Foto: Klaudius

Gullgenerasjonens første steg mot revansj

KOMMENTAR: Runar Espejords retur utløste TILs største borteseier på 25 år. Kall det elendig forsvarsspill eller 1. divisjon. Totalt sett var resultatet mot Ull/Kisa uansett ingenting annet enn sensasjonelt.

Før i tiden, altså tilbake midt på 1990-tallet, var direktesendte TV-kamper i all hovedsak forbeholdt engelsk fotball gjennom Tippekampen. Internett var noe folk flest knapt visste hva var, og det var bare å glemme å få sett en vanlig seriekamp med TIL på TV.

Dermed måtte jeg, som mange andre, følge NRKs nærmest institusjonelle radiosendinger for å holde meg oppdatert om hvordan det gikk med TIL på bortebane. De noe patriotiske kommentatorene var ofte hørbart skuffet hvis bortelaget skulle være så frekke å ta ledelsen.

Og i 1995 hadde gulljagende Molde hatt mye å juble for. Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Ole-Bjørn Sundgot, kjent som de tre S-ene, feide over Fotball-Norge med en begeistring bare Jens Petter Hauge og Bodø/Glimt har gjort bedre. Helt til de fikk besøk av «Gutan» i starten av september 1995.

Hva som egentlig skjedde på gamle Molde stadion kan de lærde sikkert strides om. Resultatet ble uansett historisk sterkt 7-0 til et TIL-lag som hadde nok med å holde seg unna nedrykksstriden. På tross av at de slo Kongsvinger 8-0 hjemme uka før (fortsatt rekord).

Undertegnede fulgte de fullstendig urealistiske scenene hjemme ved radioen som sto i kjøkkenvinduet. Allerede etter at Dagsnytt hadde brukt sine tre tilmålte minutter måtte de sette rett over til Molde for å fortelle om TIL-ledelse. Og det tok jo aldri slutt, til radioreporterens fortvilelse. Spissparet Sigurd Rushfeldt og Tore Andre Flo er jo heller ingen hvem som helst, når man tenker seg om i ettertid.

Like euforisk er det vanskelig å være 25 år og 27 dager senere. Så lang tid tok det nemlig før «Gutan» igjen skulle kopiere denne prestasjonen. 7-0 borte mot et svakt Ull/Kisa er riktignok i 1. divisjon, og man kan sikkert finne mange gode grunner for at prestasjonen i 1995 var sterkere.

Det får andre ta seg av. I situasjonen TIL befinner seg i var dette, på tross av relativt stø kurs mot opprykk, ekstremt befriende. TIL har inntil nylig hatt store utfordringer med å score nok mål til at tabellposisjonen som nummer en skal kunne forsvares. Selv Gaute Helstrup har jo tatt til sosiale medier og vært selvironisk over hvor mange 1-0-seiere TIL har vunnet, sammenlignet med Bodø/Glimts kalassifre.

Derfor tok TIL-ledelsen grep for noen uker siden. En skadeutsatt Fitim Azemi trengte hjelp som spiss, og erkjennelsen av dette kom på Alfheim. Samtidig havnet Runar Espejord bak i køen i Heerenveen. Spoler vi fram, ble svaret et utlån fra Erevidisie til OBOS-ligaen og TIL ut sesongen, og debut mot Ull/Kisa.

I 2016 snakket mange i Tromsø om 1996-generasjonen som TILs neste «hotshots». Lokalmedia grep begjærlig sjansen til å bygge opp Espejord, Mikael Norø Ingebrigtsen, Ulrik Yttergård Jenssen, Jostein Gundersen og Fredrik Michalsen som de nye «Gutan». Selv VG tok turen til Alfheim for å beskrive den nye vinen i nord. Eller det som ble kjælenavnet «Gullgenerasjonen».

Disse fem skulle være bærebjelker i TILs satsing mot å bli et medaljelag i Eliteserien 2020. I stedet ble historien deres preget av salg, comeback, skader og for Michalsens del en permanent exit fra toppfotballen. Skeptikerne til spesielt Espejord og Ingebrigtsen skal du ikke lete langt etter for å finne.

At akkurat disse to, sammen med Jostein Gundersen, hadde hovedroller i tirsdagens historiske oppgjør setter dermed en ekstra spiss på det hele. Espejord spilte bare 45 minutter, men scoret to mål og fikk drømmestarten i comebacket.

Likevel havnet han i skyggen av Mikael Norø Ingebrigtsen som i fjor sommer ble skadet. Og egentlig har vært preget av det siden den gang. Helt til de siste dagene.

For på tross av at han ble plassert ute av posisjon som venstre vingback fikk han fredag en god opplevelse mot Grorud og scoret. Mot Ull/Kisa forsvant tydeligvis alle barrierer. Tre mål og en målgivende er ikke noe som går an å bortforklare.

Og i kulissene må vi heller ikke glemme midtstopperen Jostein Gundersen, som i november 2018 ble sendt ut på banen for å spille – selv om han var skadet. Resultatet var at en skade som skulle holde han ute i to måneder, i stedet ble åtte måneder. Dermed ble aldri 2019-sesongen noe særlig annet enn en kamp for å komme tilbake.

De siste ukene har også han vist nye sider ved seg selv. Noe har åpenbart skjedd siden han framstår med mer selvtillit. Tør å ta på seg press fra motstanderen, og finner rom for å gjøre lagkameratene gode.

Nå er ingenting av dette en garanti for at TIL verken rykker opp eller kommer til å prestere i Eliteserien i 2021, hvis de kommer så langt. At tre «byguta» er sentrale når Sigurd Rushfeldt og Tore Andre Flo kopieres står til terningkast sju.