Det skal godt gjøres å bo i Norge og ikke ha hørt om Tysfjordsaken. Et stykke bekmørk norsk historie fra det lulesamiske tettstedet Tysfjord, der det over flere tiår pågikk seksuelle overgrep mot barn. Etter at 11 personer i 2016 sto fram og fortalte om overgrepene, har politiet avdekket til sammen 151 seksuelle overgrepssaker i Tysfjord, hvor det yngste offeret var fire år da overgrepene skjedde.

– Jeg liker ikke at dette har kommet til overflaten. Det skal være lukket, sier áhkku (samisk for bestemor, journ.anm.) til Marion som ble ansiktet utad for Tysfjordsaken, da hun startet raset av historier om overgrep.

– Vi ble lært at ingenting skulle ut.

Ida og Marion

«The Silence of Sápmi» er en dokumentar om hvordan patriotismen det samiske samfunnet bærer på har ført til en fortielseskultur. Vi følger to personer, Ida og Marion, og deres individuelle kamp for å løfte på lokket. Marion fikk i voksen alder vite at hennes egen mor ble voldtatt gjentatte ganger da hun var 12 år, og at dette førte til at hun tok livet sitt. Svenske Ida ble selv voldtatt en søndag hun var på helgetur i Kautokeino. Hun anmeldte voldtekten, men saken ble henlagt ett år etterpå.

– Sápmi er en boble der alt liksom er perfekt, men der vi ikke tør prate om psykisk helse blant unge, kvinnelig undertrykkelse, voldtekt som skjer og machokulturen vi faktisk har her fordi vi er så patriotisk, sier Ida.

Viser naturen og menneskene slik de er

Dette er selve kjernen i dokumentaren – søkenen etter å vise hvordan man som et helt samfunn kan tie. Samtidig går den samiske regissøren, Liselotte Wajstedt, tett på menneskene og lar oss ta del i livet, både midt i og etter stormen. Dokumentaren handler derfor ikke kun om overgrep og fortielse, men hva som skjer med menneskene som opplever dette og menneskene rundt, ringer i vannet, reaksjonene som kommer i etterkant av at man åpner munnen, skammen man ikke ønsker å føle, om å ta grep over sitt eget liv.

Det står stor respekt av de to kvinnene som så modig deler sine historier. Måten de snakker om deres opplevelser på er sobert, jorda, helt nede på bakken – de bruker ikke ord for å sjokkere, det kommer ingen tårer for å styrke alvoret i saken, de blir ikke presset til å snakke om noe de ikke vil. Det er filmens styrke.

Bildene er usminket. Regissøren ønsker å vise menneskene og naturen akkurat slik de er. I tillegg til å være regissør, er Wajstedt kunstner, og det vises. Dramatisering, eller gjenskapelsen, av voldtekten som skjedde mot Ida blir ikke vist med en bukse som blir dratt ned eller hud, men med et tegnet dukkehus og en madrass og rister helt av seg selv. Jeg setter pris på streken, tanken, kunsten.

Stiller mange spørsmål

Men det fins også svakheter. Jeg savner et noe større bilde, flere tall og intervjuer, særlig med politihuset i Kautokeino. Ida forteller om at hun opplever det som at hennes voldtekt ikke ble tatt seriøst, at de bare lot som at de jobbet med den, men hele tida hadde parti med han som voldtok henne. At dette handler om at man som et samfunn legger et lokk på tabuer. Jeg skulle gjerne hørt et intervju med politisjefen, hørt hen bli spurt om dette faktisk er realiteten. Jeg skulle gjerne likt å få vite hvor mange voldtektsanmeldelser de har mottatt de siste ti årene, sammenlignet tallene med tall i ulike steder i Norge, sett hva fortielseskulturer kan resultere i.

«The Silence in Sápmi» sjokkerer aldri, men gir likevel noen svar på hvordan overgrepene i Tysfjord kunne skje over så mange tiår uten at noen grep inn. Og viktigst av alt stiller den mange spørsmål.