Musikkintervjuet: Kari Bremnes

– Jeg er ikke spesielt mørkeredd

I dag slippes hennes første album på fem år, og 29. september stopper Kari Bremnes opp i Tromsø – som del av en 32 konserter lang turné.
Kari Bremnes har, sammen med sin produsent, utforsket nye musikalske områder på sin ferske plate. 
            (Foto: Stian Andersen)

Kari Bremnes har, sammen med sin produsent, utforsket nye musikalske områder på sin ferske plate. Foto: Stian Andersen

60-åringen sier hun trives bedre enn noen gang, med reisene rundt i alle hjørner av landet. På Bremnes’ ferske album, har artisten fra Svolvær vært opptatt av å utfordre seg selv.

– Det er fem år siden din forrige plate «Og så kom resten av livet». Hvilket mål hadde du med «Det vi har»?
– Jeg har ingen fast idé når jeg skriver og samler sanger til en plate. Det er først når jeg er ferdig at jeg ser hvordan det blir. Man må prøve ut forskjellige ideer for tekst, melodi og musikk; de er som enkeltindivider som jeg roper inn i klasserommet til slutt. Denne gangen syntes jeg det var artig å prøve litt andre musikalske ideer, og gi det hele et litt annet sound. Jeg er glad for at mange mennesker likte «Og så kom resten av livet», men det gjelder å ikke lage den samme plata på nytt, men heller utfordre seg selv.

– Det refereres til krig og soldater i flere av låtene, som fremstår som både politiske og personlige. Har kampen for fred blitt enda viktigere for deg nå enn den var tidligere?
– Den har alltid vært viktig for meg, men nå blir vi oftere minnet på risikoen ved hele situasjonen – med IS, Nord-Korea som kjører på, og president i USA som … sliter litt. Jeg opplever situasjonen i verden som mer ustabil enn den var for 10 år siden. Jeg har faktisk også kjent på en slags redsel i forbindelse med denne utviklinga. Dét har jeg ikke følt tidligere.

– Dette er, både musikalsk og lyrisk, en nokså mørk plate – selv til deg å være. Er du litt pessimistisk med tanke på fremtida vår?
– Nei. Det er faktisk overraskende for meg, men andre har sagt det samme, så jeg skjønner at den fremstår som mørk. Men dette har ikke vært en bevisst ting fra min side, og jeg er heller ikke spesielt mørkeredd. Det er jo også en del lysglimt på plata. Låten «Glem ikkje» handler om at vekta av tunge dager ikke er sannere enn de lette dagene – de bare insisterer mer.

– Dette er det nærmeste du har vært å gi ut en ren elektronikaplate – i alle fall etter «Blå Krukke». Hva er grunnen til dét?
– Jeg hadde lyst til å bruke elementer fra et slikt landskap, og endte opp med å synes at det kler stemmen min. Jeg har jobbet mye med Bengt (Hanssen – produsent, journ.anm.), og kontraster i musikken kan få fram ting i stemmen. Jeg synes i tillegg at det er spennende å lytte til slik musikk, og jeg hadde bare lyst til å utforske, og vi fant noe som funket veldig godt. Slike elektroniske elementer, at det ligger noe i bunnen av soundet som er kaldt og statisk, kler melankolien i stemmen.

– Hva har inspirert deg, i arbeidet med denne plata?
– Folk! Jeg blir aller mest inspirert av folk. Da tenker jeg på historier som man hører, og møter med andre. I platetittelen «Det vi har» slår det meg at vi mennesker har mye felles, som nok også er grunnen til at jeg ikke er pessimistisk på vegne av framtida. Jeg har også blitt inspirert av forskjellig musikk og litteratur. Jeg skriver tekstene først, og er ikke den store refrengskribenten, hehe. Men jeg føler meg fri når jeg skriver – rent formmessig. Jeg søker en frihetsfølelse.

Kari Bremnes, her avbiildet på scenen i 2012, mener at konsertene gir henne energi. 29. september spiller hun i Tromsø. 
            (Foto: Ronald Johansen)

Kari Bremnes, her avbiildet på scenen i 2012, mener at konsertene gir henne energi. 29. september spiller hun i Tromsø. Foto: Ronald Johansen


– Det er i år 30 år siden du platedebuterte. Hva er den røde tråden som går gjennom din karriere, ifølge deg selv?
[lang pause] – Det var en som sa til meg, at det går en dyp humanisme gjennom alt jeg har gjort – og dét håper jeg stemmer. Jeg er veldig opptatt av å se og forstå mennesker, og der ligger det en utømmelig mengde materiale, hehe. Den menneskelige psykologi er det mest interessante jeg kan forestille meg.

– Du er en artist med en stor tilhengerskare. I hvor stor grad tar du hensyn til innspill fra fansen når det kommer til innspillingen av et nytt album?
– Jeg tror ikke jeg retter meg mye etter hva andre sier – ikke bevisst, i alle fall. Tyskere er veldig slik at de skal fortelle deg hva du burde gjøre, men dette opplever jeg ikke her hjemme. Jeg tar med meg møtene med folk, pluss en respekt for dem jeg skal presentere musikken for. Jeg føler at folk forventer at det er en ærlighet i musikken jeg kommer med. Og hvis musikken betyr noe for meg, da er det større sjanse for at den også betyr noe for andre. Selve lakmustesten, er om jeg brenner for å skrive om noe. Det skylder jeg mitt publikum.

– Albumformatet omtales av mange som døende. Hvilket syn har du på dette?
– Jeg ser at det går den veien, helt klart. Men jeg har et sterkt forhold til albumformatet; det var slik jeg møtte musikken for første gang. Jeg liker å oppholde meg en stund sammen med musikken til folk, og foretrekker å høre igjennom en hel plate. Det er et nydelig konsept, og ingen kjapp date for meg, hehe. At verden forandrer seg, og at folk lytter på musikk på nye måter, må man bare forholde seg til.

– Du legger snart ut på en turne bestående av 32 konserter. Nå som du har rundet 60: Har tilnærmingen din til å gjøre konserter endret seg på noe vis?
– Jeg har gjort flere konserter i senere år, og har blitt enda mer glad i å gjøre konserter, enn tidligere. Det er en veldig lystbetont greie, for min del. Jeg gleder meg til turneen, og gleder meg til å reise rundt med de flinke folkene jeg spiller sammen med. Å spille konserter er enormt fint, og frigjør energi hos meg.

– Til slutt: Hvilke tre artister, band eller album har vært spesielt viktige for deg?
– Da kommer jeg ikke unna Joni Mitchell, Bob Dylan og Leonard Cohen. Jeg oppdaget alle tre i gymnastida – jeg var vel kanskje 15 eller 16 år. Jeg vokste opp i Svolvær, og mye av musikken på radio var litt «10 i skuddet»-aktig. Men denne musikken slo ned som en bombe – det var helt sjokkerende, og en slags vekkelse for meg. Da begynte jeg ganske raskt å spille gitar.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.