«Vi vet at kretsen og fotballforbundet har stått på for å få til en gjenåpning, men de snakker for døve øver, og da blir det eneste som hjelper med å få i gang fotballen på, sivil ulydighet. Det er forferdelig.»

Sitatet over tilhører Vidar Haldorsen, trener for Skarps herrelag i den lokale 4.-divisjonsavdelingen i Troms. Det sitter nok tungt inne for byens eldste fotballklubb å måtte bryte med regjeringens anbefalinger om enmetersregelen. Likevel er det der vi har havnet etter snart 15 måneder med koronarestriksjoner.

Samtidig som stadig større deler av samfunnet åpnes opp mot en normaltilstand, sitter breddeidretten for voksne i skammekroken. Og stadig flere forstår ikke hvorfor. Andre land har for lengst åpnet opp, uten at det forandrer på regjeringens innstilling. Her er nemlig frykten stor for at hvis breddeidretten får lov til å drive med helt normal utendørs trening, inkludert kontakt, vil respekten og legitimiteten for anbefalingene på andre områder i samfunnet bli «fryktelig vanskelig.»

Noen er skikkelig forbannet, og mange føler det mangler en skikkelig forklaringsmodell på hvorfor folk kan sette seg i en bil sammen, og kjøre til trening. Eller møtes på butikken eller den lokale puben. Fremme på fotballbanen, får de ikke lov til å trene som normalt. Når lite, eller ingenting, antyder at det vil sørge for økt smitte.

Norsk Fotballforbund satt i vinter ned et utvalg som skulle se på konsekvensene av en gjenåpning for breddefotballen. Anført av Tromsø-bosatte Ørjan Olsvik, var konklusjonen, ikke overraskende, at smittetrykket ved en gjenåpning ikke ville endres noe av betydning.

I rapporten refererer Olsvik til en dansk undersøkelse om hvor ofte en spiller er innenfor 1,5 meter av en annen i løpet av en fotballkamp på 90 minutter. 87,8 sekunder var svaret.

Misnøyen med myndighetenes valg har lenge vært betydelig. Den siste uka har den derimot blitt langt mer synlig. En rekke sentrale klubber, trenere og spillere har kommet på banen for å forsøke å påvirke regjeringen til å slippe opp.

Men etter at iTromsø omtalte Skarp-trener Vidar Haldorsen og flere andre lokale klubbers valg om å drive sivil ulydighet, var det lite forståelse å møte fra helseministeren.

– Min forventning er at Norges idrettsforbund rydder opp i det umiddelbart, hvis de avdekker den type forhold, sa Bent Høie til NTB.

Høie har selvsagt ikke noe annet valg enn å forsvare regjeringens linje, og vil påpeke at myndighetene vil slå ned på sivil ulydighet. Men ønsket om å gå til slike ytterligheter forteller likevel mye om en iboende frustrasjon over, og en grunnleggende uenighet mot, hvordan situasjonen etter hvert har blitt. Etter det jeg er kjent med, har en rekke klubber i Tromsø i månedsvis gitt blanke i anbefalingene, og trent som normalt. Noen skal ha gjort dette under omtrent hele koronaperioden.

Fordi alternativet er at lag og klubber må legges ned. Noe vi uansett ikke vil komme unna, når koronakaoset en gang har lagt seg.

Folk i Norge er generelt veldig systemtro og lojale til det myndighetene forteller. Men hvis du over lang tid får en fert av at bestemmelsene er urettferdig, så forsvinner lojaliteten i bunnen. Når du ikke skjønner logikken, hvorfor skal du følge den?

Denne tilliten skal myndighetene være forsiktig med å kødde med, noe håndteringen av breddeidretten for voksne vil være et kroneksempel på.

At alle under 20 år har fått lov til å trene, og spille kamper i flere måneder, er selvsagt positivt. Det samme at toppidretten har fått komme i gang. Vi vet derimot at halvannet år uten offisielle kamper i breddeidretten for voksne, har gjort at mange vil trappe ned satsingen, eller velge den helt bort.

For det er ikke alle som har tatt seg inn i Eliteserien i en alder av 20 år, som August Mikkelsen i TIL er et godt eksempel på. Det finnes garantert fremtidige elitespillere, like gamle som Mikkelsen, som i dag er en del av et lag fra 3.-divisjon og nedover.

Se bare på Tom Høgli. Han spilte «breddefotball» i 1.-divisjon for Bodø/Glimt som 22-åring i 2006. Vinteren etter tok han overgang til Tromsø, og karrieren endte med 49 landskamper og proffopphold i Belgia og Danmark, i godt voksen fotballalder.

Dette er ofte spillere møter motgang, og må ta noen runder meg seg selv og sin satsing. Før de til slutt får betalt, selv om de ikke spiller for et akademi eller et elitelag, når de er ferdige med tenårene.

Akkurat disse spillernes historier gjør at man unner dem suksess. Mange av dem vil i stedet havne helt andre steder, fordi de ikke har fått spille kamper på mange måneder.

Så må vi ikke være mer navlebeskuende enn at mange har blitt rammet hardere av koronaepidemien enn noen voksne idrettsutøvere. Uansett vil både den fysiske og mentale helsen påvirkes for en gruppe på 50.000 mennesker som har blitt satt på sidelinja i mange måneder.

Men hey, vi kan i det minste gå på pub med Erna. Og snart kommer det sikkert en hyllest av breddefotballen – til dem som er igjen, da.