«The Inevitable End» blir annonsert som Röyksopps farvel med albumformatet (de skal fortsatt lage musikk sammen). Det føles litt pompøst, à la da Knausgård proklamerte at han «ikke lenger er forfatter».
Det har vært lett å oppfatte Röyksopp som et albumband, bevisste nok på formatets muligheter til å alternere en lys, poppede «Junior» (2009) med en mørk, proggete «Senior» (2010). De proppet dessuten årets EP-samarbeid med Robyn, «Do It Again», så full av musikk – 35 minutter – at den praktisk talt fungerte som en langspiller, den også.
Les også: Röyksopp: - Ting har vært vanskelige.
Kjente låter
Nå vel. Vi kjenner et par av sangene på «The Inevitable End» fra før. «Monument», fra Robyn-EP-en, opptrer i en ny og «styggere» utgave. Spilletiden er halvert, og den myke saksofonen er skrelt helt bort. Den var mild og filosofisk, men er blitt brutal og skummel.
«Running To The Sea», med sin smellvakre Susanne Sundfør-vokal, hadde sin debut for to år siden. Den er en av duoens aller beste, full av den samme angsten og ubønnhørlig rullende fremdriften som gjorde «What Else Is There?» så esoterisk og uimotståelig.
Sundfør opptrer én gang til på «The Inevitable End», i den like alvorstunge «Save Me». En sang om et sammenbrudd, med minneverdige meloditemaer over den nervøse, skvetne beaten. Korte «Rong» – som i «wrong» – Robyns andre og siste, er en paranoid transportetappe.
Les også: Låtanmeldelse: "Skulls".
Frieri
Innledende «Skulls» er, sammen med «Monument», det nærmeste albumet kommer et frieri til det amerikanske EDM-publikumet. Det vil si – ikke veldig nærme i det hele tatt. Den føles, med sin vocodervokal, åttitallsaura og nattlige lydsporstemning, nesten løsrevet fra resten av albumet.
«Compulsion»s dunkle housemusikk slekter på «The Drug» fra «Senior». Den skilter med Jamie McDermott fra London-bandet The Irrepressibles på vokal, en mann som med sine fire bidrag setter et distinkt preg på albumet som helhet.
Fremfor alt den klassisk skandinaviske, storslagent sørgmodige «I Had This Thing», hvori McDermott synger som en sølvgutt med sår på sjelen over store, fete flak av bittersøt synth. Om dette albumet har en hit, er det trolig denne. (Den hadde vært perfekt for Robyn også).
Les også: Röyksopp skal gi ut sitt siste album.
Minner om 10cc
Teppene av melankolske korharmonier i lange, seige «You Know I Have To Go» får den til å minne om, av alle ting, 10ccs «I’m Not In Love». «Here She Comes Again» blir mer en stemning enn en melodi. Men McDermott sper på med følsom lys vibrato.
«Sordid Affair», med Ryan James fra duoen Man Without Country bak mikrofonen, er det mest tilbakeskuende innslaget – en mettet, dus softpopballade i Air-tradisjonen. «Coup De Grace» utvikler seg fra mørk ambientmusikk til ornamenterte Vangelis-høyder, komplett med et klokt disponert kor. Om Röyksopp ikke vil gi ut konvensjonelle popalbum lenger, kan de når som helst gå i gang med å lage filmmusikk.
«Thank You», igjen sunget med vocoderrøst, har tett, Daft Punk-aktig komp og vektløse pianoakkorder. Den avslutter albumet på et dempet, bevisst «antiklimatisk» vis.
Les også: Dette mener anmelderne.
Ingen humor
De som foretrekker Röyksopps smørside – de lette, tøysete melodidropsene fra «Melody A.M.» (2001) og «Junior» (2009) – har lite å hente på «The Inevitable End». Humoren som har vært en så stor del av musikken deres, glimrer nesten helt med sitt fravær.
«The Inevitable End» henter sin skjøre styrke i et mer personlig terreng, og er ulik sine fire forgjengere. De har ikke laget verdens jevneste langspillere. Men albumformatet har så visst tjent Röyksopp vel. Også når de nå har vært ute på langtur for siste gang.
BESTE LÅT: «Running To The Sea»