Han klappet 17 år gamle Jesper Robertsen på ryggen og tok et par spensthopp. De gule skoene skinte i flomlyset i det fjerdedommeren holdt opp nummeret som viste at Magnus Andersen (35) skulle byttes inn til sin siste TIL-kamp.

Mot han kom kaptein Ruben Yttergård Jenssen gående med et smil og tok av seg armbindet med pride-fargene. Ingen brydde seg der og da om at TIL lå under 0–2 og var i ferd med å tape serieavslutningen mot Viking på Alfheim.

For i det Andersen gikk inn på banen etter snaut 68 minutter var det til sin 310. kamp med TIL-drakten på seg. Kun fire spillere har flere, og det var ikke å dra det for langt da hovedtrener Gaute Helstrup etter kampen tok i bruk ordet legende.

Etter sin ellevte TIL-sesong ble Andersens exit behørig markert – både de siste ukene, og ikke minst på selve dagen. Både av klubb og supportere. Vi snakker tross alt om en av de største og mest kjære TIL-profilene, på tross av en beskjeden framtoning. Aldri har han ropt høyest eller snakket i de største bokstavene. En spiller som har vunnet sølvmedalje med «Gutan», som er toppscorer for TIL i europacuphistorien og som i store perioder av karrieren vært en av de mest betrodde på Alfheim.

TIL har nemlig innsett at de har gjort en for dårlig jobb med å markere utgangen til store profiler som har spilt i klubben, og ville ta konsekvensen av det. Når man ser forbi alle de gode ordene Magnus Andersen fikk fra en hel fotballby, er det likevel ikke nok til å glemme hvordan han gjentatte ganger har blitt dårlig behandlet av klubben sin.

Som da han vinteren før 2019-sesongen ble tilbudt ett år ekstra i TIL, med den haken at han i praksis måtte spille gratis.

Eller da klubben, så sent som i sommer, gikk bak ryggen på han, og forhørte seg med Alta om en mulig låneavtale. At klubben ikke ønsket å satse på Andersen er én sak, men det ligger i kortene at en spiller med fartstid som Andersen først burde blitt konsultert. I stedet for at offentligheten, og han selv, skulle få høre det fra Morten Gamst Pedersen på en radiosending på NRK.

Rune Robertsen, sportsredaktør og kommentator, iTromsø Foto: Ronald Johansen

Vi skal heller ikke glemme at flere trenere satte han helt ut kulden, langt opp på tribunene. Bård Flovik gjorde det våren 2017. Simo Valakari kom samme sommer, og fulgte opp. Ikke før i 2019 kom Andersen inn igjen, da Valakari ikke hadde andre å velge i grunnet skade, og svarte med å bli den spilleren med flest målpoeng hele sesongen.

Kanskje er det Andersens evne til å være en lagspiller som gjør det lettere å behandle han på denne måten. Hvis det da ligger i begrepet lagspiller ikke å si ifra når man føler seg urettferdig behandlet.

Heller ikke dagens hovedtrener Gaute Helstrup går helt fri. Han og klubben valgte å forlenge med Andersen foran årets sesong, uten at det betydde noe som helst. Det ble tidlig klart at Andersen ikke var en spiller som skulle satses på, og han havnet i fryseboksen sesongen igjennom.

Igjen et privilegium for en trener som ønsket å satse annerledes, men litt merkelig fordi det ikke blir tilfeldig når finnmarkingen ikke spilte gjennom hele sesongen. For når Andersen på iTromsøs direktesending etter Viking-kampen, sa at han ønsket å fortsette ett eller to år, burde TIL latt han gå allerede i fjor. Slik at 35-åringen på den måten kunne bruke sine siste fotballår på mer enn å sitte på benken og tribunen her i Tromsø.

De kastet bort både hans egen, og deres egen tid gjennom å skrive på den ekstra kontrakten. Og burde heller bare vært ærlig med seg selv, og Magnus.

Likevel er dette vann under brua, fordi det enkleste er å gjøre det jeg gjorde i linjene over. Å være etterpåklok. Ikledd den kule QR-drakten, fikk Andersen i det minste kjenne på en avslutning der han ble hyllet som en betydelig spiller i klubbens 101 år lange historie. Så får vi håpe han får den slutten han selv ønsker seg et annet sted enn i TIL – nemlig som en viktig mann, på banen.