Når historien om TIL skrives, vil de siste ni årene bli sett på som en mørk tidsalder. Hvor ille, og hvor lenge denne perioden vil være, vet selvsagt ingen.

Vi vet derimot at de som er på Alfheim, det være seg spillere, trenere og andre, jobber med et mål om at TIL snarest mulig skal bli noe mer enn bare en parentes i norsk fotball. Slik de på ingen måte var høsten 2012, da Gutan gjorde det bra i serien, men på grufullt vis tapte cupfinalen.

Det står med andre ord ikke på viljen hos de involverte, slik det heller ikke har gjort på de foregående trenerne, direktørene eller spillerne som har forsvunnet ut siden klubbens forrige storhetsperiode. Nådeløst målt blir de uansett. Fra uke til uke og resultat til resultat.

For nå er vi der igjen, dit vi så sent som i mai fikk et lite håp om at TIL ikke skulle havne. I den skrekkelige, men akk så kjente nedrykksstriden. Googler du ordene nedrykksstrid + Tromsø får du 10.900 treff. Cirka 10.850 mer enn det burde vært.

Dessverre skulle noen brukbare treningskamper ikke være representativt for hva slags resultater som kom etterpå. I skrivende stund har TIL vunnet tre av 18 kamper, ingen av dem på Alfheim.

Jeg kan ikke påstå at vi ble lurt. En gryende optimisme hører med enhver oppkjøring. Men Qatar-boikott eller spennende nykommere gir ikke automatisk verken poeng eller seire når alvoret kommer i gang.

Derfor måtte TIL på spillerjakt i sommer. Som endte med et relativt sensasjonelt comeback. Zdenek Ondrasek var bedre enn det jeg forventet, da han kom inn mot Rosenborg på Lerkendal forrige søndag. Så effektfull var påvirkningskraften hans at TIL kom tilbake fra å ligge under 0-2. Som kjent gikk selvsagt alt galt på overtid av overtiden, og RBK vant 3-2 etter å ha satt inn spillere som Per Ciljan Skjelbred. Han alene har angivelig høyere lønn og signeringsbonus på ett år enn hele TIL-stallen.

At TIL skal signere en snart 33 år gammel spiss fra Tsjekkia er likevel et tegn på desperasjon. Noe klubben faktisk er. To poeng skiller ned til de tre siste lagene på tabellen. Noe som gjenspeiles på spillere og trenere.

I et intervju med iTromsø kalte Tomas Totland søndagens kamp mot bunnrival Brann som en cupfinale, sånn bare for å understreke viktigheten. Det skjer i lys av at det etter kampslutt fortsatt er 11 kamper igjen. Noe som er med på å underbygge et inntrykk jeg har hatt denne uka, at det føles som vi snart er ved veis ende. Selv om det på ingen måte er tilfelle.

Jeg satt på et nesten tomt Alfheim, da TIL trente torsdag formiddag. En standard og lett forglemmelig økt der oppvarming ble etterfulgt av 11 mot 11-spill. Det antatte A-laget fikk tildelt gule vester. Med profilene Runar Espejord og Ondrasek på topp. Og den meget spennende August Mikkelsen på midtbanen.

Mot slutten hadde hovedtrener Gaute Helstrup sett nok. Han blåste av, marsjerte inn på midtbanen og var tydelig oppgitt over de siste minuttene.

- Spiller vi slik på søndag taper vi 5-0, ropte han så det gjallet i tribunene.

Ikke hverdagskost, skal vi tro folk som kjenner Helstrup. Kanskje var det et trekk for å vekke spillerne, få ut det lille ekstra? Kanskje forteller det noe om presset Helstrup, i sin første eliteseriesesong, er under?

Det vi vet er at TIL ikke vinner hjemme, og er i ferd med å gjøre klisjeen «Fort Alfheim» til et svært ironisk uttrykk.

Galgenhumoren kan sitte løst i Tromsø etter alle disse fiaskoårene der suksess blir et stadig fjernere minne. På samme måte som gule blader på bakken og stadig kortere dager, hører TIL-krise høsten til.

Vi kan håpe på noe annet, men ingen lar seg vel overraske om «cupfinalen» mot Brann forsterker det som allerede er blitt en sannhet i Tromsø.