LESERINNLEGG Kvinnelig idrettsutøver (20)

Se for deg en livsglad, aktiv, sosial og målrettet fjortenåring. Dette var meg. Som ung og ambisiøs idrettsutøver visste jeg at maten skulle ned, min form for bensin. Noe annet var aldri i tankene. Musklene var der som et resultat av treninga, og sammen med utholdenheten, ga det meg mine største fordeler i idretten. Jeg veide meg aldri og kroppen fungerte optimalt.

I dag er jeg tjue år gammel, og i et rot jeg ikke fatter hvordan jeg har kommet meg inn i. De siste månedene har vært brutale, tunge og ikke minst farlige. Hvordan jeg har rotet meg inn i dette, har jeg tenkt mye på, og jeg skal prøve å ta deg med tilbake i tid. For i løpet av det siste året har jeg klart det jeg trodde var umulig: Nemlig å bli farlig tynn og spiseforstyrret. Det er ikke en dans på roser.

Etter at jeg i fjor valgte å bytte idrett var progresjonen enorm. Treningsgleden og motivasjonen kom tilbake på topp. Treningsmengdene økte, det gjorde derimot ikke matinntaket. Musklene ble gradvis mindre og jeg så på dette som naturlig, da jeg tenkte at jeg ikke trengte dem på samme måte i min nye idrett. I tillegg begynte jeg å leve «sunnere». Først gikk det i mer frukt, grønt og lett-produkter. Jeg innså etter hvert at jeg raste ned i vekt. Det var aldri planen, men tanken om at «det skader aldri å veie litt mindre» ble farlig dominerende. Ballen begynte å rulle og jeg kuttet ut restitusjonsmåltider, lurte meg unna desserter og rømme på taco ble forbudt. Synet mitt på mat og trening var i fred med å bli helt skrudd.

Vekta jeg tidligere ikke hadde noe forhold til, ga nå en bekreftelse på at jeg kom til å prestere enda bedre. Det skjedde ikke, for det går ikke an å forflytte seg raskt fremover når kroppen verken har energi eller muskler. Kroppen gikk på sparebluss. I løpet av noen uker ble jeg ikke-fungerende på idrettsbanen og hang ikke lenger med på hardøkter. Likevel, det aller viktigste, jeg ble ei ikke-fungerende, sur og utkjørt nittenåring som konstant tenkte på mat. Fremdeles hadde jeg ikke innsett hva slags galskap jeg drev med.

Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at mitt usunne, «sunne» kosthold hadde ført til synlige endringer. Heldigvis var det synlig, kiloene hadde rent av. Takket være foreldre, venner og trenere, begynte jeg å skjønne at jeg trengte hjelp. Jeg ble tatt på alvor og gradvis innså jeg at å dytte kroppen i den retningen jeg har gjort, påvirker det aller meste negativt. Idretten ble satt på pause og det sosiale måtte begrenses, for jeg hadde ikke energi til å være en god venn, avgangselev på vgs og idrettsutøver på samme dag.

Jeg er ikke i mål. Hver dag jobber jeg med å få i meg nok mat til at jeg igjen kan gjøre det jeg vil: Gi det jeg ønsker på trening og så slappe av på stranda med en stor is og gode venner. I gode stunder vet jeg at jeg er på rett vei. Andre dager føles dette som et evighetsprosjekt og jeg sovner gråtende av håpløshet. Derfor skriver jeg dette, for for lite energi er skadelig på så mange måter og jobben tilbake er tyngre enn noe annet jeg har gjort.

Dette er til deg, den unge utøveren der ute, om du lurer på om du skal spise bananen i drikkebeltet ditt, så skal du det. Det er faktisk det viktigste du kan gjøre for å ha det enda mer gøy med sporten du elsker.

VG kjenner identiteten til artikkelforfatteren.

Har du en mistanke om at du selv eller noen du kjenner sliter med spiseforstyrrelser?

Ring 22 94 00 10, informasjons- og krisetelefonen til Spiseforstyrrelsesforeningen.