Noen få hundre mennesker hadde kommet seg innenfor portene på Alfheim. Mange av dem fortsatt miljøskadet etter årevis med nedrykksstrid i Eliteserien, og dermed forberedt på skuffende resultater.

Så da Molde, med alle sine stjerner, gikk opp i både 2–1 og 3–1 mot TIL torsdag kveld, var det vel egentlig få som var overrasket, under ei uke etter at det hadde blitt resultatmessig rundjuling på Aspmyra. På papiret skulle et lag som nylig kom langt i europacup og jager gull i Eliteserien 2021, være bedre enn «Gutan».

Tidligere kaptein Simen Wangberg er nylig solgt, midtbanemotoren Kent-Are Antonsen satt på benken og Runar Espejord, kanskje den største TIL-profilen, er skadet i ukevis. Tross alt har mange av de nåværende spillerne også opplevd de tunge årene i forkant av nedrykket i 2019. Der tap var hverdagskost, og slike kamper som denne på torsdag sjelden snudde.

Noe er i ferd med å endre seg i dette TIL-laget. Vi har sett det i oppkjøringskampene mot RBK og Vålerenga. Og dessuten mot Bodø/Glimt i serieåpningen. Jeg snakker om evnen til ikke å falle sammen, selv om laget blir presset i starten. Jeg satt på pressetribunen i Bodø sist søndag, da Glimt tok ledelsen 2–0 etter bare 13 minutter. Det som skjedde etterpå, overrasket forrige sesongs seriemester. I hvert fall ifølge dem selv.

For TIL mistet ikke strukturen. Ser du bort fra det som skjedde foran begge målene, var dette en helt jevn kamp. Uten at TIL fikk uttelling.

Det skjedde i stedet fire dager senere. Og her kommer Moses Ebiye, TILs nigerianske vinterkjøp, inn i bildet. Et uferdig produkt som ikke har lyktes i Lillestrøm, og ble sendt nordover via HamKam for 400.000 kroner. En beskjeden gutt som plutselig har fått mye ansvar ettersom Espejord er ute.

Av de kampene og treningene jeg har sett med Ebiye, er inntrykket at han er litt kantete. Touchet sitter ikke alltid, og medspillerne får ikke alltid pasningene der de skal ha den. Hadde alt dette vært på plass fra tidligere, ville denne spilleren tross alt ikke vært aktuell for TIL.

Men hva spiller alt dette for en rolle, når han gjør det viktigste en spiss skal gjøre? De to målene mot Molde, hadde varemerket til en toppspiss over seg. En som kan vekke et motløst og sulteforet Alfheim-publikum. Samtidig som de på tribunen fikk fornyet tro på laget sitt, skjedde det samme ute på banen.

Ebiyes viktige redusering til 2–3 rett før pause, skapte grunnlaget for at TIL var best i andre omgang, og helt fortjent tok med seg ett poeng.

TILs nylige historikk med utenlandske spisser er av den oppsiktsvekkende svake sorten. Sofien Moussa (2016), Slobodan Vuk (2017) og Brayan Rojas (2019) står igjen i TIL-historien som fiaskosigneringer, når vi vet hva de skulle leve opp til. Tromsøs spisstradisjoner gjør at vi har høye krav. Og ser man på den nevnte navnerekken, skulle man nesten tro det var hvilte en forbannelse over angrepsspillere fra utlandet.

Om Ebiye går inn i denne rekka, er for tidlig å si. Starten hans taler i hvert fall mot det. Jeg er dessuten blitt så gammel at jeg husker «hypen» rundt Abdulaye M`Baye høsten 2000. Rune Lange var solgt til Tyrkia for 40 millioner, noen måneder tidligere. Den senegalesiske spissen scoret, som Ebiye, to mål i sin første kamp fra start på Alfheim. Året etter rykket TIL ned, og M`Baye var vaksinert mot å score.

Spoler vi fram til i dag er det noe ungt, uredd og friskt over dette Gaute Helstrup-laget. Ikke spesielt patent i forsvar, men likevel gode nok til å komme tilbake mot et lag som nylig hadde en spiller lenket til Atlético Madrid.

Spisslivet i Tromsø er morsomt, når det går bra. Og skal TIL lykkes med utviklingen Helstrup messer om, gjør målene Moses Ebiye leverer denne jobben langt enklere.