De var en gjeng eksil-skotter bosatt i Australia, et inntil da intetsigende og isolert ørkenland i populærmusikalsk sammenheng. Den totale mangelen av et image ble etter hvert bandets image.

Og som om dette ikke var ille nok, var de faen meg DVERGER! Men AC/DC elsket å spille rock’n’roll, og de gjorde det så bra, så hardt og så lenge at de i dag er ur-rockens ubestridte konger.

Subjektive topplister som denne er selvsagt flytende, og ikke risset inn i en steinblokk – Moses-style. Men etter å ha tilbragt et høyt antall timer med australiernes albumkatalog på øret den siste uka, rangerer undertegnede her AC/DCs beste album i nervepirrende, synkende rekkefølge.

Obs! I bunnen av artikkelen finner du en spilleliste med utvalgte gullkorn fra følgende fem album:

5. «High Voltage» – Internasjonal utgave (1976)

Alle AC/DC-fans med en smule av et fnugg av en anelse av selvrespekt eier og elsker selvfølgelig de to debutplatene, som ble utgitt kun i Australia. Her snakker vi dog om den internasjonale debuten, der band og plateselskap var så griseheldige at de kunne sette sammen en «best of» av de to nevnte.

Den selvbiografiske sekkepipe-rockeren (!) «It’s a Long Way to the Top (If You Wanna Rock ’n’ Roll)» er blant bandets ubestridte låtklassikere, og sparker – med jerntupp i skoen – festen i gang. I 2017 er selvfølgelig mesteparten av rocklyrikken mer eller mindre selvbiografisk, men det er verdt å huske at på midten av 70-tallet var det progrockernes fantasy-fjas som dominerte. Sanger med ekte, hverdagslige gleder og problemer kom ikke tilbake i rocken før en gjeng punks gjorde opprør mot en rockelite uten bakkekontakt.

At «High Voltage» også rommer musikalske kruttlapper som tittelsporet, «Live Wire», «T.N.T.» og «Rock ’n’ Roll Singer» er direkte sykt. «The Jack» er derimot et av svært få øyeblikk i bandets 70-tallskatalog som kjeder meg, og det beste med Bon Scotts hyllest av hans egen kone («She’s Got Balls») er utvilsomt selve teksten, og ikke musikken. Innertierne på «High Voltage» er allikevel så sterke at det er umulig å utelate debuten fra en topp 5-liste.

Suksessen til forløperen «Highway to Hell» ble tatt ett steg videre til fullblods internasjonal megastjernestatus med «Back in Black». Dette er lett å forstå, på tross av at Bon Scott døde da han ble kvalt av sitt eget oppkast, i baksetet av en 3-dørs Renault i februar 1980.

Den innledende troikaen av låter på «Back in Black» er usannsynlig sterk, og selv om «han nye» vokalisten aldri verken lyrisk eller vokalt sett kom opp på samme nivå som sin forløper, gjør Brian Johnson en god jobb på «Back in Black».

Førstesporet «Hells Bells» viste en ny, mørkere side av bandet. Den nokså fiendtlige teksten mangler Scotts humor og glimt i øyet, mens gitartemaet gir assosiasjoner til skrekkfilm. «Hells Bells» forblir i mine ører en av rockens virkelige låtklassikere. Selv om resten av låtmaterialet er mer lettbeint, er musikken på «Back in Black» også tyngre enn AC/DCs 70-tallsproduksjon. Et litt lavere tempo kler disse låtene godt, og girskiftet forblir den tydeligste markøren på en – om ikke akkurat revolusjonerende – utvikling i bandet.

Selv om jeg innrømmer å være skikkelig lei av «You Shook Me All Night Long» (som ble det nærmeste AC/DC kom en ordentlig hit-singel), er «Back in Black» blant bandets jevneste album. Når de store magasinene med jevne mellomrom kårer tidenes 20/50/100 beste rockalbum, er det som regel denne skiva som representerer AC/DC. Slike lister skal man dog ta med et par never salt, da «Sgt. Pepper» absurd nok ofte omtales som den beste Beatles-plata.

Denne skiva er noe av en «dark horse», selv om den får lite oppmerksomhet utenfor tilhengerskaren (jeg kjenner flere fans som mener «Dirty Deeds …» er AC/DCs beste øyeblikk). Albumet inneholder nok færre hits enn debuten, men er et mer homogent produkt – selv om det ble spilt inn over flere studiobesøk.

Det innledende tittelsporet er en direkte slem låt, og resten av skiva er heller ingen marsj opp til kirkealteret. Det måtte i så fall være for å stjele vinen! Her hører man at det er møkk under fingrene, og at vokalisten er den siste fyren i verden man ønsker å invitere til mors teselskap.

«Ride On» er i mine ører bandets beste ballade – i den grad beskrivelsen «ballade» passer en AC/DC-låt, mens «Problem Child» er den perfekte outsider-utblåsning. Tusseladder som avskriver Bon Scotts evner som tekstforfatter bør lytte til den briljante «Big Balls». Hvis du fortsatt ikke skjønner greia er det bare å kalle selvbiografien din «En humørløs tørrpinn». I disse #metoo-tider hopper vi derimot elegant bukk over sistesporet «Squealer».

