SKRAPEBEVISET: Til venstre ser du et prøveglass som er åpnet av dopingjegernes maskin. Til høyre avmerkes skrapemerkene som dokumenterte at prøveglassene har blitt åpnet manuelt. SKRAPEBEVISET: Til venstre ser du et prøveglass som er åpnet av dopingjegernes maskin. Til høyre avmerkes skrapemerkene som dokumenterte at prøveglassene har blitt åpnet manuelt. Foto: IOC rapport

Kvinnenes dopingprøver var rene, men inneholdt urin fra menn ...

Kvinner som ble menn, «musehull» i veggen og Nescafé i urinen er noe av det som øker Norges gullsjanser i Pyeongchang.

Litervis av ren urin ble fraktet til Sotsji, alt i godt merkede prøveglass. Det gjaldt å være forberedt. Hull i veggen ble klargjort. Agenter fra etterretningstjenesten satt i beredskap.

Russland måtte «hevne» det begredelige OL i Vancouver i 2010. Tre gull – totalt 15 medaljer – var altfor lite. Mesterskapet på hjemmebane måtte bli en suksess, og i sportsministeriet var planene klare.

Etter lang tids øving hadde teknikere utviklet en teknikk for å åpne prøveglass. Dopingtestene kunne manipuleres uten at det var mulig for det menneskelige øyet å oppdage fusket. Urinprøver stinne av steroider og bloddoping ble fraktet ut av laboratoriet i Sotsji om natten. Væsken ble erstattet med ren urin, korken ble satt tilbake.

Anders Pamer, kommentator

Neste morgen fant dopingjegerne fra det internasjonale dopingbyrået (WADA) ingen verdens ting.

Det skjedde ikke bare i Sotsji. Det skjedde over hele fjølen, i det aller meste av russisk idrett. Og det pågikk lenge. Utøvere fikk proppe seg med nøye oppmålte mengder kjemikalier. Slik at de kunne vinne for «Rodina», moderlandet.

Det er derfor Russland ikke får dra til OL i Pyeongchang.

For vi snakker om tusenvis av prøver, hundrevis av utøvere, et titalls idretter. Russisk idrett var morken og råtten til beinet.

Dette vet vi, mye takket være én mann: Grigorij Rodtsjenkov.

Det var nemlig han som gjorde det. Og etterpå snakket han. Han dokumenterte dessuten de opplysningene han kom med. Rodtsjenkov administrerte fusket. Han mikset dopcocktailer, han tilsatte salt i urinprøvene, han slapp oppi Nescafé-pulver, han vannet dem ut. Alt for å få testene til å fremstå som rene.

Men avgitte dopingprøver havner ikke i avløpet. Derfor kunne WADA komme på uanmeldt besøk til Russland og kikke nærmere på testene. Denne gang visste de hva de skulle se etter. Prøveglassene ble undersøkt med mikroskoper. Saltinnhold ble målt, DNA-tester ble utført.

REDSKAP: Russerne benyttet seg av et metallredskap for å kunne åpne lokket på urinprøveglassene. Metoden avsatte skrapemerker som ble oppdaget gjennom mikroskop. Foto: IOC-rapport

Svarene var nesten komiske. For mikroskopene avslørte skrapemerker på prøveglassene til de russiske utøverne. Russerne hadde likevel ikke reserve-urin fra samtlige dopede olympiere. Improvisasjon måtte til, og dermed ble det i etterkant avslørt at flere av prøvene inneholdt så mye salt – alternativt så lite salt – at de ikke var forenlige med å være avlagt av friske mennesker.

Og, hopp sann, to russiske ishockeyspillere fra kvinnelandslaget hadde skiftet kjønn. DNA-et i urinen avslørte at urinen stammet fra en mann.

En annen urinprøve inneholdt DNA fra to mennesker.

Slikt er vrient å snakke seg bort fra.

Det er da også en strategi russiske myndigheter knapt har forsøkt. De er ikke lei seg for at de fusket, de er lei seg for at det ble oppdaget. Og de er meget sinte på Grigorij Rodtsjenkov – mannen som stilte opp i dokumentarfilmen Icaros på Netflix og som bidro til å avsløre hele svindelen.

Sintest er Vitalij Mutko, den daværende russiske sportsministeren. Han hadde ansvaret, og ifølge Rodtsjenkov var han sentral i hele den skitne planens utarbeidelse og gjennomføring.

Nå er han forfremmet til visestatsminister. Hans neste store oppdrag?

Sjef for sommerens fotball-VM i Russland.

Det ser selvsagt ikke det internasjonale fotballforbundet (FIFA) noe galt ved. Det er jo en organisasjon med en viss fleksibilitet rundt dette med lov, orden og moral.

Derfor får Idretts-Russland skinne i noen uker i sommer. Derimot ikke i vinter. Da skal de få sitte hjemme og gremme seg over «svikeren» Rodtsjenkov og se på at norske utøvere igjen får herje fritt på medaljestatistikkene. For når de statsstøttede doperne blir hjemme, øker selvsagt medaljemulighetene til de andre.

Det er en av få positive sider ved det som utvilsomt er idrettens største skandale noensinne.