Gjennom snøbygene drevet fram av balsfjordvinden, drev TIL-spillerne de siste forberedelsene til sesongstart. Noen av dem ikledd lue. De mer vågale kjørte uten.

Innenfor vinduene oppe i kantina spiste skoleelevene lunsj. Utenfor gjerdet på arenaen spaserte en i nabolaget en formiddagstur med bikkja. Alt helt som vanlig. Bortsett fra at det ikke er det.

Hvis du er fotballinteressert, som mange av oss er, finnes det noen spesielle hendelser gjennom året vi alltid vet kommer. Møtet med erkerivalen er ett slikt. At overgangsvinduet stenger er et annet, noe som skjedde torsdag kveld, da TIL hentet en finsk spiss på lån fra svenske Häcken.

Men det største, viktigste og kanskje mest etterlengtede øyeblikket som hvert år kommer, er sesongstarten. I Norge er vi så «heldige» at oppkjøringen varer fra midten av januar til starten av april. I to og en halv måned må vi følge laget i treningskamper, samtidig som det etter beste subjektive evne tolkes hvordan dette kan bli.

Siden kampene i oppkjøringen ikke gir ett eneste poeng, er det lett å tolke det som skjer i en eller annen fordelaktig retning. Hvis spissen ikke scorer, da kommer han nok i form til sesongstart. Hvis vedkommende derimot skulle slumpe til å score, da vil kritikerne poengtere at han nesten ikke scoret i fjor, og at «alle» scorer i treningskamper. Dessuten er det en tungslitt myte at det er et godt tegn med en dårlig generalprøve.

Som trener har du i hvert fall sikret deg greit når det ikke spilles om poeng. Et tap på vinteren kan bortforklares med at «vi trenger litt mer tid til å sette spillet», eller klassikeren «vi jobber med forsterkninger.» Sistnevnte sitat er egentlig en desperat bønn til egen klubbledelse om å finne penger til, aller helst to-tre, nye spillere.

Det kan, fra utsiden av en fotballklubb, forsøke å dramatiseres voldsomt opp hvis resultatene i oppkjøringa blir helt hinsides ræva. Som RBK opplever nå. RBK har tapt 0-3 mot Ranheim og Raufoss, to klubber hvis foruten forbokstaven, har fellestrekket at OBOS-ligaen er tilholdsstedet. TILs 2-1-seier mot Rosenborg i Trondheim framstår plutselig ikke så imponerende som ved første øyekast.

Likevel betyr dette absolutt ingenting, hvis Rosenborg tar poeng, eller enda bedre, vinner mot Bodø/Glimt søndag kveld. I Tromsø har resultatene ikke gjort oss så veldig kloke på hva TIL egentlig står for de siste ukene. Det vi derimot vet er at en seier i serieåpningen mot Odd vil skape en optimisme TIL ikke akkurat har vært bortskjemt med de siste ni årene.

Jeg tror de fleste som følger TIL har en avmålt optimisme i ukene inn mot den første seriekampen. Et slags naivt håp om at det kanskje denne sesongen blir bedre enn i fjor, og kanskje den beste på mange år. Et mindretall av de jeg kjenner er havnet i en annen kategori. De har opplevd så mye motgang at de tar nedturen på forhånd. De forventer at TIL skal havne i nedrykksstriden.

Å mene noe om TIL er den jevne tromsøværingens store privilegium. Hvis ingen mener noe om TIL, er de blitt irrelevante, og hele grunnlaget for klubbens eksistens som toppklubb står på spill. Selv er jeg betalt for å mene noe om det som skjer på Alfheim – og ettergå de valgene som tas. Hva de burde ha gjort, og hvorfor de burde ha gjort det.

Eller spå inn i framtiden hvem som kommer til å lykkes, og hvem som ikke vil gjøre det. Sette spørsmål ved ansettelser, avsettelser, spillerkjøp og spillersalg. For ikke å glemme den økonomiske styringen, og alle aktørene rundt TIL som har en egeninteresse. Ikke bestandig veldig lystige tema å ta opp.

Alt dette kommer litt på sidelinja de siste dagene inn mot serieåpningen. Søndag kveld er jeg på plass i Skien. Og i øyeblikket når spillerne går ut på banen, er alle muligheter enda der. På det tidspunktet har TIL ikke spilt et eneste minutt fotball som betyr noe i 2022.

Inntil TIL har tapt sin første kamp, eller om så sluppet inn det første målet, holdes djevelen på skuldra til dem som følger Gutan i sjakk. Hvor lenge det varer før han kommer ordentlig på jobb, vet vi ikke. Det er lov å glede seg litt ekstra til sesongstarten.