håvard Mannsverk, Bruno Bjørnstad og Sigurd Grønlis vei mot en mulig profftilværelse var noe seerne fikk være med på gjennom NRK-programmet «Fotballproff» høsten 2014. Foto:  KÅRE JOHANNES INDERBERG/NRK

Sigurd Grønli har vokst opp i gatene rett over Tromsø sentrum. En lokal bygutt med foreldre fra Senja. Og før 2018-sesongen ble han tatt opp som medlem av TILs A-stall. Etter en bra vårsesong lå TIL som nummer fem på tabellen, tre poeng unna medalje, da «Gutan» reiste til Trondheim for å møte Rosenborg i starten av juli.

Med på flyet sørover var unggutten, og ikke helt uten grunn. For han skulle få sjansen. Høyt oppe under tribunetaket på Lerkendal så jeg at TIL lå under 0-2 med 10 minutter igjen å spille. Simo Valakari tok grep. Inn til debuten sin, i en alder av 17 år, kom Sigurd Grønli.

Han hadde kun vært på banen i tre minutter da han fikk ballen på høyrekanten, rett foran bortesupporterne. Innlegget sneiet rett forbi RBKs venstreback Erlend Dahl Reitan, og fant TIL-spiss Runar Espejord inne i feltet. Headingen ble på målscorervis ekspedert i hjørnet.

Espejord løp rett bort til den gode kompisen for å takke for pasningen, med genuin glede på hans vegne. Det endte med tap, men ble likevel et minne for livet for tromsøgutten. Og et godt grunnlag for å ta nye steg i TIL-drakten.

Runar Espejord og Sigurd Grønli jubler sammen etter at sistnevnte slo pasning til førstnevntes mål på Lerkendal i juli 2018. Foto: Ole Martin Wold / NTB

Grønli er en spiller mange har ventet lenge på. Sammen med flere andre spillere som August Mikkelsen, Marcus Holmgren Pedersen, Tomas Stabell, Brage Berg Pedersen, Endre Borch Nash, Runar Johansen og Gustav Severinsen skulle Grønli være den neste generasjonen TIL-spillere som skulle være på vei opp og inn i TIL-laget i 2020. I det minste noen av dem.

Slik har det ikke gått. Ingen av de overnevnte har engang klart å spille seg til en fast plass i 1.-divisjon. Der alt egentlig burde ligge til rette for å gi unggutter tid og tillit, slik at de kan bli klare for Eliteserien. TIL har klart å manøvrere seg i posisjon til å rykke opp, men med et av divisjonens eldste lag.

En unggutt som har fått mye spilletid er 21-åringen Sakarias Opsahl. TIL legger ikke skjul på at de ønsker å kjøpe han, men per i dag er han bare på lån fra Vålerenga.

Avgjørelsen om ikke å forlenge avtalen med Grønli begrunnes fra TIL-hold med at de ikke ser at han kan spille fast på A-laget kommende sesong. En ærlig sak fra klubbens side.

Signaleffekten er likevel sterk for spilleren som endte opp med kun én eliteseriekamp fra start for TIL. 16. mai 2019 mot Bodø/Glimt fikk han tillit fra start. Da han gikk ut etter 57 minutter ledet TIL 1-0. På overtid sendte daværende innbytter Jens Petter Hauge ballen til Håkon Evjen som scoret seiersmålet til 2-1, og full Glimt-jubel.

I aldergruppa mellom 17 og 21 år er det ikke mange som per i dag skikkelig banker på døra for å komme inn på TILs A-lag. August Mikkelsen (20) og Tobias Hafstad (18) er de nærmeste, og begge har til felles at de har en god vei å gå.

Hvorfor spillerne ikke er gode nok til å ta steget er en viktig selvransakelse å ta i TIL. Er spillerne fornøyde med å få bare innpass på A-laget? Eller gis de ikke nok sjanser til å feile, før de avskrives?

Da Simo Valakari hentet sønnen Onni Valakari for to år siden, ikke lenge etter Grønlis debut, ble det ekstremt omstridt internt i TIL-garderoben. Sønnen hadde tilsynelatende fast plass gjennom hele 2019-sesongen, men tok steg og forsvarte til slutt plassen. Den utviklingen han skyldtes i stor grad at han fikk tillit over en hel sesong.

Jeg vet ikke om verken Grønli eller lagkamerat Marcus Holmgren Pedersen hadde fått et gjennombrudd på samme måte med samme type tillit som Onni Valakari fikk gjennom 30 kamper. Men jeg tror at dersom de, eller spillere som dem, hadde blitt kvotert inn på samme måte som trenerens sønn ville de tatt store steg i TIL-drakten.

Det jeg derimot vet er at spillere som er i slutten av tenårene med mye A-lagserfaring er attraktive å kjøpe for europeiske klubber, noe som igjen vil gi TIL penger inn i kassa.

Mange kjenner til «gullgenerasjonen» med TIL-spillere født i 1996. Der fem av «Gutan» fra denne årgangen samtidig var i TILs A-stall i 2016, og fikk det nevnte kjælenavnet.

Disse gutta er ikke lenger talenter, men voksne spillere. Og de lokale stortalentene Isak Hansen-Aarøen (16) og Bryan Fiabema (17) er havnet i engelsk fotball før fikk satt skikkelig avtrykk rundt A-laget. Mellom disse to ytterpunktene er det mange spillere, men få som er nært å slå igjennom.

Tilbake til Grønli har jeg forstått det slik at han vil satse videre for å følge drømmen om et proffliv. Ville det ikke være typisk om han om noen år er tilbake på Alfheim, kler på seg drakten sin, går inn på banen og scorer – mot TIL?