Ukas dypdykk

«Dette er tidenes 10 beste hip hop-skiver»

Feedbacks faste gjesteskribent Jørgen Nordeng mener han sitter på fasiten.
VERDENS BESTE? Ja, de har iallfall laget tidenes beste hip hop-skive. For det sier Feedbacks faste gjesteskribent Jørgen Nordeng, og han tar aldri feil. Eller, det vil si, én gang tok han feil. Men så sjekket man det opp, og da viste det seg at han hadde rett allikevel.
(Foto: Press/Tommy Boy)

VERDENS BESTE? Ja, de har iallfall laget tidenes beste hip hop-skive. For det sier Feedbacks faste gjesteskribent Jørgen Nordeng, og han tar aldri feil. Eller, det vil si, én gang tok han feil. Men så sjekket man det opp, og da viste det seg at han hadde rett allikevel. Foto: Press/Tommy Boy

Da jeg slapp lista over de ti mest overvurderte rapplatene for et par uker siden skrøt jeg av at det hadde vært lekende lett. Denne gangen har det vært ei hodepine på størrelse med den Rune Rudberg hadde når han våkna opp og innså at han hadde latt seg avbilde med en dildo i rumpa.

Noen kan kanskje rynke på nesa over at størsteparten befinner seg på midten av 90-tallet, men 80-tallet hadde for mange bra rappere, og for få helhetlige album, og de siste ti årene synes jeg er vanskelig å bedømme enda. Velkommen til fasit.

10. YOUNG JEEZY «Thug Motivation 101: Let´s Get It» (2005)

Trap eller boom bap? Folk som har ramla av hiphop-lasset liker gjerne å sutre over trapmusikk, og lengter til 90-tallets New York og boom bap-soundet som dominerte. Selv sliter jeg med å se på trap som en sjanger. Trap refererer til et sted hvor man selger dop, og de jeg forbinder med tidlig trap, rappet stort sett fra en dopdealers ståsted. Ingen mere enn Young Jeezy. Hans første album er en moderne klassiker, med allsangvennlig kokainrap som smeller hardere enn sammenkomster mellom polske hooligans.

9. BOOGIE DOWN PRODUCTIONS «Criminal Minded» (1987)

Jeg elsker 80-tallsrap. Problemet: rap var egentlig ikke noe albumformat å snakke om før helt mot slutten av tiåret, og selv de mest anerkjente platene har svake punkt. KRS-Ones debut er nær perfekt, og står som den viktigste plata fra 80-tallet på mange punkt.

KRS perfeksjonerte disselåten og battling på plate med «South Bronx» og «The Bridge Is Over». Han vil være dyp, men samtidig konstatere at DJ-en hans er en «Superhoe». BDP var ikke like enkle å selge som, la oss si Public Enemy og Beastie Boys, med sine karikerte, lettforståelige konsepter. Hvordan kunne han posere med skytevåpen på coveret, og ikke være en gangster?

8. SCHOOLLY D «Smoke Some Kill» (1988)

Scholly er kanskje kjent som den første gangstarapperen, han som Eazy-E og Ice-T lot seg inspirere av, men er så mye mer. Schoolly fikk aldri den suksessen han fortjente, men det er hans egen skyld. Da Jive ba om en låt de kunne pushe som singel til radio, ga han de «Mr Big Dick», en hyllest til sitt eget understell. I videoen følger vi en plastilinpenis med Schoolly D-ansikt.

Dette er Schoolly på sitt mest fandenivoldsk løsslupne. Han freestyler nesten bokstavelig talt hele albumet, noe som forklarer jamsession-preget, som preger alle Schoollys tidlige utgivelser. Han sparker alle veier, mest bare fordi han synes at det er gøy. Schoolly D er rapens Richard Pryor, hysterisk morsom, men samtidig utfordrende og provoserende. Som han sier selv «I make rap records and I say fuck you».

