Det gis ut mest dårlig musikk, og det gjør jo ingenting, enn så lenge det finnes så mye bra å forsyne seg av.
Det som derimot er et problem er når artister man selv holder høyt slipper skiver som man selv etter masse gjennomlyttinger ikke klarer å forsvare.
Her følger således en smertefull liste med 10 album som aldri skulle sluppet ut av studioet, fremført av artister jeg egentlig elsker eller har elsket.
Les også Helge og Egons longread: Musikk + kjærlighet = Søt musikk – eller sure oppstøt?
10. Kiss «Lick It Up» (1983)
Det verste med KISS er at jeg levde i den villfarelse at de var et rock’n’roll-band som spilte hard rock. Jeg måtte derimot bli voksen før jeg skjønte at «Dynasty» og «Unmasked» var ganske ræva disco. Tenk, jeg hadde drevet med slikt! Grøss.
I ettertid er det et band jeg finner litt snålt å ha vært så fan av, men jeg var det nå uansett, og jeg var attpåtil lojal så det holdt. Etter å ha lidd meg gjennom den helt ekstremt tullete «The Elder», og lidd under tapet av Peter Criss og Ace Frehley, hadde de likevel fått litt orden i sysakene med «Creatures of the Night». Vi var i ferd med å bli venner igjen. Så bestemte de seg for å ta av seg sminken. Jeg husker det som et reelt svik. Ja vel, liksom?
Det var verre enn om Elvis hadde fjernet kinnskjegget eller The Ramones hadde stilt opp i hvite dresser og rosa hår. KISS uten sminke? Hva faen var poenget da? Altså, her hadde man skrevet trusselbrev til VG-fotograf Trond Solberg, som tok avslørende bilder av bandet på Fornebu, i forbindelse med en konsert i Drammenshallen i 1980. Det var kun Ace Frehley som rakk å dekke seg til. Vi var i harnisk. Og så skulle de frivillig ta det av seg selv! Og attpåtil posere på coveret. Jeg husker det som et harmdirrende farvel.
Alt av plakater ble byttet bort, kortene fra stjerneposene ble gitt bort, utklippsboka ble kastet (au!) og man var i ferd med å bli tenåring. «Fuck off, illojale svikere. Nå får dere klare dere på egenhånd», tenkte jeg. Og det gjorde de på sett og vis. Det gjorde jeg også. Men jeg beholdt de originale kassettene.
9. U2 «Rattle And Hum» (1988)
Det er lett å glemme av at man gikk på ungdomsskolen og likte U2. Og ikke minst at U2 var sett på som «alternativ» rock. Jommen sa jeg alternativ. Jeg fikk sågar moren min til å lage meg en rød U2-genser, med svart skrift og en svart gitar på ryggen, et av de plaggene i mitt liv jeg har vært mest stolt av. Men det føles som noe opplevd i en fjern galakse for mange millioner av år siden.
Men etter tre skiver begynte det å gå bratt nedover, selv om jeg kjøpte både «The Unforgettable Fire» og «The Joshua Tree». Men da de slapp «Rattle and Hum» var det virkelig nok, og de gikk fra å være idoler til å bli symbolet på alt som kan gå galt. Bono skulle plutselig redde hele verden, synge med alle stilige musikere han visste om og og og og og æææææææææsj.
Filmen med samme navn gjorde det hele bare enda verre, og da de tolket Dylans «All Along The Watchtower», med et nyskrevet vers, for liksom å tilføre låten ytterligere intellektuell kapital, var vårt brudd et faktum. For noen fusentaster. The Edge fikk til og med et hotell oppkalt etter seg. Det burde heller vært et torturkammer.
8. R.E.M. «Up» (1998)
De fire første R.E.M.-skivene er helt tidløse, selv om mange bare har bestemt seg for at de ikke liker R.E.M., og har gjort dem til en slags syndebukk for alt de ikke likte av såkalt kritikerrost rock fra 80-tallet. Uansett, fra og med «Document» (1987) begynner skivene å vingle i kvalitet, men de evnet uansett å gi ut bra singler og skiver som opprettholdt interessen.
Jeg begynte sågar å kjøpe platene deres på autopilot, og gikk til og med rundt i en skrudd tilværelse at jeg oppriktig trodde at ei skive som «Monster» (1994) var bra. Som den ikke var, selv om også den har iallfall to bra låter. Og nå begynte også Michael Stipe å irritere meg. Mer politisk korrekt enn den mest utålelige studenthippie i verden, mer moraliserende enn et galopperende korstog, og kokett mystisk og påtatt rar i tekstene sine.
