Debatt

«Språkforskning, penger og misforståelser»

SPRÅKENDRING: Marit Westergaard (bildet) og Terje Lohndal er professorer ved NTNU og UiT. 

meninger

I iTromsø 14. desember skriver Tor Egil Sandnes fra Fremskrittspartiet om «språkprofessorenes pengeflom». Han sikter til et forskningsprosjekt vi har fått tildelt av Senter for grunnforskning (CAS) i Oslo.

Kritikken er basert på et intervju i Nordlys lørdag 9. desember. Intervjuet fokuserer på en pågående endring i Tromsø-dialekten som handler om at grammatisk hunkjønn forsvinner.

Tradisjonelle former som «ei jenta» og «ei bok» blir erstattet med «en jente» og «en bok». Slike endringer skjer også i Trondheim og i andre dialekter og språk.

Oppslaget i Nordlys er nok litt skeivt vinklet, for forskningsprosjektet ved CAS handler ikke om endringen i Tromsø-dialekten. Som det også står i Nordlys-intervjuet: «I elleve måneder skal de forske på grammatisk kjønn i språk fra hele verden: Hvordan slike systemer kan variere, hvordan de lærers og hvordan de endres over tid.»

Prosjektet heter MultiGender og er mye mer omfattende enn det artikkelen antyder: Det handler om å forstå hvorfor språk har slike kategorier og hvordan de tilegnes (og endres) hos mennesker som taler flere språk med forskjellige systemer for grammatisk kjønn (for eksempel norsk og russisk).

CAS-prosjektet er grunnforskning. Målet er å bidra til mer kunnskap om hvordan språk er bygget opp. Det i seg selv er viktig fordi språket er en unik menneskelig egenskap. Og grunnleggende kunnskap om språkstruktur er avgjørende for mange anvendte spørsmål, for eksempel for behandling etter hjerneslag med påfølgende språktap. Andre eksempler er dysleksi, talegjenkjenning og automatisk oversettelse.

Enhver står naturlig nok fritt til å være uenig i at det er viktig å støtte forskning som ikke har en direkte og umiddelbar anvendelse. CAS er etablert nettopp for å støtte langsiktig tverrfaglig forskning, finansiert av Stortinget og støttet av nåværende og tidligere regjeringer.

Konkurransen om disse midlene er svært hard. Prosjektene vurderes av internasjonale eksperter og er dermed fullt på linje med hvordan for eksempel Norges forskningsråd vurderer prosjekter før tildeling av midler.

Vi er derimot helt enige med Sandnes om at det ikke er noe vi som forskere kan gjøre med unges språkbruk, noe en av oss også sier i intervjuet. Språket utvikler seg uavhengig av hva voksne måtte tenke, mene, eller forsøke å gjøre.

Likevel tar Sandnes feil når han sier følgende: «For tiden er det faktisk tre pratemåter som er mest i fokus, Engelsk, litt samisk og ikke minst elektronisk. Det norske språket kommer mer og mer i bakgrunnen.» Faktum er at norsk språk står sterkt både i Tromsø og i resten av Norge. Unge bruker riktignok engelsk mer enn før, og de blander også norsk og engelsk på måter som eldre ikke gjør. Men det er ingen forskning som tilsier at «det norske språket kommer mer og mer i bakgrunnen.»

Norsk er et stort språk i verdenssammenheng, og det vil neppe endre seg med det første.