– Er HELE denne køen til bane 14? utbrøt den australske tenniselskeren.
Han hadde håpet å få med seg de siste minuttene av landskvinne Kimberly Birrells kamp mot hjemmehåpet Leolia Jeanjean. Det kunne han glemme. Folkemengden rundt ham var så å si ugjennomtrengelig. Franskmennene i køen var i feststemning. Ikke bare fordi Jeanjean snart skulle få sin seier, men for det som skulle komme etterpå.
Halvannen time senere ble franske Lucas Pouille møtt av et dyrisk brøl da han gikk ut til neste kamp på bane 14. Det er ikke den største, men definitivt en av de mest intime banene på French Open-anlegget. Under oppvarmingen jublet publikum for hvert eneste slag han slo.
«EY! EY!»
Etterfulgt av «boooh!» hver gang motstander Jurij Rodionov slo.
Tennisarenaer kan være stille, men nå forvandlet bane 14 seg til en heksegryte. Og to timer senere fikk vi se et av årets mest rørende idrettsøyeblikk.
Den enorme nedturen
Ja, Pouille er fransk, men helt nede på 675.-plass er han også desidert lavest rangert av alle spillerne i French Opens hovedrunde.
Det gjør det ikke noe mindre rart å tenke på hvor han var for få år siden. I 2018 var han rangert blant topp 10 i verden. Året etter kom han helt til semifinalen i Australian Open.
Alt virket så lovende, men mørket ventet.
Skadene meldte seg, og tapene med dem. Tennis er brutalt. Om man ikke forsvarer poengene sine, faller man nedover verdensrankingen. Da får man tøffere motstandere og en vanskeligere hverdag.
Det håndterte Pouille dårlig. Han hadde spilt i verdens største turneringer og vunnet lagturneringen Davis Cup.
– Å gå fra det til å bli slått av nummer 300 i verden i første runde av en Challenger-turnering ... Om man ikke er klar for det, kan man ikke vinne. Jeg hadde ikke den nødvendige ydmykheten, og det er ikke fint å tenke på at du mangler ydmykhet, fortalte Pouille til L’Equipe i mars.
Men bunnen var ikke nådd.
Vendepunktet
Sponsorene begynte å forsvinne. Nedturen fortsatte. I juni 2022 røk han ut i første runde av Challenger-turneringen i Ilkley i Storbritannia. Om natten drakk han alkohol og sov kun én time. På morgenene løy han for treneren og sa at han slet med pollenallergi.
Han var på vei mot det han beskriver som «et skummelt sted». Så kom vendepunktet. Han så på et bilde av datteren på mobilen.
– Hun kunne ikke se meg slik.
Da bestemte han seg for å ta en lengre pause fra tennisen. Den mentale helsen måtte leges.
Det beste var kanskje å legge opp?
Gåsehudøyeblikk
Etter en lengre pause bestemte Pouille sammen med sin kone at han ville gjøre et siste forsøk. På nyåret var han tilbake på banen. Den lave rangeringen betydde at han måtte spille kvalifisering for å komme til første runde i French Open.
Med seier i tre kamper på rad feiret han med datteren og resten av familien. Og søndag kom høydepunktet, da han møtte Rodionov i første runde på intime bane 14 søndag.
Køen inn til bane 14 var lang før Pouilles førsterundekamp.
Det kokte. Franskmennene heiet frem sin herjede helt.
Pouille leverte. Fantastiske slag og publikums energi bar ham frem til seier i tre strake sett. Da eksploderte det. Vinneren slengte capsen opp på tribunen.
Så stemte Pouille og 2200 tilskuere i:
«Marchons, marchons! Qu'un sang impur Abreuve nos sillons!»
Med hånden på brystet og den svette luggen dratt bakover brølte Pouille og fansen «Marseillaisen», den franske nasjonalsangen, ut i kvelden.
Hårene reiste seg på armen.
Euforien lyste i øynene hans da han møtte Aftenposten og en flokk franske journalister etterpå.
– Energien var utrolig. Det var så mange gode følelser, sa Pouille.
– Hva betyr det at publikum støtter deg slik, med tanke på alt du har vært gjennom?
– Det føles som om det blir mer og mer for hver dag, så det er spesielt. Det er også derfor jeg brukte en halvtime på å signere autografer og ta bilder etterpå. For vi var ferdige ganske sent, men det var fortsatt fullt på tribunene, og de heiet på meg fra første til siste poeng.
I andre runde onsdag ventet britiske Cameron Norrie. Der røk Frankrikes gjenoppståtte helt på tap etter tre sett.
Men Lucas Pouille har vunnet viktigere kamper.