Da de ga ut skiva «Up» var det nok, og det ble den første med dem jeg ikke kjøpte. Et komplett verdiløst album som aldri skulle blitt utgitt. Det var deres første uten trommis Bill Berry, og han må altså virkelig ha vært viktig for bandet, for de klarte heller aldri å gi ut noe bra etter dette. Jeg er selvsagt ikke fremmed for tanken om at undertegnedes exit fra deres fanskare må ha vært et slag så hardt at de aldri klarte å reise seg. Svært forståelig, så klart.
7. The Ramones «Acid Eaters» (1993)
Mange band får det for seg at det er en kjempegod idé å spille inn ei hel plate der man hyller sine egne helter. «The Spaghetti Incident?» av Guns N› Roses er i så måte noe av det verste verden har hørt, og den ble da også deres svanesang. The Ramones er et av mine favorittband, og jeg elsker at de aldri prøvde å fornye seg, vise utvikling eller andre, dølle voksenting.
The Ramones bare spilte rock, de, selv om noen av 80-tallsplatene deres låter besynderlig ehhh… åttitall. De klarte også puste liv i noen andres låter her og der på skivene sine (blant annet en strålende versjon av «Needles and Pins»), men et helt album der de covrer Stones, Creedence, The Seeds, The Who, The Troggs, Ted Nugent, Jefferson Airplane og The Animals var virkelig ikke det verden trengte.
Heldigvis ga de ut «¡Adios Amigos!» to år senere, før de la ned bandet. Hadde «Acid Eaters» blitt det siste de ga ut, ville alle sagt at det var nå på tide at de ga seg. Og det var det jo ikke. Blir aldri nok The Ramones, men selv The Ramones kan være unødvendig på plate, hvor tungt det enn er å innrømme det.
6. The Clash «Cut The Crap» (1985)
Jeg hadde akkurat fylt 14 år, var The Clash-fan på min hals, og gikk og ventet og trippet etter denne skiva. Singelen «This Is England» hadde kommet ut på 12-tommer, og den var jo ganske så grei den, tenkte Egon 14 år. Det er ikke tilfeldig at fjortis er et minusord. Jeg var en dum fjortis, men likevel ikke dummere enn at skiva som sådan ble veid og funnet for lett gaaanske snart etter release.
Det er så mye å sette fingeren på her. Man forsto for alvor Mick Jones betydning i bandet nå når han var borte. Og man skjønte at Joe Strummer ikke var en man kunne stole blindt på. «Dirty Punk» og fotballsang-aktige «We Are The Clash» er så steine, hakke stupide at det knapt er mulig å fatte.
Da de tre år senere ga ut en dobbel samler med tittelen «The Story of the Clash» var det ingen av låtene fra «Cut The Crap» som ble med. Forståelig nok. Men jeg misunner å være engelsk musikkjournalist da den kom. Ordspillene på tittelen må ha pepret rundt inni hodene deres.
5. The Stooges «The Weirdness» (2007)
Verdens beste og hardeste rock’n’roll-band var tilbake i studio, for første gang på 34 år. Steve Albini skulle produsere. Dette må jo bli bra. Hva skulle gå galt, liksom? Svar: Det aller meste!
Les Egons kåring av de 10 beste Iggy-skivene
The Weirdness er inkarnasjonen av hvor galt de kan gå når gamle menn skal leke at de er ungdommer igjen. For det verste er ikke hvor sjokkerende dårlig selve låtmaterialet er, men hvor utrolig dust skiva oppleves. Sistelåten, «I›m Fried» er så uutgrunnelig teit at det er vondt å skrive om den. Google teksten på den og ha alt du har av puter i umiddelbar nærhet.
Skiva er så fæl at den nesten hadde tilbakevirkende kraft på bandets kanoniserte klassikere fra 1969–1973. Men bare nesten. Heldigvis er de så solide at de tålte dette, men det var pinadø bare så vidt. Reunions bør forbeholdes livemarkedet. Det tryner så å si alltid på plate. The Stooges bæsja på seg selv her. Heldigvis var de et band som summa summarum tålte det.
4. Nick Cave and the Bad Seeds «Nocturama» (2003)
Nick Cave var ute av stand til å lage dårlige plater. Klassikerne bare rydde ut av ham, og selv et selvuttalt venstrehåndsarbeid som «Murder Ballads» (1996) inneholdt masse bra. I forkant av «Nocturama» slapp han singelen «Bring It On» med The Saints-helten Chris Bailey på gjestevokal. Tipp topp den, men det hjalp ikke når resten var ren hestebæsj.
Selv coveret ser helt ekstremt kjipt ut. Jeg glemmer nesten av at denne skiva i det hele tatt eksisterer, så forglemmelig er den. MEN VI MÅ ALDERI GLEMME! «Nocturama» var beviset på at Nick Cave var et vanlig menneske. Og at han måtte skjerpe seg. Men jeg hadde selvsagt aldri i ville helvete turt å fortelle det til ham selv. Det får da være grenser på integritet.
