Hva går gjennom hodet til en toppidrettsutøver når det som ikke kan skje, skjer? Når du reiser deg i målområdet, kjenner at beinet svikter og vet det er alvorlig? Er det fortvilelse? Sinne? Frustrasjon?
For Lucas Braathen var det noe annet. Det første han følte, var lettelse.
Det hadde vært intense måneder. Reise fra sted til sted. Konkurrere. Aldri hjemme.
Da Braathen ble fraktet bort på båre, kjente han presset som slapp. Nå kunne han dra hjem.
Følelsen skulle ikke vare mer enn i noen minutter.
– Så begynner du å komme på: Jeg har ofret utdannelse for det her. Jeg kunne sikret en veldig god fremtid. Men jeg valgte denne ruten, og den avhenger av et kne. Og nå klarer jeg ikke å gå. Da kommer stresset og angsten for valget jeg har tatt.
Derfra og ut var det en berg-og-dal-bane med tanker. OL var bare 13 måneder unna.
Kompis i sykesengen
Da Braathen falt over målstreken i sveitsiske Adelboden 8. januar i fjor, hadde lagkamerat Atle Lie McGrath forlatt området.
I stedet så han gjennom TV-skjermen kompisen deise i bakken. Selv lå han i sykesengen med ispose på kneet og beinet høyt hevet.
I 1. omgang av rennet hadde han havnet rett i nettet. Nå ble han grepet av en følelse av håpløshet.
– Jeg skulle ønske jeg kunne være der og støtte ham, men jeg lå der i sengen med ødelagt kne selv, sier McGrath.
Da Braathen senere forsto at også kameraten var stygt skadet, plukket han opp telefonen og ringte.
I skademørket ble galgenhumor redningen.
«Du klarer faktisk ikke å gi slipp på meg, du», sa McGrath. «Nei, jeg gjør vel egentlig ikke det», svarte Braathen.
Om kvelden møttes de på hotellet. De sa ikke så mye, men ga hverandre en varm klem.
Plutselig kjente Lucas Braathen at han svevde.
Så var det som han ble sugd ned mot bakken.
Han reiste seg, men kneet sviktet.
På båren fløy tankene gjennom hodet.
Som Aamodt og Kjus
Jeg husker at jeg så det dramatiske rennet på TV. De to talentene hadde gjort inntrykk da de tidligere den vinteren suste inn i verdenstoppen.
Det var noe spesielt med dem. Én ting var ferdighetene. En annen var utstrålingen. Og en tredje var det fascinerende samspillet dem imellom.
Dette var utøvere norsk idrett kunne få glede av i mange år. 2020-årenes svar på Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus.
Og for dem ville den dagen i Adelboden og månedene etterpå bli definerende.
Jeg bestemte meg for at dette var en historie jeg ville fortelle. Derfor fulgte vi i Aftenposten dem på veien tilbake.
Det svingte mellom oppturer og nedturer, tvil og håp, men et drøyt år senere kan den veien føre til medaljer i OL.
Begynnelsen
Denne historien starter ikke i Adelboden. Den starter i Kirkerudbakken i Bærum for rundt ti år siden.
Den sommerdagen møttes Braathen og McGrath for første gang.
Braathen var kommet fra Kongsberg. Ti år gammel var han så ambisiøs at han søkte seg til et bedre treningsmiljø.
Braathen selv husker ikke så mye fra denne dagen. Spesielt ett minne er klistret i McGraths minne. Under en push ups-konkurranse presset de hverandre til det ytterste.
– Det tok litt tid før jeg ble veldig seriøs med alpint. Jeg drev med fotball, langrenn og alt mulig. Men jeg innså likevel at han her kunne være veldig fin å ha ved min side. Det var voksent tenkt, men jeg er glad for at jeg tenkte det, sier McGrath.
Braathen har brasiliansk mor. Han er fra det han beskriver som en veldig åpen familie. 11-åringen som kom til Bærum, ble lagt merke til. Han boblet over av energi.
– Jeg synes han er kjempelik nå som han var da. Han endrer seg ikke basert på resultater eller hva folk sier. Han er seg selv hele tiden. Det er veldig kult å se, sier McGrath.
Han tror ikke at han hadde vært i verdenstoppen i dag uten kameraten. De har fulgt hverandre tett hele veien. I ungdomsårene lå Braathen litt foran.
– Hvis jeg en dag trodde jeg hadde kjørt bra, kunne han følge opp med å gruse tiden min. Da innser du hva som er mulig. Han var foran meg, men for hvert år kom jeg nærmere.
McGrath gir et eksempel. I oktober 2020 vant Braathen for første gang et verdenscuprenn.
– Jeg sto der uten poeng i storslalåm. Jeg var aldri kommet til en 2. omgang. Da tenkte jeg: Nå må jeg legge inn ekstra mye arbeid. Tre renn senere sto jeg på pallen, sier McGrath.
– Vi hadde et rivaleri, men det gjorde oss veldig tette, beskriver Braathen.
Han ble født bare to dager før lagkameraten. I toppidrett har to dagers aldersforskjell betydning. Det har McGrath fått merke.
– De siste årene var jeg yngst på laget med to dager. Den yngste får kjørt seg. Det er masse små plikter, sier han og ler.
Mørket
19. februar 2021: Selv i mørket skulle de følge hverandre. Spirituelle ville kalt det skjebnen. De skulle kjørt VM nå. I stedet var de gjester under NRKs sending.
Hvordan er den følelsen?
McGrath og Braathen taklet det ulikt.
– Noe av det kjipeste med å bli toppalpinist, er at man ikke kan se på renn. Jeg elsker å se på skirenn og synes alltid det har vært veldig gøy. Nå fikk jeg se på alt som en skikkelig fan, sier McGrath.
