Fotballens verdensmesterskap har noen ganger gitt fotballspillet noe nytt, fordi noen har funnet på noe som motstanderne ikke har mottrekk mot.
Hvis det er en utvikling i dette VM, så er det i forsvaret. Der hvor det tidligere var mulig for de beste spillerne å få ballen i rommet mellom motpartens midtbane og forsvar, er det ikke plass lenger. Ti meter er skrumpet inn til, ikke bare fem, men to-tre meter.
Lag som Spania, Tyskland, Argentina, Brasil og Frankrike har møtt en mur av åtte-ni spillere som nesten står hånd i hånd 14–16 meter fra eget mål. De tre førstnevnte ble lammet og er ute. Brasil og Frankrike henger med, men hvor lenge?
En annen stormakt, Italia, fikk føle det allerede i kvalifiseringen, da Sverige la alle sine spillere i et kratt på 16-meteren i den kampen som stengte Italia ute fra mesterskapet.
Det forsto ikke problemet
Slik er det mest oppsiktsvekkende ved VM 2018 blitt at små nasjoner har ødelagt for de store, i den grad at en hel rekke av verdens beste spillere har måttet reise hjem. De kan ha det så godt, naturligvis.
Det var trist å se hvor uforberedt lag som Tyskland, Spania og Argentina var på det som skulle skje. Vi så det først da Island, som ikke var interessert i å angripe i det hele tatt i andre omgang, klarte 1–1 mot Argentina. Jubelen var stor, tonen var satt.
Så har vi sett Spania og Tyskland trille og trille, frem og tilbake 20 meter fra mål, uten å finne en løsning. Kanskje sidemannen finner på noe? Trist å se på. Brasil og Frankrike har hatt det like vanskelig, men ekstraordinære spillere som Neymar og Mbappé har i glimt sett de lyse øyeblikkene da det var mulig å gjøre noe.
Bortimot sabotasje
Det er liten grunn til å klandre forsvarslagene. I VM gjelder det å vinne, og det er like viktig å ødelegge motstandernes spill som å skape noe selv. Viktigere, for de fleste. Når Spania og Tyskland ikke klarer noe mer mot Russland og Sør-Korea enn å flytte ballen rundt, så får de heller reise hjem og tenke på mottrekk.
For slike forsvarsmurer – der avstanden mellom forsvar og midtbane er redusert til ingenting og spissene er blitt de nye midtbanesliterne – vil de møte flere av. Suksess blir ideal.
Til nå har mesterskapet vært spennende, men også en skrekkelig rekke med uthaling av tiden, krangling etter alle dommeravgjørelser, skriking og sabotering, evige pauser foran hver dødball. Resultat: Effektiv spilletid på under en halv time i hver omgang. Det tjener de dårligste lagene på.
Så lenge dommerne (les: FIFA) godtar dette, vil det bli verre, ikke bedre. For det lønner seg.
Hvor var nøkkelen?
Hva kunne de ha store nasjonene med de beste spillerne ha gjort under VM?
Flere langskudd for å tvinge forsvarsspillere til å bryte ut? Ja, det er alltid en mulighet, men statistisk sett er det mye lurere for et forsvar å slippe til noen langskudd enn å lage åpninger i egen barrikade
Flere innlegg? Ja, det var der de endte – mot sin vilje, for dette er spillere som liker å spille seg igjennom og få klarere sjanser. Et innlegg er alltid litt lotteri, spesielt når alle motstandere venter foran mål.
Mer dribling? Ja, men nå er det blitt så vanskelig å drible seg igjennom at selv Messi snublet seg fast i de seks-syv mann han måtte passere.
Trekke seg tilbake for å lure motstanderne ut av eget forsvar? Ja, logisk sett, men hva hvis motstanderne ikke vil bli med ut? Det er jo dumt å svekke et forsvarsspill som er så vellykket.
Hvilke taktiske grep kan tas?
Fotballens tenkere har fått litt å bite i. Kan det tas noen taktiske grep, eller er spørsmålet bare enda mer utøvende kvalitet? Enda bedre driblinger, enda raskere pasningskombinasjoner, enda bedre langskudd, enda bedre innlegg?
Det finnes dem (spesielt i det avanserte fotballandet Norge) som liker utviklingen, som mener god fotball er lik godt forsvar, som mener at driblinger er jåleri, pasningsspill er oppskrytt og at det ikke lønner seg å ha ballen.
Dem om det, de har fått mye å kose seg med. Og mer blir det, for nå har alle dårligere lag fått demonstrert hvordan bedre lag skal gjøres impotente.