Publikum var i ferd med å forlate Alfheim, skuffet over sesongens åttende hjemmekamp på rad uten seier. 2–3 mot erkerivalen Bodø/Glimt, etter et avgjørende mål bare tre minutter før slutt, er den verste måten å tape på. Et slag i magen på hele Tromsø, som er sulteforet på noe mer enn hederlige tap.

En av spillerne gikk for å takke de trofaste supporterne på TILs vestlige tribune for siste gang denne sesongen. Kent-Are Antonsen fra Storsteinnes, en drøy times kjøring sørover fra Tromsø, fikk bære kapteinsbindet. Nå venter ikke nedrykksstrid på banen, men neglebiting utenfor i høst.

At han må opereres for en kneskade er uunngåelig, og han har ofret seg i praksis gjennom hele sesongen gjennom å spille med smerter. Dette var ikke avslutningen verken han, lagkameratene eller noen andre hadde bedt om, og neste gang Antonsen er å se i TIL-drakten kan det i verste fall være i divisjonen under.

Rune Robertsen, sportsredaktør, mediehuset iTromsø Foto: Ronald Johansen / iTromsø

Etter en slik opplevelse er det vanskelig å se noe positivt. TIL er på mange måter et nedrykkslag, og er inntil videre bare berget av at Brann, Mjøndalen og Stabæk rett bak virker enda svakere.

Men i all skuffelsen, frustrasjonen og frykt for nedrykk taper de i det minste kamper med våre egne, nordnorske spillere på banen. Annerledes er det i Bodø, der pengene sitter løst og europaeuforien blomstrer etter at Glimt tok steget inn i gruppespillet til Conference League sist torsdag.

Av de 20 spillerne som ble sendt opp til Tromsø var bare fire av dem nordnorske. Bak bodøværingene Patrick Berg og Fredrik Bjørkan, samt brønnøyværingen Ulrik Saltnes skjuler det seg en realitet som selv ikke de mest hardbarkede Glimt-fans kan se bort fra.

Glimt er i ferd med å bygge opp et lag bestående av søringer, trøndere og importspillere. Og flere skal inn. Fredrik Haugen, Gilbert Komsoon, Mathias Rasmussen og Gaute Vetti er alle lenket til klubben. Fellestrekket er at ingen er lokale. Så sminkes dette bildet selvsagt av at Håkon Evjen fra Narvik er lenket tilbake på lån.

Økonomisk suksess gjør at gangsynet fort forsvinner, der suksess skal oppnås uten lokal tilknytning. Og det kan fort være vanskelig å komme unna.

Bak all hyllesten over de sportslige framgangene er jeg kjent med at det blant sentrale aktører utenfor Aspmyra stilles spørsmål ved om Glimt er på villspor. Klubbens politikk går på akkord med hva Glimt skal være for Bodø, sies det.

For TILs del er bildet annerledes. I den jevnspilte kampen mot Glimt var 9 av 11 fra start fra Tromsø (x 5), Harstad, Brønnøysund, Storsteinnes og Bleik. Totalt var bare fem av de 20 i hele troppen oppvokst utenfor landsdelen.

Hadde du gitt TIL 165 millioner på få år, slik Glimt nå har fått tilgang på gjennom spillersalg og europacup, vil jeg tro at TIL fort kan ha gått i fella å hente inn spillere uten et ordentlig hjerte for klubben. Som ikke kjenner, eller forstår, betydningen av å representere en nordnorsk klubb i Eliteserien, men bare vil bruke oppholdet som et springbrett for en videre karriere.

Lista er lang over hva TIL kan kritiseres for, både på og utenfor banen de siste årene. Trenersparkinger, direkte svake spillerkjøp og et fallende engasjement rundt klubben. De jakter fortsatt på det mange vil kalle identitet, og lever fra hånd til munn på det rent økonomiske. Men at TIL bruker sine egne lokale, nordnorske spillere kan ingen si noe på, selv om noen av dem ikke alltid leverer det vi forventer. Selv om vi skal ha med oss at klubben tidligere har hatt årganger med en stor andel spillere utenfor landsdelen.

Mye bør, og kan gjøres annerledes i hvordan klubben jobber i sitt eget akademi. Skulle TIL rykke ned, er det likevel ikke med en gjeng med sørnorske spillere som i det øyeblikket bare tenker på hvordan de skal komme seg bort.

Jeg tror det er sunt å ha spillere fra andre steder enn nordfra, noe TIL også vurderer å hente i det nåværende overgangsvinduet. Men disse bør være et krydder som tilfører noe vi ikke har selv. Spesielt gjelder det for utenlandske spillere som for mange ganger, også i Tromsø, har tatt plassen til egne produkter, som i stedet har lyktes andre steder, eller enda verre: Ikke lyktes i det hele tatt.

For Glimt tror sikkert noen at suksessen vil fortsette i det uendelige. En gang vil likevel pendelen snu, og da vil smellen blir ekstra hard når sjela har forsvunnet en plass på veien mot suksess.

Om TIL skulle gå samme vei når det kommer til lokal forankring på sikt vil det være skuffende. Selv om du sikkert finner de i byen som hadde valgt et seriegull med 20 søringer på laget. Nå gir pengemangelen TIL-ledelsen ikke noe valg. Så får vi håpe at klubbens akademi klarer å produsere så gode spillere at de ikke mister blikket over hva og hvem klubben er for på sikt.