3. Bruce Springsteen «Human Touch» (1992)
Han hadde gitt ut «Tunnel of Love» (1987), Bruce var på toppen av sin karriere, han virket helt immun mot å gjøre noe galt, og nå gledet vi oss til nytt album. Så feil kunne man ta. Han oppløste E Street Band, flyttet til Los Angeles og giftet seg med Patti Scialfa. Så kledde han seg opp i motorsykkeklær, koset seg i solen og levde Herrens glade dager. Og mistet vettet og evnen til å skrive bra låter, enn si låter som handlet om noe.
Så gæren og på viddene var Brooze, at han til og med fant det for godt å gi ut to elendige skiver på samme dag, for liksom å understreke poenget. Den andre, «Lucky Town», er også helt meningsløs, men «Human Touch» er faktisk enda verre; glatt, vestkyst-slapp og innholdstom på alle mulige måter. Det hele var på grensen til utilgivelig, og en fornærmelse for oss som forsvarte og digga mannen.
Sliter fortsatt med å tilgi ham det der. Men i mai drar jeg og kona til Madrid for å se ham. Men for å fremføre «The River». Vi hadde ikke dratt om han skulle fremføre «Human Touch», med mindre det var for å kaste egg.
Les Egon og Helges kåring av de 20 VERSTE coverlåtene noensinne
2. Neil Young «Everybody’s Rocking» (1983)
Fra 1969 til 1980 ga han ut svimlende femten studioskiver, hvorav de fleste av dem er av skyhøy kvalitet, og der flere av dem har vært både genredefinerende og plassert seg i det øverste sjikt av rockklassikere. I tillegg hadde han gitt ut tre knallskiver med Buffalo Springfield og deltatt i CSN&Y. Det er kanskje rockhistoriens villeste bonanza i forholdet «antall år + mengde + antall klassikere».
Dette kunne jo bare gå én vei. Og det gjorde det. Og det gikk til helvete i ekspressfart. 80-tallet er en jammerdal, med gråt og tenners gnissel, for de aller fleste Neil Young-fans. Unntakene er (den litt overvurderte) countryskiva «Old Ways» (1985) og mesterverket «Freedom» (1989), men sistnevnte er som et comeback å regne.
Så ille sto det til med platene han ga ut, at plateselskapet Geffen saksøkte ham og krevde over 3 millioner dollar i erstatning, fordi de mente at han ga ut jævlige skiver bare på kødd. Haha! Åh, jeg elsker Neil Young. Men her var altså den ene skiva verre enn den andre. Og den verste: rockabillyskiva «Everybody’s Rockin’», i lag med bandet The Shocking Pinks (for et døvt navn!).
Neil i rosa dress på coveret. Låter helt uten verdi. Tekster plattere enn dografitti i en barnehage. En blank terningkast 1-plate. Eneste formildende omstendighet er at galskapen bare varer i 25 minutter, og at den dermed er Neil Youngs aller korteste plate. Men da er jeg jaggu positiv.
Les Egon og Helges kåring av de 20 BESTE coverlåtene noensinne
1. The Beatles «Let It Be» (1970)
De er et av verdens beste band, jeg elsker dem, de har betydd helt sjukt mye for meg, men vi skal sannsynligvis være glade for at det ikke ble mer. Kanskje nettopp det at de stoppet mens leken var god er det som gjør at myten og legenden The Beatles av mange oppleves som sterkere enn i The Rollings Stones’ tilfelle (de kunne også hatt flere skiver med på denne lista).
Men The Beatles var også mennesker, og mennesker gjør feil og mindre overveide valg. Å gi ut «Let it Be» var et feilskjær, og jeg hadde nok også klart å leve et fullverdig liv uten den fryktelig overvurderte «Sgt. Pepper›s Lonely Hearts Club Band» (1967). «Let it Be» er uansett deres aller svakeste, og det er helt ekstremt fortærende å tenke på at dette skulle bli deres siste album.
Det som er enda mer irriterende er at den ikke engang er deres sist innspilte (som er «Abbey Road» fra 1969), så den blir liksom stående der som symbolet på alt som gikk gærent. Og det er jo en formildende faktor i disse dager å påpeke at det ikke var George Martin som produserte det, men den klin gærne våpendesperadoen Phil Spector.
Jeg synes nesten synd på «Across the Universe», som til evig ettertid er dømt til å bo sammen med de andre låtene her. Og tittelsporet? Svar: Låten «Let it Be» er en gymsokk. Jo da. Det er ikke rart Ringo ser bedrøvet ut på coveret.