Men han kjente på rastløsheten. TV-sendingene var en påminnelse om alt han selv ikke kunne gjøre.
Braathen visste at han kunne kjempet om medalje i det verdensmesterskapet. De tankerekkene måtte stenges.
– Jeg måtte slå litt opp med sporten. I store deler av sesongen så jeg ikke renn. Jeg hadde lagt det så fra meg at det oppriktig var uinteressant for meg. Jeg har så mye bra mennesker rundt meg og andre morsomme ting jeg kan gjøre.
Å se renn var å bli dratt inn i et mørke. Braathen søkte seg mot lyset.
Opptreningen
Alle som har vært gjennom en større kneoperasjon, kan kjenne seg igjen i hvor hjelpeløs man føler seg rett i etterkant. Man mister kontakten med musklene. Styrken svinner.
Selv røk jeg menisken før sommeren i fjor. Det var selvsagt kjipt. Livet begrenses. Men jeg kunne tross alt fortsette å skrive.
Det er verre for en toppidrettsutøver som lever av kroppens ytelsesevne.
– Det er ganske håpløst når du sitter i sengen etter operasjonen og ikke kan bøye kneet mer enn ti grader. Så er det renn på TV, og du ser hvordan skiene klaprer mot snøen. Det ser så brutalt ut. Det eneste du tenker da, er at mitt kne aldri kommer til å klare noe sånt igjen, sier Braathen.
Det kan føles som at du lyver for deg selv, beskriver han. At du jobber mot noe du egentlig ikke helt har troen på.
Noe som er så fascinerende med kroppen, er hvordan den leges. Man føler ikke fremgangen fra økt til økt, men dager blir til uker og måneder, og plutselig føles sykeseng og ti graders bøy som fjern fortid.
Sakte kommer styrken tilbake. Slik solen skjærer gjennom et skydekke, begynner mestringsfølelsen å vinne over tvilen.
Time etter time i styrkerommet.
Løft så tunge at du nesten svartner.
Veien tilbake mot toppen er brutal.
Samspillet
Å ha hverandre ble viktig i skademånedene. I perioder spiste de lunsj sammen hver dag etter trening. De oppdaget nye steder i Oslo.
McGrath mener at begge har en lik arbeidsvilje. De bryr seg begge om å heve både seg selv og omgivelsene. Men de er også veldig ulike.
– Vi er helt forskjellige på nesten alt, men samtidig så tette, fastslår Braathen.
– Jeg er nok mer eksperimentell av oss, mens han er mer stabil. Jeg vil ofte prøve og feile. Han vil finne en ny dybde av stabilitet. Vi lærer av hverandre. Begge deler må være på plass den dagen du skal vinne verdenscupen sammenlagt.
McGrath sier han er roligere og ekstremt mye mer organisert.
– Han er helt håpløs. Vi har bodd på rom sammen hele forsesongen. Han har ikke på alarm én dag. Han kommer seg ikke opp av senga uten meg. Jeg står opp, lager kaffe og henter brød, og etter en halvtime ligger han fortsatt i senga.
Da er det bare én måte å vekke Braathen på: McGrath river av ham dynen.
Tilbake på ski
Veien tilbake fra skade kan deles inn i milepæler. Operasjon. Ligge rett ut. Uker med krykker. Styrketrening. Time etter time med monotone øvelser.
Til slutt er kneet så sterkt at man kan kjøre ski. For McGrath kom det etterlengtede øyeblikket i mai.
– Det var en glede på ski jeg knapt har følt før.
Men én ting er å kunne stå på ski. Noe helt annet er det å skulle returnere til verdenstoppen. De timene man selv har brukt på hvile og kjedelige øvelser, har rivalene brukt på å trene optimalt.
Likevel kan en skade også gi muligheter. Kanskje får man tid til å utvikle andre sider man kan dra nytte av senere.
I tillegg er det en mental test.
– Jeg vet alltid at jeg kan vinne et renn. Men før denne sesongen mistet vi mange treningsdager på grunn av dårlig vær og forhold. For første gang tenkte jeg: Dette kan faktisk ikke gå bra, sier Braathen.
Rett før sesongstart kom mestringsfølelsen han jaktet. Selvtilliten steg.
– Det er en sterk side jeg har. Jeg har mistet mange dager andre ikke har, men det klarer jeg å ignorere helt.
Comebacket
Hadde dette vært et filmmanus, ville kanskje fortsettelsen her vært at duoen føk rett tilbake til topps.
Men virkeligheten følger ikke et manus. McGrath brakk tommelen på nyttårsaften. Da Braathen var tilbake i bakken i Adelboden hvor han skadet seg så stygt, turte han ikke fullføre.
Så løsnet det. Bare uken etter vant Braathen slalåmrennet i Wengen. Han kjørte seg opp fra 29.-plass etter 1. omgangen. Dermed gjorde han noen ingen har klart før ham.
Lucas Braathen vant i Wengen.
Atle Lie McGrath var tilbake på pallen.
For McGrath varte tvilen lenger, men uken før OL ble han nummer to i slalåm i Schladming. Det er et av de største rennene i alpintsirkuset.
Da pallplassen var i boks, sank han ned på kne. For første gang i karrieren greide han ikke å stoppe tårene fra å velte frem.
I OL kan de skrive seg inn i norsk idrettshistorie, men skulle det ikke skje der, er mulighetene mange i årene fremover.
Det siste året har gitt begge et sterkt grunnlag. Kontrastene de har fått merke, kan være et bilde både på toppidretten og livet.
– Etter skaden føltes det som at noe ble revet ut av meg, sier McGrath.
Andre kunne gitt opp etter en sånn smell. Men det er noe som holdt motet oppe, fastslår han.
– Vi driver med toppidrett for de gode øyeblikkene.