Det nostalgiske åpningssporet «Andromeda» oppsummerer Kents karriere på en positiv måte. Etter en lett mollstemt oppbygning sitter stadion-refrenget som en snusklyse under hockeyleppa. Duetten «Nattpojken & dagflickan», hvor den evnerike singer-songwriteren Anna Ternheim fyller partnerrollen, er også et positivt blaff på en plate som i stil og stemning er svært monoton.
Når Nordens største rockeband legger gitarstrengene på hylla etterlater de seg et stort tomrom i den nordiske melankolske poprocken.
Les også Feedbacks oppsummering av alle Kent-platene: Ukas dypdykk En æra går mot slutten
I løpet av sin karriere har Kent i økende grad flørtet med elektropop-sjangeren, og på sitt siste album er det sannelig ikke mye rock å spore. Det tilnærmet totalt digitale lydbildet er allikevel ikke bandets akilleshæl, selv om deres landskvinne Robyn gjør arktisk disco langt bedre enn kvartetten. Den stivbeinte, mekaniske beaten er forutsigbar som et hakk i plata gjennom disse elleve låtene som gjør groove til et fremmedord.
For et drøyt tiår siden fremsto Kent som Skandinavias sjarm- og humørløse versjon av Coldplay. Dette skled over i en slags fattigmannsutgave av a-ha, og har nå utviklet seg til å bli en symbiose av de nevnte to og Pet Shop Boys. Ikke verst, tenker du kanskje – men låtene til gruppa fra Eskilstuna er verken like fengende eller slitesterke som disse tre.
Svenskene er lettvektere målt opp mot sine inspirasjonskilder. Bandet er åpenbart store fans av Depeche Mode, men Joakim Berg og kompani mangler pondusen og intensiteten til Gahan, Gore og Fletcher. Den 46-åringe frontmannen har i praksis sunget variasjoner av den samme melodilinja siden debuten i 1995, og da mener jeg det må være lov til å være møkk lei hele fyren nå.
«Ingen kommer skriva bøcker/gjöra filmer/sjunga sånger om oss» synger Berg om et kjærlighetsforhold i «Vi är för alltid». Vokalisten er muligens like profetisk hvis man overfører tekstlinja til hans eget band sitt ettermæle. I alle fall hvis denne svanesangen er hva publikum har surrende i bakhodet som sitt sterkeste minne av Kent.
Always leave them hungry for more, heter det på godt norsk. I tilfellet «Då som nu för alltid» tenker jeg vi sier at nok er nok: Det er best å slutte mens leken er sånn passelig god.
