Julen kommer snart. Det vet nok Frps førstekandidat også når han slenger ut garantiene sine om å stoppe bompengene til folket her i byen.
Turisme er blitt en hovednæring i Tromsø, og heldigvis fremstår byen fortsatt som et samfunn fremfor et rent turiststed, til tross for stadig flere guide- og suvenirbutikker.
Vi må nok belage oss på en enda lengre mørketid i politikken, skriver Herman Kristoffersen i sin spalte.
Som nordlending er jeg geografisk predisponert for bannskap, og jeg anser usømmelig språkbruk som en del av min identitet.
Ingen kan fortsette som før.
Om denne nyvalgte ordføreren har en visjon eller en tanke om hva han har tenkt å gjøre med byen vår, er han på rett plass, skriver Herman Kristoffersen.
Trine Skei Grande, kulturministeren, gir egentlig blaffen i Nord-Norge. Hun bryr seg rett og slett ikke om hva vi holder på med her oppe, men det er ikke det verste. Det er at hun ikke er alene om det heller, skriver spaltist Herman Kristoffersen.
En kan si hva en vil om Knut Arild Hareide, men modig er han, mener vår spaltist Herman Kristoffersen.
Alle vet at det er en sterk sammenheng mellom humor og tabuer, men likevel blir mange ukomfortable når man vitser med det mest unektelige av alle selvfølgeligheter. La oss snakke om fortvilelsens munterhet.
Prostneset Terminal har vært i bruk noen måneder, og har fått gjennomgå med god grunn, skriver Ron Røstad.
Det siste Tromsø trenger nå er en gallionsfigur som ikke tar tak i de vanskelige sakene, men bare skal være populær.
La det være klart. At reiselivet i byen blomstrer er et stort gode, skriver Herman Kristoffersen.
Nå har vi alle blitt svensker. Herman Kristoffersen har sett på valget i Sverige og gjort seg noen tanker om utfallet.
Misbruk av makt var det som i sin tid felte Trond Giske, men hvor lenge skal denne utfrysinga vare?
Kommentatorer i lokale presseorganer er blitt kongens beste forsvarere i saken om tvang i Finnmark, skriver Herman Kristoffersen.
Den tidligere ordføreren minner folket om at politikerne våre er folkevalgte.
Etter å ha besøkt Harstad flere ganger, nå sist noen dager under Festspillene i Nord-Norge, spør jeg om byene kan lære noe av hverandre?
Ha, ha, nå gjør de det kanskje igjen.
I 800 år har passasjerer ankommet Tromsø via Prostneset. Og endelig har fasilitetene kommet på plass.
Vi skal aldri bli som dem. Aldri skal dette antisosiale ebolaviruset finne veien til oss, skriver Herman Kristoffersen.
Men akkurat i dag er jeg bare helt vanvittig lei.
Vi som er her tilhører den gjengen som vet at vi skal ha drittvær og sludd også i juni, skriver Herman Kristoffersen.
Hver gang jeg går forbi Kystens Hus (eller de få gangene jeg går inn) tenker jeg: Hva skjedde?
Åtte dager i mai kan en rive så hardt en vil i butikkdører uten suksess. Dette er måneden da KrF har fått fullt gjennomslag for politikken sin.
Er det noen som har stukket hodene sammen og avtalt dette spillet som flygerforbundet egentlig ser ut til å ha hatt regien på frem til nå?
Vi mangler verken kokebøker, matinspirasjon, matplaner eller mat i Norge. Vi mangler koking, skriver spaltist Marit Rein.
En hund i byen er omtrent like nyttig som et askebeger på en moped.
Tromsø sentrum er en arena for kampen mellom det stygge og vakre, mellom Nordens Paris og Tjyvholl, mellom næringer som gir noe til byen og de som gjør Tromsø til et mindre attraktivt sted å bo i og besøke.
Finnmark er ikke bare et sted i Norge. Det er noe mer enn det. Finnmarkinger er nemlig noe for seg selv, skriver Herman Kristoffersen.
En søring krysser sitt spor.
Stormaktene fornekter seg ikke. De driter i alt som har med Syrias folk å gjøre, skriver vår faste spaltist.
Jo da, ordførerkandidat Kristin Røymo taper ganske sikkert kommunevalget om et drøyt år, men er det bare hennes ansvar at det har gått slik?
Ron Røstad har bearbeidet en rar opplevelse.
Tromsø trenger et indremedisinsk prosjekt i disse dager, som samler og engasjerer mer enn regionreformer og sykehusdebatter. Her må dere ta lederskap.
Bjørnstjerne Bjørnson sa det først. Deretter oppdaget politikerne i Finnmark det.
Jeg kastet et blikk på gradestokken i stad. Med mindre kvikksølvet er blitt ustabilt med årene, var det minus sju ute.
