Slayer. Det er fristende å bruke caps lock og utropstegn hver gang man omtaler denne musikalske kolossen som oppsto i Huntington Beach i det herrens(?) år 1981: SLAAAYYYYEEEER! føles langt mer naturlig, da deres originale og «klassiske» besetning bestående av vokalist og bassist Tom Araya, gitaristene Jeff Hanneman og Kerry King, pluss trommeslager Dave Lombardo var i besittelse av en primitiv urkraft, som i dag pumper ut av høyttalerne på både stereoanlegg og konsertscener med like stor pondus som den gang da.
Slayer er adrenalinrush i musikalsk form. Å skulle sitte i ro og skrive noe presumptivt fornuftig med musikken deres dundrende inn i øregangene, er en av de vanskeligste arbeidsoppgavene undertegnede noensinne har tatt på seg.
Men for en fryd det er å rase igjennom katalogen til det som, i min sånn passelig ydmyke mening, er tidenes beste metalband.
Fra mitt første møte med bandet, i en uskyldsren alder av 10, har Slayer vært de ubestridte kongene av metal. Hvorfor? Det kan du lese nedenfor:
«Show No Mercy» (1983)
Allerede på debutplata viste Slayer seg fram som en rå diamant – med en musikalsk brutalitet som på dette tidspunktet var uhørt. Slått med et snaut halvår av Metallicas debut «Kill ‹em All», var og er allikevel «Show No Mercy» hakket hvassere.
Arayas primalskrik var en del av en direkte truende og mannevond sangstil, og vokalisten var flankert av to riffmaskiner som skøyt ut forvrengte toner i ren mitraljøsestil. Alt dette ble holdt sammen og ytterligere forsterket av mannen, som for min del overgår alle andre mennesker som har slått trepinner mot skinn og grytelokk – Dave Føkkings Lombardo.
Slayer hadde også en ekstra dimensjon band i deres samtid manglet: Det hviler en skummel ånd over musikken; en slags iboende ondskap som er udefinerbar, men definitivt reell.
Inspirert av Black Sabbath, NWOBHM og store doser hardcore punk, var Slayer på dette tidspunktet eksponenter for den nye sjangeren speed metal, som senere skulle omdøpes til thrash metal – en stil bandet har vært relativt trofast til hele sin 34-årige karriere.
Terningkast: 5
«Live Undead» (1984)
På midten av åttitallet var man pent nødt til å gi ut ei skive per år, som muligens var motivasjonen bak denne liveplata som ikke var så veldig live allikevel.
«Live Undead» er nemlig spilt inn i et vanlig studio, der et drøyt dusin av bandets venner og fans ble plassert med noen kasser øl, for å «lage litt lyd».
I 2015 fremstår dette som et ganske komisk konsept, og det eneste som redder dette fra forbli en kjempekalkun, er det høye nivået på låtmaterialet som fremføres.
Terningkast: 3
«Hell Awaits» (1985)
Mye hadde skjedd i metal-verdenen når studioplate nummer to kom ut våren 1985, uten at det virket til å ha påvirket Slayer i særlig stor grad.
Bandet hadde fått brukt litt lengre tid i et litt mindre råttent studio, men de hadde nå utviklet en egen stil innen thrash metal-sjangeren, som i løpet av de to årene siden debuten hadde vokst voldsomt i omfang – både i antall publikummere og band.
Dette var undertegnedes første møte med Slayer, etter at en kompis hadde byttet sånn cirka tretten ukelønner mot et vinyleksemplar (sånn var det å være tredje/fjerdeklassing på barneskolen den gang, kids!).
Det groteske coveret var selvfølgelig fascinerende, og ikke minst det åpnende tittelsporet. En intro bestående av halvsatanisk, baklengs messing, gitarfeedback og dommedagstrommer? Hva faen?
Seige, kølmørke riff som kulminerer i et frenetisk lurveleven i mangedoblet tempo? Er det mulig?
Ja, det var tydeligvis mulig – og side A av denne plata står seg fortsatt som noe av det beste Slayer har gitt ut. Andre halvdel er allikevel svakere enn brorparten av debutplata.
Terningkast: 5
«Reign in Blood» (1986)
Denne plata er allerede kåret til tidenes beste thrash metal-skive sånn cirka en million ganger. For en gangs skyld har tydeligvis majoriteten rett!
