– Suksessen er å samle laget. Det er klart det er krevende hvis det er en ener som gjør sin greie og trekker ut, mens resten gjør andre ting. Det blir vanskelig å utnytte de kvalitetene Johannes har. Jeg er for å ha et team. Man er på samling, trener med hverandre og bruker hverandre, sier Bjørgen til VG.
Klæbo i USA – resten i Sverige
Hun understreker at skader og lignende selvfølgelig skal medføre tilpasninger.
Men på det norske sprintlandslaget har Bjørgen notert seg at Klæbo har valgt sin egen vei til toppform.
Han var riktignok med på to samlinger med laget før sommeren, men nå befinner han seg på andre siden av kloden.
I Park City i USA er 25-åringen på et nesten fire uker langt høydeopphold. Planen er å gjennomføre et langt til før sesongstart.
Samtidig er sprintlandslaget samlet i lavlandet i svenske Torsby. Trolig ser ikke Klæbo og lagkameratene hverandre stort mer før det braker løs på Beitostølen i november.
– Jeg tror også Johannes har masse å lære av gutta på laget. Men det er som trener og leder viktig å være tydelig på det. Begynner det å skli ut, så kommer det en annen som sier at «dette passer ikke for meg», sier Bjørgen og fortsetter:
– Så er det plutselig en gruppe der på bare fire utøvere og de andre er på andre steder. Hever man hele laget, så hever hver enkelt seg.
Bjørgen lanserte onsdag sin ferske bok kalt «Marits metode», utgitt sammen med Guro Strøm Solli – den tidligere toppløperen som har forsket på Bjørgens trening. Blant temaene er motivasjonen tidenes mestvinnende vinterolympier fikk gjennom fellesskapet og laget.
I boken forteller hun at det ikke alltid har vært lett å bygge lag med utøvere som er blant verdens beste, men at de i 2009 etter noen tunge år bestemte seg for at alle skulle være med å utvikle hverandre.
Fortellingen om damelaget de neste årene ble en eventyrhistorie.
Og derfor er valgene tatt på årets sprintlandslag interessante.
På VGs spørsmål om lederne burde sagt til resten av laget at de skal følge Klæbo, som tross alt har vært Norges beste skiløper de seneste årene, svarer Bjørgen slik:
– Ja, der må en trener ta et valg. Hva er målet vårt og hva skal vi gjøre? Er det høydetrening han gjør, så bør egentlig hele laget være med på det. Det er det beste. Begynner det å sprike sånn, vil andre gjøre sin greie også.
– Er du overrasket over at han holder på med sitt og at de andre er der de er?
– Jeg skjønner jo at han vil til høyden. Jeg synes det er rart at de andre ikke har et høyderegime. Og så tenker jeg at det er viktig som trener å samle laget, sier Bjørgen – som for ordens skyld er en svoren tilhenger av systematisk høydetrening.
VG har vært i kontakt med Johannes Høsflot Klæbo som ikke ønsker å legge til noe i saken.
Klæbo har for øvrig tidligere svart på spørsmål om både sitt eget og lagets valg. Han har diplomatisk uttalt at han ikke legger seg opp i andre lagkameraters prioriteringer.
Sprintlandslagstrener Arild Monsen understreker at de har jobbet og fortsatt jobber tett med Olympiatoppen når det gjelder lagbygging.
– Men i dette tilfellet her så har vi hatt en runde med hele laget rundt hva som er målet og plenene. Vi har dette året her landet på at det var greit at en mann får kjøre sitt individuelle høydeopplegg. De andre, meg inkludert, ønsket å kjøre et opplegg i lavlandet. Så får vi se hva det blir fremover.
Monsen er imidlertid klar på at filosofien i bunnen for treningsopplegget er lik for alle, men at det ikke hadde gått an med fire forskjellige ønsker rundt hvor utøverne skulle forberede seg til en ny sesong.
– Da måtte jeg ha satt ned foten. Da er det ikke et lag, da utfordrer du hele landslagsmodellen. Jeg er ett hundre prosent enig med Marit i at vi skal beholde den. Men så blir det noen utfordringer og vi har løst det på denne måten her. Vi får se hvordan det blir neste år. Men nå er laget bekvemme med dette og synes det er greit, sier han.
På det norske distanselaget har de i år gjennomført samtlige samlingsdøgn sammen. Denne uken er de på plass på Sjusjøen.
På spørsmål om det er greit at enkelte har særbehov, eller om alle bør gjøre det samme, svarer Emil Iversen at Bjørgens eget mantra om «at kua må huske at hun var en kalv» er godt sagt.
– Hun var et prakteksempel. Vi kan ikke forvente at alle er sånn, men det er viktig at de største stjernene har det i bakhodet selv om det blir mye jobb på dem. Jeg er slik at jeg også prøver å huske på de som kommer etter, sier Iversen.
Hans Christer Holund mener kunnskapsutveksling er viktig dersom utøvere på laget velger ulikt.
– Man må være litt sammen, ellers er det ikke vits å være på lag på en måte. Laget blir bedre når vi lærer av hverandre, så kunnskapsflyten må være der, sier landslagsveteranen og legger til:
– Heldigvis er det ganske mange profiler i herrelangrenn, ikke på nivå med Klæbo, men en del på dette laget har tatt OL- og VM-medaljer. Vi har nok flere å spille på enn det damelaget hadde i 2010, da det kanskje bare var Marit som var den store stjernen.