Etter mye om og men har vi endelig klart å få til en ordentlig europaturne med Cazadores. Vi reiser som oppvarmingsband for den newzealandske artisten Graham Candy, på hans Back Into It Tour.
Totalt åtte konserter skal gjennomføres, og turen tar oss gjennom gamle DDR til Østerrike, Italia, Sveits og Tyskland. Formålet med turen er å få en fot i døra i det europeiske markedet, eller som min bedre halvdel kaller det: «verdens lengste guttetur».
Reisefølget består av vår manager Vasil, lydmann Trond, lysmester Torbjørn og Mats, Lasse, Ariel, Aleks og Ottar.
Reisebrev, dag 4
Aleks får kjeft av turnéleder Vasil fordi han er 30 minutter for sen til avtalt avreisetidspunkt 10:30. ”Det er helt uakseptabelt”, sier han, med en streng mine.
Jeg drar lett på smilebåndet, da jeg vet hvor sen han til tider kan være. Vi setter oss i bilen og kjører mot Østerrike og Wien.
B72 er det minste konsertstedet vi spiller på, med en totalkapasitet på 150. Konserten er fullstendig utsolgt, stedet er tett og intimt, vi gleder oss enormt. Scenen er på størrelse med Bastard, og til å begynne med er det vanskelig å finne plass til to band med tilhørende backline og utstyr, men med mange flinke folk i sving rundt oss går alt på skinner.
Til tross for ekstremt lite tid til å få folk og utstyr til å fungere, så kommer vi i mål og har veldig gode lydforhold.
Graham Candy hadde på forhånd fortalt entusiastisk om en meget dedikert italiensk fan som skulle komme til Wien-konserten. Vedkommende driver en stor vingård og han reiser alltid med et kobbel av supermodeller som reisefølge.
Vi syns det hele hørtes litt far fetched ut, men når vi går på scenen legger vi umiddelbart merke til 7–8 svært begeistrede, og marginalt påkledde kvinner som var stasjonert i et provisorisk VIP-område på galleriet.
For å hjelpe å skape et visuelt bilde av dette, forestill deg følgende: Et tilfeldig sammenrasket utvalg fra Top Model på ”galleriet” over scenen på Blårock eller at en episode av Keeping Up With The Kardashians skulle vært iscenesatt på Rorbua. Det viste seg senere på kvelden at entusiasmen først og fremst kanskje skyldtes de store mengdene med hvitt pulver som ble konsumert på et unaturlig antall toalettbesøk i løpet av kvelden.
Etter nedrigg og load-out ramler vi ut i Wien-natten. Det aktuelle spillestedet vi har opptrådt på ligger rett over gaten fra hotellet, noe som for enkelte av oss gjør valget om å ta kvelden og gå å legge seg enkelt. I hvert fall for undertegnede.
For andre har det dannet seg et forlokkende Wien-triangel rundt det område vi befinner oss i, med hotellet på den ene siden, spillestedet på den andre, og som tredje kant på trekanten en, ...hold dere fast, Piano bar. Ettersom kvelden fortsatt var ung, fremsto valget om å besøke en pianobar for en nightcap som rimelig åpenbart.
Det viste seg ved ankomst at dette ikke var en pianobar, men en ”pianobar”.
Her ble Cazadores med crew rett og slett utsatt for grovt misvisende markedsføring av verste sort. Det var faktisk ikke et eneste piano å oppdrive i hele lokalet, piano per kvadratmeter-raten var rett og slett er lik null. Det man ble møtt med var rett og slett 40 nakne kvinnekropper. Gjengen snudde raskt i døren, og gikk en erfaring rikere og en pianobaropplevelse fattigere tilbake ut i Wien-natten, i håp om å finne en irsk pub.
Jakten på irsk pub i Wien viste seg å ikke bære frukter. Etter heftig søking på Tripadvisor viste det seg å være en irsk pub i Garmisch-Partenkirchen. Vi satte oss derfor i bilen og kjørte målrettet mot OL-byen og tilbrakte de to påfølgende fridagene der før vi rettet snuten mot München.