Produksjonen på «Reign in Blood» skulle forandre metal i større grad enn noen kunne forutse. Inn døra kom en 23-årig hip hop-produsent ved navn Rick Rubin, som støpte et nytt sound til bandet.
«Reign in Blood» har et langt mer komprimert og direkte lydbilde enn hva som var normen på denne tida. Bandet kokte uttrykket ned til et minimum, og de korte låtene raser av gårde mellom de to episke innertierne som utgjør platas musikalske perm: «Angel of Death» og «Raining Blood».
Enkelte purister presterer å hevde at Rubin ødela det «perfekte» grumsete og ekkofylte soundet som fram til denne utgivelsen hadde vært en selvfølge innen metal. Mulig dét, men å sutre over dette blir som å klage på når din bedre halvdel begynner å trene, lese flere bøker og interessere seg for matlaging.
Trangskolta headbangere som hater punk, eller «heavy-fans» som menn i førtiårene ofte refererer til seg selv som, eier neppe denne plata. I så fall skjønner de fint lite av hvordan punk var en viktig byggebrikke i ekstreme metalsjangre som thrash, death og black metal.
Terningkast: 6
«South of Heaven» (1988)
Slayer klarte ikke helt å følge opp det massive sjokket og skyhøye nivået fra den foregående plata på «South of Heaven». Tempoet er lavere og Araya synger ikke like barbarisk, uten at noen av delene er et direkte problem.
Avsparket er absolutt øverste hylle, i form av det apokalyptiske tittelsporet – som utvilsomt vil forvare en plass på enhver oppegående topp-ti-liste med Slayer-låter. «Mandatory Suicide» er en personlig favoritt, som bandet fortsatt ofte spiller live.
Ellers er låtmaterialet tynne greier, sammenlignet med albumene den kom imellom.
«Seasons in the Abyss» (1990) Terningkast: 6 (seks)
«Sport the waaaaaaaaar!» vræler Tom Araya i et åpningsspor som kun matches av «Angel of Death» fra en allerede nevnt klassiker. Som låtskrivere har ikke Slayer levert et bedre album enn dette, verken før eller siden. I tillegg er kanskje «Seasons in the Abyss» plata hvor Dave Lombardo gjør sine aller drøyeste og kuleste ting bak trommesettet.
Der «Reign in Blood» var som en snau halvtime med hyperaktivt bombardement, er variasjonen større her. Hanneman og King har aldri spilt tettere, og soloduellene deres er kliniske gjennom hele « ... Abyss».
Også var det riffene, da. Jøye meg, for et berg av riffsnadder det er å ta av på dette albumet, som totalt sett er selve kremen av lyd!
Terningkast: 4
«Decade of Aggression» (1991)
Jeg har aldri forstått mange andres store fascinasjon for liveplater, og «Decade of Aggression» skal muligens ha mye skyld/ros for nettopp dét.
Dette var et av min barndoms første møte med fenomenet konsertplater, og sett i retrospekt er det ikke rart at alt man hørte i etterkant ble nedturer, med denne plata som målestokk.
Slayers plater hadde på dette tidspunktet en produksjon bra nok til at en konsertplate skulle være overflødig – men det viste seg å være feil.
Slayer hadde åpenbart lært av blunderen «Live Undead», og ville med dette doble mesterverket gjøre opp for den tidligere skampletten i deres katalog.
Resultatet er et dokument som gjør at en lett kan forstå hvorfor kvartetten alltid har blitt nevnt blant klodens beste liveband. Noe så potte tett, massivt og samtidig virtuost som denne konsertplata, har vel knapt sett dagens lys. «DoA» lyktes i å ta pulsen på et band som på dette tidspunkt var på toppen av sitt virke. Plata, som er klippet sammen av tre separate konserter, er fortsatt den dag i dag det mest aggressive (ganske treffende tittel, ikke sant) jeg har hørt av musikk.
Terningkast: 6
«Divine Intervention» (1994)
Slayers første plate med Paul Bostaph bak trommesettet, som overraskende nok ikke var det gigantiske drawbacket man på forhånd trodde.
Dette er Slayer-plata med tynnest lyd. Bassgitaren var aldri noe bærende element i Slayers sound, men her er den lagt sjeldent lavt i miksen.
Etter bandet suverent lengste albumpause, hadde Hanneman og King allikevel rukket å komponere en god del knalltøffe låter. Riffene er ikke helt på samme høye nivå som på «Seasons in the Abyss» – men ingen band på moder jord ville uansett klart å følge opp nevnte klassiker.