PS. En helt ko-ko fun fact er at «Dirty Deeds …» ikke ble utgitt i USA før i 1981, fordi plateselskapet mislikte både produksjonen og Bon Scotts innsats. Alt var ikke bedre før internett, med andre ord.

Selv om tittelsporet er en av svært få AC/DC-låter jeg har blitt lei av, har «Highway to Hell» en naturlig plass på pallen. Enkelte fans i 70-tallspurist-kategorien ser ned på albumet på grunn av produksjonen. De kvasseste kantene fra forløperne var riktig nok filt ned, men neseblodet rant minst like fritt på denne plata fra ’79.

Det er ingen tvil om at disse låtene har enda høyere anthem-faktor enn tidligere, og den kommende superprodusenten «Mutt» Lange ble etter sigende hentet inn for å gjøre bandet mer spiselig for et større publikum. Dette lyktes bare delvis, men med Lange i sjefsstolen fikk AC/DCs kvasse gitarangrep mer støtte og trøkk fra rytmeseksjonen.

Å kalle dette «polert» rock er i beste fall en overdrivelse, og i verste fall en misforståelse. Øset i «Walk All Over You» har like lite til felles med lettvektere som Toto og Foreigner, som en varulv på speed har med en anemisk, lutrygget veganer. «Shot Down in Flames» og «If You Want Blood» er da heller ingen musikalske pappkaniner. Aggresjon har sjeldent blitt mer positivt utvunnet og utnyttet enn i låter som disse.

Bon Scotts beste sangprestasjoner finner man her. Han hadde frekkheten til en tenåringsprostituert, koblet sammen med livserfaringen til en sjøulk med en «barm i hver havn», og en økonomisk forsmådd familiefar. At «Down Payment Blues» aldri trekkes fram som bevis på mannen og bandets enorme evner og talenter, er bare trist.

Men det er allikevel rifflokomotivet Malcolm Young som er både nerven og musklene i «Powerage». AC/DC hadde på ingen måte fremstått som famlende eller stilforvirret på sine tidlige album, men på «Powerage» var både spillet og låtskrivinga farlig nær perfekt.

Disse ni låtene er den ultimate videreutviklingen av blues, The Rolling Stones og glamrock kombinert. At «Powerage» ble den siste Bon Scott-plata produsert av Harry Vanda og Young-brødrenes storebror George (Hill Easybeats!) skyldtes nok manglende kommersiell suksess, og ikke skuffelse over selve plata.

Digger man ikke denne skiva, er det bare å labbe duknakket inn i rockens skammekrok. Da er man sannsynligvis en indie-tulling som synes at alt som er tøft, er harry. Jeg vet jo selvsagt ikke dette, men jeg gjør tross alt en innsats for å sette meg inn i sinnet til en AC/DC-fornekter her, selv om det er like unaturlig som å ta på seg slalåmstøvler på vei til badestranda.

Epilog:Denne lista gjenspeiler selvfølgelig mitt forhold til Bon Scott-æraen som AC/DCs sterkeste periode. Det er da også disse låtene som gir den mest høylytte jubelen blant fansen. Det er disse låtene multinasjonale bedrifter betaler blodpris for å benytte i sine reklamer, samt låtene de fleste uinnvidde kjenner best til – med unntak av «Thunderstruck» og til dels «For Those About to Rock». At låter fra «Powerage» i så stor grad ignoreres («Riff Raff» er som regel med) når AC/DC setter opp sine sedvanlig fyldige settlister til konsertene, er et av vår tids sanne mysterier.

Å utelukke flere AC/DC-klassikere føles like ille som når barna dine blir stående sist igjen idet ungene skal velge fotballag. Men sånn er livet, Tjåmmi! Den rå diamanten «’74 Jailbreak» diskvalifiseres for strengt tatt å være en EP.

Fra Brian Johnson-æraen er «Flick of the Switch» albumet som er nærmest å slå seg opp til en topp 5-plassering, i selskap med «Back in Black». Ikke fordi jeg misliker Johnson – det eneste virkelige problemet med brumlebassen fra nordøst-England er at han ikke er Bon Scott.

Idétørken plaget AC/DC etter «Flick…», og hederlige forsøk på å gjenskape den opprinnelige gnisten har hovedsakelig resultert i en rekke helt greie «terningkast 4»-album i senere år.

AC/DC har også gitt noen, bokstavelig og billedlig talt, elektriske konsertplater – pluss havet av live-bootlegs som finnes der ute. De er og var et liveband. Hvis lista ikke hadde vært forbeholdt studioalbum, ville «If You Want Blood You’ve Got It» hatt en selvsagt plass i det gode selskap. Platas rabiate versjon av «Rocker» er et glimrende eksempel på hvor ville og potente, men samtidig tighte, bandet var på scenen.

At AC/DC vil fortsette å turnere samt gi ut plater selv etter Malcolm Youngs død, regner jeg faktisk med. I stedet for å klage over dette, anbefaler jeg et (nytt) dypdykk i bandets klassiker-katalog.

Og husk: Rock and Roll Ain’t Noise Pollution!