– Gratulerer med et feiende flott nytt album! Hvordan vil du selv beskrive plata?– Omtrent som du: Flott og ny, hehe. Plata er ikke så lang som den forrige, men enda bedre, synes jeg. Soundet er mer elektrisk, og jeg har skifta litt fokus fra innover til utover, hvis du skjønner hva jeg mener?

– Ja, jeg har jo allerede lyttet til plata, men du må gjerne utdype skiftet, for alle leserne som ikke har hørt «No Offending Borders» enda.– Det var mye «hjerte-smerte» på den forrige plata. Nå er fokuset litt mer samfunnsrettet – både når det kommer til det mellommenneskelige, og rent politisk.

Apropos politisk: Du poster mye politisk stoff og journalistikk på Facebook, har jeg sett. I hvilken grad vil du kalle deg selv en politisk artist?– Ja, folk er vel drittlei av Facebook-sida mi, hehe. Flere av låtene mine er definitivt politisk, for eksempel «Sylvia (Southern People)» og «Summer in Toulouse» – selv om budskapet er litt mer «pakka inn» i sistnevnte låt. Jeg gjø r absolutt noen forsøk på å kommentere samtida, men det handler vel så mye om at vi som enkeltmennesker må ta noen valg som ikke nødvendigvis er behagelige, for å opprettholde samfunnet vi har skapt.

– Du er blant annet veldig klar i din solidaritet med innvandrere, samt motstand mot oljeboring her i Nord-Norge.– Vi må tenke litt lengre, enn kun hva som er behagelig for oss selv – selv om det er vanskelig. Samtidig har jeg ikke noen tro på å ta en sånn «nå må dere skjerpe dere»-tone. Jeg ønsker ikke å være noen moralist, eller komme med noen formanende pekefinger.

– Hva er historien bak platecoveret, også i relasjon til platetittelen? Du har valgt et bilde av stolen Keiser Vilhelm II satt på, da han fikk beskjed om at første verdenskrig hadde brutt ut.– Ja, jeg kom over den historien ved en tilfeldighet. Jeg syntes symbolikken var veldig sterk, og tenkte «dette må vi bruke». Stolen er tom på coveret, og tanken er: Hva ville du ha valgt om du satt i samme stol?– Det er også en kommentar til samtida. Man trenger ikke være Einstein for å forstå at ting begynner å bygge seg opp (til konflikt, journ.anm.) nå. Rasisme og kvinners rettigheter er veldig aktuelt for tida, akkurat som det var da Neil Young sang om det i 1970, og før det igjen i 1914. Vi må se bakover, lære av historien, og forstå at vi står ovenfor like farlige ting nå som da.

– Debuten din var hovedsakelig en akustisk plate. Hvorfor har du valgt å tråkke inn rock-pedalen på enkelte av de nye låtene?– Det var vel på tide, egentlig. Strømgitaren har ligget i sofaen ved siden av meg hele tiden, så jeg følte for å plukke den opp og bruke den i denne settingen.– Samtidig har jeg vært litt ambivalent til å gå i denne retningen. Jeg følte at uttrykket på den første plata sto godt på egne bein, og jeg ville unngå å drukne hele greia i en vegg av gitarer.

– Får du ikke tilstrekkelig utløp for din rock’n’roll-trang i ditt andre orkester The Devil and the Almighty Blues?– Det skulle man kanskje tro! Forskjellen er at i bandet må jeg følge en bassist og en trommis, mens solo må bassisten og trommisen følge meg, hehe. Det er ikke så kompliserte maktstrukturer alene, for å si det slik.

– Det kommer vel en ny plate med nevnte band ganske så snart også?– Ja, det er ordentlig ketchupeffekt når det først skjer noe, som bare er gøy, det. The Devil and the Almighty Blues-plata kommer i mars, så vidt jeg husker. Du kan spørre Robert Dyrnes om den eksakte datoen. Det er han som skal gi den ut.

– Du har fått mye ros for dine evner som låtskriver. Hvorfor har du valgt å åpne din nye plate med en cover av Link Wray sin «Fallin’ Rain»?– Det er jo en låt jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv. Jeg skriver ikke tusenvis av låter, og ender som regel opp med å bruke alt jeg skriver. Da vi spilte inn denne i studio, utbrøt produsent Anders Møller at takninga var så bra, at låten måtte være med på plata.– Det er kanskje litt ballsy å sette den opp som førstelåt, men den passer godt med resten av plata, og samtidig har det jeg sier på plata blitt sagt tidligere – både musikalsk og politisk. I tillegg hadde jeg håpet på reaksjoner av typen: «Hæ? Begynne med en cover? Det er jo helt ute!», hehe.

– Til slutt: Kan du nevne tre artister, band eller album som er og har vært spesielt viktige for deg?– Det er vanskelig å ikke nevne Neil Young i den sammenhengen. Townes Van Zandt også. Hvis jeg skal velge noe som er mer relevant i sammenheng med den nye plata, tar jeg med gode, gamle AC/DC. Jeg hørte AC/DC tidlig, de har vært med meg hele veien, og de er fortsatt fantastisk bra!

– Jeg har akkurat samme forhold til bandet, men hvordan er AC/DC relevant på den nye plata di?– Det er jo blant annet en konkret musikalsk referanse i trommespillet og brekket til Anders Møller, på «Sylvia (Southern People)». Det er jo reinspikka Phil Rudd, de greiene der!