Vi må helt tilbake til 2009 for å skjønne hvordan fotballhatet oppsto.

17 år gamle Ruben Gabrielsen spiller sitt første derby. Lillestrøm taper 2–1 for Vålerenga, og Gabrielsen mener han lot seg lure for lett da Mustafa Abdellaoue scoret det som ble vinnermålet.

– Syndebukk, melder Gabrielsen når han bytter til joggesko etter en treningsøkt på Lillestrøm-feltet før kveldens derby.

– Det føltes sånn i hvert fall. Det var da hatet oppsto. Det er vonde minner. Jeg blir frustrert og sint når jeg tenker på det. Samtidig har jeg hatt mange gode følelser rundt derbyet opp gjennom årene. Det betyr noe ekstra for meg den kampen.

Når han spoler tilbake innrømmer han at han kanskje feller en historisk hard dom over egen innsats.

– Kanskje, men som fotballspiller må du være hard mot deg selv. Det er et minne jeg ikke har lyst til å slippe heller fordi det er det som trigger meg i en kamp. Jeg kunne kanskje si at det var ikke min skyld at Vålerenga scoret den gangen, men jeg velger å ta den fordi det trigger meg og gir meg et ekstra «hat» mot Vålerenga.

– Du er ikke redd for å nøre opp under denne feiden mellom Lillestrøm og Vålerenga når du snakker om hat?

– Jeg får ikke styrt hva enkelte gjør og sier, men det er en stor forskjell mellom hat og fotballhat. Jeg bruker fotballhatet til å motivere meg. Jeg vil at det skal være sånn og vil ikke ta det vekk. Om du er Vålerenga-fan ønsker jeg deg alt godt i livet, men ikke i de 90 minuttene vi spiller. Det er jeg tydelig på og sånn skal det være.

– Kan ikke det du sier føre til mer «bensin på bålet?»

– Nei, jeg hater dem i 90 minutter, så håper jeg at de hater meg like lenge. Det er sånn lokaloppgjøret mot Vålerenga er for min del. Det er et fotballhat. Så fort den kampen er ferdig så håper jeg VIF-fansen drar hjem til familien og har en super dag, en fin måned og et flott år. Jeg ønsker dem alt godt i livet, bare ikke fotballivet, sier Gabrielsen.

Selv måtte han til Molde for å få skikk på Vålerenga-statistikken. 10 ganger møtte han Oslo-laget, bare én gang var han med på å tape.

– Ullevaal stadion, sier 31-åringen tvert.

– Jeg husker det. Det var i Norway cup-uken. Jeg ble buet på fordi jeg kalte dem for «søpla».

Vålerenga vant 3–0 den augustdagen i 2016.

– Jeg har full kontroll på alle kampene jeg har spilt. Det betyr all verden for meg de kampene. Det er de jeg gleder meg til.

Det er ingen Lillestrøm-spiller som har en bedre statistikk mot Vålerenga enn Ruben Gabrielsen.

– Og slik ønsker jeg at det skal være. Jeg har spilt mange viktige kamper, men det er disse som betyr mest for meg. Jeg er villig til å gjøre alt for å vinne de kampene.

31-åringen var i LSK fra 2009 til 2014. Etter opphold i Molde, København, Toulouse og Austin er han tilbake i Lillestrøm – et LSK som er noe helt annet enn hva han forlot. – Det er en vinnerkultur her nå. Det er ingen frykt, det er ambisjoner. Folk har lyst til å vinne noe, de har lyst til å komme seg ut. De har ikke bare lyst til å unngå nedrykk. Dét er forskjellen.

– Og med deg? – Alle vet hva jeg står for. Det er ikke en klubb jeg har vært i som ikke har vunnet noe, bortsett fra denne. Det er det som er målet mitt, hvis ikke hadde jeg ikke kommet hjem. Da hadde jeg dratt til en annen klubb med mer penger. Jeg hadde nok av tilbud, men ville hjem fordi det var best for meg og familien min.

Han kunne blitt i USA eller gått til en bedre liga, men nå prioriterte han kona og de to barna på fire og to år.

– Jeg er en familiemann og dette har de fortjent. De er veldig fornøyd og jeg er veldig fornøyd. Jeg har tatt det riktige valget og er en lykkelig mann. LSK er en klubb som tør å ha ambisjoner, tør å prate litt høyt og tør å være Lillestrøm. Jeg er så glad for at jeg kan være en Lillestrøm-gutt som kommer inn her og smiler hver dag. Jeg er kanskje litt stor i kjeften. Det er ikke alle som liker meg, men de fleste er veldig glad i meg, sier Gabrielsen og gliser.

Da VG var innom treningsfeltet før VIF-møtet var 31-åringen den siste som forlot. Det skjedde ikke før trener Geir Bakke hevet røsten og sa at nå er det nok trening.

– Problemet er at jeg er et barn i hodet. Jeg er 18 år i kropp og sinn. Det kan ingen ta fra meg. Jeg er en litt rar cocktail. Folk tror at jeg er en idiot som løper rundt og er litt spydig, men jeg gjør ganske mye for å holde meg i form. Det kommer ikke gratis. Jeg legger ned nok av innsats og timer for å holde meg klar til kamper. Så er dette en ting jeg elsker å gjøre. Jeg synes det er moro å bli bedre. Det er moro å være ukomfortabel. Det er da jeg skinner som best.