7. SNOOP DOGGY DOGG «Doggystyle» (1993)

Det var «The Chronic» (1992) som banet vei i USA, men Death Row-imperiets G-funkvelde kom til Norge med Snoop. Dre og kompani koker opp en sydende funksuppe med en grisesulten ung bissevov i front. «Doggystyle» var så ihjelspilt at jeg ikke hørte på den frivillig på mange år, men ved nylig gjenhør åpenbarer det seg som den store klassikeren fra Dre-campen sine glansdager.

6. SCARFACE «The Diary» (1994)

Geto Boys nevnes ofte på topplister. Det er å gi Bushwick Bill og Willie D for mye kred. Scarface er min favorittrapper gjennom tidene, og jeg feller enda en liten tåre hver gang jeg tenker på at Dagbladet sammenligna meg med han på Mørketid-albumet til Tungtvann. Ingen kan måle seg, når det kommer til ektefølte historier om indre og ytre turbulens, regelrett galskap og baksiden av medaljen. Scarface er rapens sterkeste fortellerstemme.

5. UGK «Ridin´Dirty» (1996)

Da Texasduoen UGK slapp sitt tredje album for 21 år siden, var det ikke mange i Norge som brydde seg. Norske rappere var opptatt med Gang Starr og Wu Tang, og kunne ikke brydd seg mindre om at en av sørstatenes topp tre duoer (sammen med Outkast og Eightball & MJG) var i ferd med å sette standarden for sjelfull hustlermusikk for lang tid fremover. Nå later de som de gjorde det, og det er bra, for UGK kan aldri overvurderes.

4. OUTKAST «Southernplayalistikkadillakmuzik s» (1994)

«The South Got Something To Say s», proklamerte Outkast fra scena under Source Awards 1995, og siktet til sørstatenes stebroderlige behandling innad i rapindustrien. Outkast endte opp med å gjøre mest av alle for å fjerne stigmaet selv. Ingen har gjort mere for å utvide rapens musikalske register enn Dre og Big Boi, og det gjorde de klart allerede her.

3. NOTORIOUS B.I.G. «Ready To Die» 1994)

Ville B.I.G.s debut hatt like høy status om han ikke hadde blitt drept før han rakk å miste grepet? Kanskje ikke, men «Ready To Die» var et veiskille for rap, og står enda fjellstøtt. Det moderne rapalbumet ble født her. B. I. G. var en av de første rapperne som proklamerte at han var i bransjen for å tjene penger. På «Ready To Die» forente han det hardeste fra gatene med radiovennlige singler, og vant hele kongeriket, samtidig som han fengslet oss med livshistoria si.

2. MOBB DEEP «The Infamous» (1995)

For et bekmørkt mesterverk. 22 år senere er det få som kan matche Queensbridge-duoens iskalde, nihilistiske postkort fra ghettoen. «Shook Ones Pt. 2» er en av de mest ikoniske låtene i hiphop, og det er sagt så mye om denne platen, at å tilføye noe er unødvendig. 1 time i helvete.

1. ABOVE THE LAW «Legends» (1998)

Cold 187um og kumpanene hans var et helt tiår inne i karrieren da de slapp dette velformulerte mesterverket. Produsent og rapper Cold 187um vokste opp med en far som skreiv låter for Motown-artister og en onkel (Willie Hutch) som levertes soundtrackene til «Foxy Brown» og «The Mack», og brakte selv musikalitet inn i vestkystrapen.

Grunnsteinene for Dr. Dres G-funksound ble lagt på «Black Mafia Life» (1993) men alle ATL-album fra 90-tallet er klassiske. Isaac Hayes skulle egentlig produsere denne, men ble trukket ut på grunn av økonomien. 187um rakk likevel å plukke opp noen triks, for dette er den mest smakfullt velproduserte plata, og detaljrikdommen er overveldende, men subtil.

Det er mørkt, men oppløftende på en gang, fra rapens mest undervurderte, både som produsent og rapper.


 


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.