KRISTIANSUND (iTromsø): Med notatblokka under armen gikk TIL-trener Gaute Helstrup med bestemte steg ned de snaut 20 blåfargede trappetrinnene som skiller garderobeområdet fra selve banen på Kristiansund stadion. Den lave sola gjorde at man måtte myse for ikke å trå feil, i en kunstig høy varme til å være en av de siste dagene i oktober.

Bare minutter gjensto før de nyopprykkede guttene hans skulle spille mot et av de mest fryktede hjemmelagene i Eliteserien – på et sted så forblåst at du ikke ville tro at et av Norges beste lag kunne komme derfra. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd vi var midt inne i en episode av NRK-suksessen «Heimebane».

For rett bak det ene målet skal du ikke gå i mange minutter før du står med begge beina i storhavet utenfor. Å skape et konkurransedyktig miljø på et lite sted, der naturen på ingen måte hjelper deg, er noe vi i Nord-Norge er kjent med.

En viktig forutsetning for suksessen denne lille byen med drøye 20.000 innbyggere på kort tid har skapt er selve arenaen. Med få rader under tak på alle fire sidene, føles det nesten uansett hvor du sitter, som om du nesten er inne på banen.

– Det har vært helt avgjørende for alt vi har fått til, sa en sentral Kristiansund-leder til meg, da Helstrup og spillerne nettopp hadde passert opp den samme trappa, for å gå inn til pause.

Rundt oss reiste de fleste av tilskuerne seg for å ta seg en kopp kaffe, eller snakke med sidemannen. Noen av dem hadde vært innom den lille intime puben før kampstart, som med utsikt til banen, ligger i det ene hjørnet som er med på å inneslutte arenaen.

I noen tilfeller kunne sikkert klubben solgt flere billetter enn de nøyaktig 4.444 det er plass til. Resultatet av den få år gamle arenaen, er derimot at de som kommer, nesten uansett hvor mange de er, får en god stadionopplevelse. Med 3.300 solgte sesongkort, har det skapt en eksklusivitetsfølelse, som gjør at de som har disse kortene vegrer seg for å si dem fra seg. Fordi de kan gå glipp av noe.

I Tromsø har vi jevnlig den samme diskusjonen. Fordi Alfheim er alt annet enn det jeg var innom i helga. TILs arena er i stor grad verken moderne eller intim nok til å skape en god atmosfære. Den har dessuten plass til 6.800 mennesker, noe som gjør at den nesten aldri er utsolgt. Her i byen kommer også stadionplanene med en liten ekstra vri, det vurderes nemlig å bygge en innendørsarena.

Når en ny arena skal bygges, er det lett å tenke stort. Som vi opplevde i Tromsø, da «gullegget» i Tromsdalen ble lansert i 2010. Her skulle det tenkes kapasitet til opp imot 15.000 tilskuere. Noe som kom i en tid da norsk fotball bygde mange nye arenaer, med stor kapasitet.

Mange av disse er i dag knapt halvfulle, uten tiltrekningskraft som en konsekvens av det vi i etterkant enkelt kunne fastslå var vyer som ikke hørte hjemme noen steder.

Derimot har stormannsgalskapen nådd Bodø. Nylig fortalte klubben at de i 2024 ønsker å flytte inn på en ny arena med plass til 10.000 tilskuere. For som i Tromsø, er Aspmyra i den kategorien at den bør byttes ut.

Og for alt jeg vet kunne de sikkert fylt opp arenaen med det doble eller tredobbelte av de snaut 6.000 de fikk inn mot Roma i europacupen for snart et par uker siden. Likevel er det kampene mot Sandefjord og Kristiansund som er hverdagskost. Og da vil en arena som rommer 10.000 bli glissent.

I kjølvannet av Glimts suksess, er det naturlig at omtrent alle i Norge skal lære, og forsøke å ta noe ut av det som er skjedd i Bodø for å komme opp på samme nivå. Det være seg organisering i klubben, spillerlogistikk eller trenertypen. Jeg kan spare de fleste for den turen. Lærdommen fra Bodø er hvordan en trener har tatt laget sitt til et nytt og ekstremt intensitetsnivå på trening, og på veien skapt spillere som tåler det.

Suksess ett sted er heller ikke bare å blåkopiere og tro at det automatisk lar seg innprente et annet sted. Det er bare noen få år siden alle snakket om hvor mye vi hadde å lære av det islandske fotballandslaget. De stemmene har stilnet nå, for å si det mildt.

Det vi i Tromsø derimot på ingen måte skal, eller bør kopiere, er de grandiose planene om en arena som omtrent aldri vil bli fylt opp. Fasiten på hvor stor et nytt stadion bør være har jeg ikke, men at den bør være nærmere Kristiansunds flotte anlegg, kontra Glimts gigantonomiske stadiondrømmer, er det ingen tvil om.

Gode prestasjoner er kjernen for ethvert lag som lykkes. De fleste er ikke interessert i et taperlag. Så også i Tromsø. Men når frykten for nedrykk ikke lenger er der i høst, er forutsetningene enklere for å ta tak i sakene som kan legge grunnlag for varig suksess. Som å løse økonomiske problemer, sikre spillerstallen for en ny sesong og finne ut hvordan akademiet og breddeavdelingen skal organiseres.

En ny arena hører åpenbart også til på denne lista.

«I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter», innledet Knut Hamsun mesterverket «Mysterier» med for snart 130 år siden.

Usedvanlig kan også Kristiansunds, den lille kystbyens, vei til norsk toppfotball sies å være. Og da Helstrup satt seg ned i den samme blå trappa for å snakke med pressen etter kampen som endte 1-1, var én ting begeistringen over August Mikkelsens drømmemål.

Han lot seg også fascinere over hvor bra arenaen faktisk er. Tilpasset akkurat bruk og interesse, til virkelig lærdom for TIL i jakten på et nytt hjem.