Olemic Thommessen, også kjent som Høyt lysende Salomos betrodde broder, kan ikke gjemme seg bak andre etter byggeskandalen på Stortinget. Nå må han vekk.
I flere uker nå har folket i Nord-Norge fått øse sin vrede over disse minuttene som vi blir avspist med ved at nyhetssendingene fra distriktet blir så sterkt reduserte.
Vår spaltist Ron Røstad tar et kraftig oppgjør med Apple, tilhørende dongler og ekstrautstyr.
Torsken må bli en turistattraksjon, skriver gjestespaltist Marit Rein.
Det blir vanvittig når representanter for den nordnorske oljeindustrien står i Oslo og skryter av Goliat, og kommer med sammenligninger som er uten rot i virkeligheten.
Gratulerer med soldagen, Tromsø! I den anledning vil jeg fortelle at The New York Times ønsker å skrive en reportasje om hvordan folk som bor nær eller over Polarsirkelen lever med de særdeles lange og mørke vintrene.
De såkalte forhandlingene mellom politikerne i Troms og Finnmark minner mer om en politisk lekestue og et sosialt eksperiment enn om møter med seriøse politikere som ønsker et resultat.
Skal vi straffe bruk av piggdekk?
Så fikk vi se det som mange på venstresiden hadde fryktet. Ørnen blant partiene, Ap, har falt under 20-merket.
– Menn, hvordan vil dere hjelpe oss å endre den kulturelle epidemien av seksuell trakassering og overgrep?
Kanskje er det mer enn sannsynlig at Arbeiderpartiet må la nestlederen i partiet, Trond Giske, gå etter varslingssakene i det siste?
Til sommeren trer en lovendring i kraft i Sverige som skjerper kravene til uttrykt samtykke ved samleie.
«No står kravet om ei Nord-Norgebane, også nord for Bodø, med Tromsø som endestasjon truleg sterkare enn nokon gong», skriver journalist og forfatter Gunnar Grytås.
Nå har jeg også sett meg lei på #metoo-kampanjen som har herjet i månedsvis.
Det rare med oss som er omgitt av vakker natur på alle kanter, er vårt behov for å dele dette.
Klart at de finnes, men de er få og de er hardbarkede.
Hvor mye snø må det falle i hodet på planleggere og politikere, for at langtidsminnet skal vare til sola skinner og måsen igjen snapper pølser ut av hendene på folk i Storgata?
Hvem vil være de kjipe idealistforeldrene som nekter sine 2,5 barn 60 separate innpakkede opplevelser?
Om en beveger seg litt ut på høyresiden i politikken, finner en at motstanden mot innvandring øker raskt.
Det som skiller Tromsø fra andre steder i Norge, er å finne på nesten alle postkort fra Tromsø. Nemlig Tromsøbrua.
«Den gjør ti manns arbeid på et sekund med den store kjeften sin». Les Hermans hyllest til gravemaskiner og de som betjener dem.
Omsider har vi fått noe å snakke om. Noe å irritere oss over. Nå skal gutter og menn skille lag, og vi får anledning til å sortere snørr og barter og se forskjell på hundeskitt og fiken. Og så videre.
Det er rørende å se hvilken omsorg ledende skribenter og andre maktpersoner i Tromsø har for Vadsø og Finnmark i disse regiontider.
Støvet har begynt å legge seg på sosiale medier etter at Siv Jensen klarte å distrahere nasjonen bort fra nok et budsjett som belønner de mest privilegerte og strammer skruen enda litt til for de som allerede sliter.
Russland er farlige, hører vi stadig på nyhetene. Helt sikkert ikke uten grunn. Likevel synes det å være en utbredt holdning i Finnmark, spesielt i øst, at russerne ikke er noe å være redd for. Hvorfor er det i så fall slik?
Nok en gang er håpløse ideer om ny arena for Tromsø idrettslag luftet.
Siv Jensen er den partilederen i de største partiene som har klart seg best de siste fire årene, også i siste valg.
Nå er det bare uker igjen til avgjørelsen faller om hvordan de fem stortingsplassene skal fordeles i fylket vårt. Akkurat nå ser det dødstrist ut, og det skal skje litt rystelser til for å unngå at valget her blir en ren reprise av forrige valg. Men det lurer muligheter i underskogen, og ingen bør selge skinnet sitt før den eventuelle bjørnen er skutt og flådd.
Det er ikke populært å leve for tiden. Fråtsingen og det gode liv er over. Nå skal vi innrette oss etter trender som innebærer forsakelse.
Hvordan blir noe sant? Blir det sant av seg selv ved bruk av vår kollektive historieforståelse og tidens gang, eller må man til stadighet pløye nye furer i denne åkeren for å se hva som ligger under?