Svenskeharselas, fyllekjøring, rockestjernestatus, landslagsexit til fordel for privatlag og gull i sporet. Mellom 2006 og 2018 handlet det meste om Petter Northug i norsk langrenn. Med respekt for alle andre, de ble en parentes mot den trønderske superstjernen. Det er ingen overdrivelse.

Fordi ingen kunne være likegyldig til denne frekke trønderen. Selv mange som i utgangspunktet ikke brydde seg en døyt om ski, hadde en mening om, eller fulgte med, da Northug kom på skjermen. Én ting var at han hadde suksess, men de drøye meldingene og nedturene gjorde at han skapte en aura som strakk seg langt forbi selv storheter som Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie. I hvert fall målt i oppmerksomhet.

Northug var sågar omstridt når det kom til måten han vant på. Å ligge langt bak feltet på lengre distanser, for så å stake seg forbi alle sammen med bare få hundre meter igjen igjen, ble av enkelte sett på som uredelig og unorsk. Da han la opp, skapte det til og med en tomhet på andre siden av svenskegrensa. Fordi han ga hele sporten masse tiltrengt oppmerksomhet.

Langrenn er ikke egentlig mer avansert enn at du tar på deg et par ski og staver. Går ut i nærmeste skogsområde, og setter av gårde. Det norskeste av det norske. På linje med fenalår, mariusgenser og 17. mai.

Så kjedelig og lite kult som langrenn kan virke, klarte Northug å sprite det opp til å bli ekstremt stort, også blant barn og ungdom. Jeg så med selvsyn den vanvittige effekten han har under NM i Tromsø i 2016.

Det gikk et sus gjennom publikum hver gang han kom gående til start, og alle så på Northug da han tok rundene forbi stadion. Galskapen nådde et nytt nivå da arrangøren signaliserte at Northug kunne signere autografer etter ett av rennene. Bortimot tusen unger måtte gå skuffet hjem, fordi det rådet kaos rundt profilen.

Sentralt i denne oppbyggingen er NRK. Som formidler av verdenscup, NM og en rekke av de internasjonale mesterskapene siden TV-mediets gjennombrudd på 1960-tallet har «krinken» vært stedet å følge langrenn.

Når 2021 er i ferd med å bikke over i ett nytt år er det ikke slik lenger. Petter Northug er ferdig som langrennsløper, og har attpåtil gått over til TV 2 i en ekspertrolle.

På rettighetsfronten i verdenscupen er det alt annet enn oversiktlig, sett fra utsiden. Fra og med denne høsten viser NRK, TV 2 og TV3 renn, avhengig av hvilke land de arrangeres i. NRK har i utgangspunktet Norge. TV 2 har rennene i Sveits, som inkluderer Tour de Ski. Resten går på TV3, TV4 eller en viasportkanal. Alt dette fordi et selskap kalt Infront har kjøpt rettighetene til verdenscupen i alle land foruten Norge, og selger til høystbydende kanal i hver av dem.

Kobler vi dette med et ganske profilløst landslag, spesielt på herresiden, ser alle hva slags vei dette går. For selv om det i utgangspunktet skal framstå enkelt å få folk til å skifte kanal for å se langrenn, viser seertallene en dramatisk nedgang. VG meldte sist helg at langrenn taper flere hundre tusen seere når de ikke går på NRK.

Da lover det ikke godt at heller ikke de resterende verdenscuprennene i Norge ikke skal gå på NRK. På grunn av en bytteavtale med TV 2 skal både Drammen og Holmenkollen vises der.

Alt dette kommer bare på toppen av de andre utfordringene langrennssporten står mot. Snømangel og stadig mer sviktende rekruttering er vanskelig nok i seg selv, og vi må heller ikke glemme konkurransen mot Premier League, Champions League og Eliteserien. Ironisk nok har også den enorme norske dominansen sørget for å svekke interessen.

Petter Northugs inntreden var den direkte årsaken til at norsk langrenn økte fra rundt 25 millioner i sponsorinntekter i 2006 til rundt 80 da vi snakket 2015. Disse sponsorene vil ha synlighet, profiler og interesse. Og når NRK har rettighetene til Ski Classics og Norgescupen er det disse som vil få dette på jevnlig basis.

Rune Robertsen, sportsredaktør og kommentator, iTromsø Foto: Ronald Johansen / iTromsø

NRKs ufrivillige exit er i ferd med å ta fra dem alt dette. Vi trenger ikke se lenger enn til skøyter for å se hva kanalbytte betyr.

Det tvinger langrennssporten til å ta langt mer drastiske grep i Norge. Uten «krinken» på laget vil det kanskje ikke hjelpe verken med nye og kulere øvelser, eller privatlag lik det vi ser i sykkel.

I verste fall ender det opp med at det kun er OL og VM som skaper virkelig engasjement. Kanskje havner vi der uansett, men statskanalens tap er alle langrennsinteressertes tap.