- Har et ondt Øie skjæmt ud Ens Fiskegarn, da skal man paa en eller anden Maade faa Presten til at se paa det. Hans Øie fordriver det onde Øie, kan man lese i boken «Norske hexeformularer og magiske oppskrifter».

At hans egen blotte tilstedeværelse var nok til å fordrive ondskapen, må ha tiltalt bokas utgiver, Oslo-bispen Anton Chr. Bang. Han var en av sin tids mest markante kirkeledere, på godt og på vondt. Og hans karriere startet i Tromsø.

Les bybildet: Sørget i åtte dager da «bispinnen» døde (iTromsø Pluss)

Personalkonflikt

Bang kom fra Dønna på Helgeland. Selv om han mistet faren som 7-åring, vokste han ikke opp i et fattigslig hjem, selv om også han måtte dra på lofotfiske for å forsørge familien.

I 1858–60 startet han sin akademiske karriere ved Seminaret her i Tromsø, men han flyttet deretter til Christiania for å studere teologi. Det var der hans virkelige kall lå, skulle det vise seg. Som ferdig utdannet prest kom han til Tromsø igjen hvor han som nyutnevnt kateket havnet midt i en opprivende personalkonflikt på Tromsø kommunale pikeskole. Den endte med at førstelærerinne Hilda Thesen fikk sparken.

I det hele synes det som om den senere biskopen hadde et synspunkt på det meste, og Ytreberg noterer blant annet hans kritiske holdning til «den ivrige botaniker, men ikke særlig fremragende» teologen og pedagogen, seminarbestyrer Kaurin.

Les flere bybilder her!

Hexeformularer

Uansett var det ikke her i Tromsø at Bang skulle gjøre seg mest bemerket. Da han hadde synset seg ferdig her i byen, reiste han tilbake til Christiania hvor han virket som prest ved Gaustad asyl. I 1885 blir han ekstraordinær professor i kirkehistorie før han i 1896 blir byens biskop.

Selv om hans akademiske publikasjoner var mangfoldige, var kvaliteten svært varierende, og hans største vitenskapelige bidrag var nok som «samler». Det har særlig gagnet den religiøse folkeminneforskningen.

I 1902 dukket så den kuriøse boken «Norske hexeformularer og magiske oppskrifter» opp hos hovedstadens bokhandlere. Selv om «Dr. A. Chr. Bang» sto som forfatter, var boken egentlig resultatet av arbeidet til sogneprest Jørgen Moe (1813–1882) og folkloristen Moltke Moes (1859–1913) med å samle inn håndskrevne svartebøker fra hele landet.

Den inneholdt gode råd til det meste, som hvordan man skal få en fremmed ku til å trives på seteren («Man giver Koen lidt Voks af et Alterlys») til hvordan man skal forhindre at hunder gjør mot en når man er ute og reiser («Tag en Tand af en sort Hund paa dig. Da gjør ingen Hund ad dig, hvor du end farer.»)

Venn med kongen

Kanskje var det for å forberede seg på det verste at han studerte slike besvergelser, men sannsynligvis var det heller et utslag av en særegen kombinasjon: en fascinasjon for både det overnaturlige og folkelig kulturhistorie.

En slik todeling var karakteristisk for Bang.

Les bybildet: Derfor brukte rektoren en hel sommer på å fotografere bebyggelsen i byen

Et annet utslag av dette kom da den svært konservative Bang allierte seg med landsmålspartiet Venstre i deres bestrebelser på å gjøre nynorsk til kirkemål. Bangs viktigste bidrag var en nynorsk oversettelse av juleevangeliet, «Gudspjallet aa fyrste Joladagen» og den første nynorske Bibelen. Den fremtidige bispens og Venstres midlertidige allianse ble ugjenkallelig oppløst da Bang i 1893 ble kirkeminister i en Høyre-regjering som ble svært upopulær blant Venstre-folk. Det gjorde ikke forholdene bedre at Bang var en venn av svenskekongen Oscar 2.

Da kong Haakon skulle krones, holdt biskop Bang preken, men selve kroningen var det Nidarosbispen som sto for. Mange mener at dette reflekterte Bangs dalende popularitet.

Selv følte nok Bang at han fikk siste ord da han i 1909 ga ut boken «Erindringer» hvor han uimotsagt fikk fortelle sin egen historie.