Terningkast: 5
«Undisputed Attitude» (1996)
Her lot Slayer sin fascinasjon for punk manifestere seg i et reinspikka coveralbum (bortsett fra én ny egenkomponert låt, da). Et sjeldent uhøytidelig øyeblikk fra kvartetten, som rett og slett bare ville ha det litt gøy, og samtidig hylle helter som hadde vært viktige inspirasjonskilder i bandets oppstartfase.
Det er hovedsakelig tidlig åttitalls hardcore fra den amerikanske vestkysten som får kjørt seg av Slayer, og mesteparten av disse låtene passer som hånd i hanske. En versjon av protopunkerne The Stooges klassiker «I Wanna Be You Dog» funker ikke riktig like bra.
Terningkast: 4
«Diabolos in Musica» (1998)
Muligens den plata Slayer har fått mest tyn fra media og fans for. For første gang dristet og listet bandet seg ut av sin sjangermessige komfortsone. Det ble med dette ene forsøket!
Etter å ha turnert med en rekke nu metalband, ble thrash-kongene inspirert av mange av sine yngre kolleger i baggy jeans og dreads – med et lavere tempo samt større fokus på groove, i et uvanlig basstungt lydbilde som resultat.
Personlig synes jeg denne plata er i overkant utskjelt. Mange av låtene holder seg bedre enn dens rykte skulle tilsi, og nu metal-påvirkningen er nok litt overdrevet av konservative fans. Men noen klassiker, er den overhodet ikke.
Terningkast: 3
«God Hates Us All» (2001)
Utgitt på selveste ellevte september 2011, noe som gir tittelen en ekstra ironisk tvist. Tittelsporet er et av flere ordentlige rumpespark på denne skiva, som nok er den mest eksplisitt religionskritiske i Slayers katalog – som sier sitt, med tanke på alle de lyriske utblåsningene til den rasende gærningen Kerry King.
På denne plata gikk Slayer, mer eller mindre bevisst, tilbake til sin gamle, og trygge uttrykk – som igjen sørget for et jevnt album.
Terningkast: 4
«Christ Illusion» (2006)
Super-Dave Lombardo tilbake på trommer, yeah! Selv om selve trommesoundet låt bedre på de eldre skivene, viste Lombardo på «Christ Illusion» (Er Kerry King katolikk? Driter paven i skogen?) at han hadde vært savnet.
På dette tidspunktet hadde King tatt på seg en større del av låtskriverbyrden, ettersom Hannemans bidrag begynte å minke i antall. Og som fans av bandet allerede vil vite, blir resultatet av dette en generell økning i tempoet.
Tekstmessig lagde bandet nok en skandale (Sjokk! Sjokk! Sjokk!) med låten «Jihad», som skapte en passende mengde baluba, ifølge King. Å høre den chilenske katolikken Tom Araya vræle «Hail Satan!» med tilsynelatende overbevisning i låten «Skeleton Christ», er en noe bisarr opplevelse.
Jeg hørte mye på denne skiva når den kom, men i ettertid har den blitt lite spilt – på tross av at den inneholder Slayers beste og mørkeste låt på en god stund i «Eyes of the Insane».
Terningkast: 4
«World Painted Blood» (2009)
Dette ble den siste plata som skulle inneholde den klassiske, originale line-up›en av bandet. Slayer hadde på dette tidspunktet vett nok til å ta seg tid til å samle opp nok gode låter til å gi ut nye album, men samtidig hadde bandet gått tom for idéer, og avstanden mellom gromriffene begynte å bli farlig store. Gjenbruk og svake omskrivninger av gamle riff begynte også å dukke opp.
Den styggvakre Hanneman-låtene «Beauty Through Order» og «Playing With Dolls» er allikevel høydepunkter som drar opp hovedinntrykket.
Terningkast: 4
«Repentless» (2015)
Slayers første plate etter det kjipe dødsfallet til gitarist Jeff Hanneman. Som min spilleliste vil være prov på, var Hanneman bandets beste låtskriver, så derfor var triumfen både gledelig å uventet når bandet – nå med Exodus-gitarist Gary Holt som nytt medlem – leverte sitt beste album siden «Divine Intervention» to år tidligere.
Terningkast: 5
Les min anmeldelse fra tidligere i høst her
Hail the mighty SLAAAYYYYEEEER!