Da kultur- og likestillingsminister Abid Raja møtte pressen ved operaen i Oslo mandag formiddag hadde han med seg tre idrettsprofiler. Både Yngvar Andersen, Siri Nilminie Avlesen-Østli og Marco Elfasidi skal sammen med Raja delta på et møte med Norges idrettsforbundet på torsdag.

Blant tingene som skal tas opp der er Rajas krav om en rapport fra Idrettsforbundet, med rasisme i norsk idrett som sentralt tema.

Siri Nilminie Avlesen-Østli, Yngvar Andersen og Marco Elsafadi (t.h) vil rasismen til livs i norsk idrett. Her fra møtet med Abid Raja utenfor Operaen i Oslo mandag formiddag. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

– Status quo ikke godt nok

Yngvar Andersen sier han i mange år har latt være å heve stemmen når han har sett og opplevd rasisme. Nå er den tidligere friidrettsutøveren klar for kamp.

– Det viktigste for meg er ikke å få flere folk til å bli antirasister, bare å slutte å være rasister. Da må de som har vært rasister bli tatt inn i varmen, og så må de oppfordres sterkt til å slutte med det, sier Andersen til NTB.

– Blir det for militant, så tror jeg status quo er det beste vi kan oppnå – og det er ikke godt nok.

Andersen tror de fleste er enig i at rasisme er feil, men poengterer at det fortsatt skjer og at det har få konsekvenser.

– Hvis en kan gjøre det lettere å unngå å diskriminere, er det en utrolig bra vei å gå. Samtidig skal historien behandles, traumene skal snakkes om, men jeg tror det er viktig at vi bare stopper med rasismen nå. Så kan vi diskutere de statuene og de hvite privilegiene akademisk og teoretisk som et tillegg, sier Andersen.

Enorm respons

TV 2-profil Siri Nilminie Avlesen-Østli tror det er blitt en vanlig at mennesker som utsettes for rasisme holder kjeft. At man tenker at «man bare må tåle det», for så å gå videre.

I en kommentar på tv2.no i forrige uke beskrev hun hvordan hun hadde opplevd rasismen. Hun forteller at responsen har vært overveldende.

– Responsen har vært veldig massiv. Det har vært utrolig varmende og skikkelig fint. Det har vært på tvers av om man har kjent på det selv, kjenner noen, er adoptivforelder eller innvandrer, sier hun, og fortsetter:

– Hvis man ikke sier det høyt, er det ingen som har noe grunnlag for å vite hvordan det faktisk oppleves. Da det endelig kom et momentum til å ta det opp, tenkte jeg at om det kunne hjelpe noen, så vil jeg være glad for at jeg turte å ta det opp, sier Avlesen-Østli.

– Viktig signaleffekt

Hun forteller om en oppvekst uten klare rollemodeller, og er glad for at problemet endelig er blitt satt på dagsordenen.

– Det er en viktig signaleffekt her. Det at idretten, også i ledersjiktet, speiler at det er diversitet i samfunnet vårt. For meg som vokste opp uten noen mørke rollemodeller, er nettopp dette ekstremt viktig. Det å vite at jeg også kan få ting til med min hudfarge. Det å vite at hudfargen ikke er noen hindring for meg. Det er noe man kjenner veldig på som barn, i alle fall. Jeg følte meg ensom. Alle hadde noen på landslaget de lignet på, men hvem skulle jeg kjenne meg igjen i? Jeg lignet jo ikke på noen, sier Avlesen-Østli.

Hun håper nå at idretten kan befeste sin posisjon som en arena uten rasisme, fordommer og diskriminering.

– La oss bruke idretten som et fristed der vi aksepterer hverandre, sier hun.